Guardiolas tittelrate er dermed svært høy. Likevel gir Fergusons lange periode med dominans – og evnen til å vinne gjennom flere epoker – ham fortsatt en historisk fordel.
Europeisk suksess gir også viktig kontekst i diskusjonen.
Ferguson vant UEFA Champions League to ganger med Manchester United (1999 og 2008) og nådde finalen totalt fire ganger.
Guardiola har også en sterk europarekord. I løpet av sin trenerkarriere har han vunnet flere Champions League‑titler, blant annet med Barcelona og Manchester City.
Ser man kun på deres tid i England, har Ferguson et lite overtak i Champions League. Ser man på hele karrieren i Europa, blir Guardiolas merittliste sterkere.
Fergusons trofésamling med Manchester United er en av de mest imponerende i klubbfotballens historie. På 26 år vant han 38 troféer med klubben, inkludert liga, cuper og europeiske titler.
Totalt i karrieren endte han med 49 store troféer, det høyeste tallet for en manager i britisk fotballhistorie.
Guardiola har også samlet et enormt antall troféer gjennom periodene i Barcelona, Bayern München og Manchester City. Lagene hans har vunnet seriemesterskap i tre ulike land og en rekke nasjonale cuper og europeiske troféer.
Forskjellen ligger mest i konteksten: Ferguson bygget nesten hele arven sin i én klubb over tre tiår, mens Guardiolas suksess er fordelt på flere europeiske storklubber.
Hvis det finnes én kategori hvor Guardiola ofte trekkes fram som klar vinner, er det taktisk innflytelse.
Lagene hans forbindes med posisjonsspill, kontrollert ballbesittelse og høyt press – ideer som har påvirket trenere og lag over hele England.
Ferguson hadde en annen tilnærming. I stedet for én fast filosofi var han kjent for taktisk fleksibilitet, og justerte spillestil og formasjon etter spillermaterialet og utviklingen i ligaen.
Kort sagt:
En viktig del av Fergusons rykte er satsingen på unge spillere.
Manchester Uniteds berømte "Class of ’92" – med blant andre David Beckham, Paul Scholes og Gary Neville – ble ryggraden i flere tittelvinnende lag. Ferguson kombinerte akademispillere med etablerte stjerner for å bygge nye generasjoner av vinnere.
Guardiola har også utviklet mange toppspillere, men spesielt i Manchester City har lagene hans oftere vært basert på allerede etablerte verdensklassespillere.
Dermed representerer de to ulike ledermodeller: Ferguson som arkitekten bak en langsiktig klubbkultur, Guardiola som den taktiske spesialisten som maksimerer et allerede elitesterkt lag.
Begge managerne hadde sterke rivaler i sine storhetstider.
Fergusons Manchester United kjempet blant annet mot Arsène Wengers Arsenal, en rivalisering som bidro til å definere Premier League på 1990‑ og 2000‑tallet.
Guardiolas Manchester City har derimot konkurrert i en liga som mange mener er taktisk dypere og mer intens uke etter uke, med flere sterke topplag.
På grunn av de ulike tidsepokene blir denne kategorien ofte vurdert som ganske jevn.
Fergusons arv er tett knyttet til etableringen av et Premier League‑dynasti. Manchester United dominerte engelsk fotball i over 20 år og satte standarden for kontinuerlig suksess.
Guardiolas arv er annerledes, men også betydelig. Manchester City‑lagene hans har levert noen av de mest dominerende sesongene i ligaens historie og påvirket hvordan mange engelske lag tenker om ballbesittelse og taktikk.
Til slutt handler debatten ofte om hva man verdsetter mest.
Når man vurderer den totale Premier League‑arven, har Ferguson fortsatt det sterkeste historiske argumentet med 13 ligatitler og Manchester Uniteds langvarige dominans.
Når det gjelder taktisk innflytelse og toppnivået på fotballen, mener mange at Guardiolas lag har satt den moderne standarden.
Derfor fortsetter diskusjonen: Den ene bygde ligaens største dynasti – den andre kan ha skapt den mest sofistikerte fotballmaskinen Premier League har sett.