Men avtalen viste seg å være kortvarig. I juni og juli 2025 var våpenhvilen i praksis brutt sammen. USA gikk til nye angrep etter at et Apache-helikopter ble skutt ned over Hormuzstredet, og president Donald Trump erklærte våpenhvilen for «over» .
Oljeprisen steg igjen, aksjemarkedene falt tilbake, og risikopåslaget knyttet til geopolitisk uro vendte tilbake i energimarkedet . Hormuzstredet er en sentral transportåre for olje, og usikkerhet rundt skipstrafikken der kan derfor få raske utslag i både råvarer og valuta.
På ECBs forum i Sintra hadde president Christine Lagarde tidligere pekt på at lavere energiprispress etter fredsavtalen hadde redusert risikoen for både inflasjon og svakere vekst i eurosonen. Den nye opptrappingen snudde imidlertid dette bildet .
ECB – 11. juni 2025: ECB hevet renten med 25 basispunkter og løftet innskuddsrenten til 2,25 prosent. Det var den første renteøkningen etter en periode med rentekutt, og beslutningen kom samtidig som høyere energikostnader fra Iran-konflikten ga nytt press på inflasjonen .
Markedet hadde i stor grad ventet renteøkningen, og ECB signaliserte at den kunne være villig til å fortsette å stramme inn .
Federal Reserve – juli 2025: Den amerikanske sentralbanken holdt styringsrenten uendret i intervallet 3,50–3,75 prosent, men tonen var tydelig rentehaukisk. Fed signaliserte at den kunne heve renten igjen dersom inflasjonen ikke kom mer overbevisende ned .
Dette skapte et uvanlig bilde: Begge sentralbankene beveget seg i mer rentehaukisk retning samtidig. Den tradisjonelle strategien der en rentehaukisk Fed mot en mer forsiktig ECB svekker euroen, ga derfor ikke et like tydelig signal. Likevel fikk ikke euroen noen varig støtte, fordi ECBs rente på 2,25 prosent fortsatt lå langt under Feds nivå .
Uken fra 28. juli til 1. august 2025 var blant sommerens mest konsentrerte perioder for makroøkonomiske hendelser. Investorer måtte følge med på fem sentrale beslutninger og publiseringer:
| Hendelse | Dato | Hvorfor den var viktig |
|---|---|---|
| Feds rentemøte (FOMC) | 28.–29. juli | Renteavgjørelsen og signalene om veien videre kunne styre dollarens retning |
| USAs BNP for andre kvartal, foreløpig tall | 30. juli | Et mål på veksten som kunne styrke eller svekke forventningene om en renteøkning fra Fed |
| Amerikansk PCE-inflasjon for juni | 31. juli | Kjerne-PCE er Feds foretrukne mål på underliggende inflasjon |
| Eurosonens BNP for andre kvartal, foreløpig tall | 30. juli | Skulle vise om økonomien holdt seg motstandsdyktig eller nærmet seg resesjonsfrykt |
| Eurosonens foreløpige HICP-inflasjon for juli | 31. juli | En viktig test for hva ECB kunne gjøre videre |
Et høyere enn ventet amerikansk PCE-tall eller sterk BNP-vekst kunne ha befestet Feds rentehaukiske linje og sendt EUR/USD mot, eller under, 1,13. Svake BNP-tall fra eurosonen eller seiglivet inflasjon ville på sin side ha satt ECB i et vanskelig dilemma mellom stagflasjon og behovet for høyere renter.
Dermed gikk EUR/USD inn i uken med en tydelig negativ slagside. Valutaparet hadde problemer med å bryte ut av intervallet 1,13–1,15 uten en klar katalysator .