Avtalen skiller seg fra flere tidligere våpenhviler på tre viktige punkter:

• Betinget våpenhvile: En bredere stans i fiendtlighetene ble aktivert umiddelbart, men videreføringen er uttrykkelig knyttet til at Hezbollah etterlever vilkårene. Det er en endring fra tidligere avtaler, som trådte i kraft uten slike forhåndsbetingelser og likevel ble brutt gjentatte ganger .
• «Pilotsoner» for sikkerhet: Partene skal raskt opprette forsøksområder i Sør-Libanon der den libanesiske hæren skal ha eksklusiv territoriell kontroll. Alle ikke-statlige aktører – en direkte henvisning til Hezbollah – skal holdes ute . Sonene er det første konkrete tiltaket i avtalen for å utvide statens myndighet i områder der militsen har operert fritt.
• Direkte forhandlinger fortsetter: Dette var den fjerde runden med direkte trepartsforhandlinger i Washington, ledet av USA. Neste runde skal etter planen finne sted i uken som begynner 22. juni, med både politiske og sikkerhetsrelaterte samtaler .

Hezbollah avviser avtalen

Hezbollah er ikke part i avtalen. Gruppens ledelse har gjort det klart at den avviser direkte forhandlinger mellom Libanon og Israel, og at den ikke aksepterer utfallet av samtaler den mener er illegitime.

• 1. juni ba Hezbollah-leder Naim Qassem den libanesiske regjeringen avslutte de direkte forhandlingene med Israel. Han omtalte dem som en «gratis innrømmelse» .
• 2. juni avviste viselederen i gruppens politiske råd, Mahmoud Qomati, en delvis våpenhvile. Han advarte om at et israelsk angrep mot Beiruts sørlige forsteder ville utløse et «dypere og sterkere svar» .
• Hezbollah-tjenestemannen Wafiq Safa sa allerede i april at gruppen «ikke vil rette seg etter noen avtaler som kan bli resultatet av de direkte samtalene mellom Libanon og Israel» .

Forskjellen mellom den diplomatiske planen og situasjonen på bakken var tydelig da avtalen ble sluttført. Institute for the Study of War rapporterte at Hezbollah 3. juni gjennomførte rakettangrep mot israelske styrker i Nord-Israel – bare timer før våpenhvilen ble kunngjort .

Tre måneder med krig

Den nåværende krigsfasen begynte 2. mars 2026, etter det amerikansk-israelske angrepet på Iran 28. februar. Hezbollah svarte med å skyte raketter mot Israel. Israel svarte med omfattende luftangrep og en bakkeinvasjon som nådde Litani-elven.

Israelske styrker skal ha kontrollert anslagsvis 14–20 prosent av libanesisk territorium, fordelt på mer enn 55 lokalsamfunn .

De humanitære konsekvensene har vært alvorlige. Per 1. juni oppga Libanons helsedepartement at 3 412 mennesker var drept og 10 269 såret siden 2. mars . Over én million mennesker – omtrent en femtedel av landets befolkning – er blitt fordrevet . På israelsk side har offisielle kilder meldt om minst 28 drepte soldater, i tillegg til én omkommet sprengningsarbeider, og 1 180 sårede soldater .

Tidligere diplomatiske forsøk har også brutt sammen. Våpenhvilen fra november 2024 kollapset fullstendig 2. mars 2026 . En ti dager lang, USA-meglet våpenhvile trådte i kraft 16. april og ble forlenget med 45 dager 15. mai. Likevel fortsatte bruddene nesten daglig, og hundrevis ble drept etter at våpenhvilen angivelig var på plass .

Hva skjer videre?

Forhandlingene skal etter planen gjenopptas i uken som begynner 22. juni. Målet er å bruke våpenhvilerammen som grunnlag for en bredere politisk avtale om sikkerhet og en varig løsning .

Samtidig står en grunnleggende konflikt uløst: Libanons ledelse krever at alle israelske styrker trekkes fullstendig ut av libanesisk territorium før en endelig avtale kan inngås.

President Joseph Aoun sa 25. mai at Libanon «ikke vil akseptere denne virkeligheten» med fortsatt israelsk okkupasjon. Han beskrev full tilbaketrekning som et «ufravikelig, konstant nasjonalt krav» . Statsminister Nawaf Salam har vært like tydelig og sa i april at Libanon ikke kan undertegne en avtale uten full israelsk tilbaketrekning: «Vi kan ikke leve med en såkalt buffersone» .

Dermed ligger spenningen i selve kjernen av prosessen. Avtalen stiller krav til Hezbollah som gruppen uttrykkelig avviser, mens Libanons regjering krever en israelsk tilbaketrekning Israel hittil ikke har vist tegn til å godta.

Om samtalene 22. juni kan bygge bro over dette gapet, eller om den nye våpenhvilen føyer seg inn i rekken av avtaler som kollapser før de rekker å bli varige, er fortsatt uavklart.

Avtalen skiller seg fra flere tidligere våpenhviler på tre viktige punkter:

• Betinget våpenhvile: En bredere stans i fiendtlighetene ble aktivert umiddelbart, men videreføringen er uttrykkelig knyttet til at Hezbollah etterlever vilkårene. Det er en endring fra tidligere avtaler, som trådte i kraft uten slike forhåndsbetingelser og likevel ble brutt gjentatte ganger .
• «Pilotsoner» for sikkerhet: Partene skal raskt opprette forsøksområder i Sør-Libanon der den libanesiske hæren skal ha eksklusiv territoriell kontroll. Alle ikke-statlige aktører – en direkte henvisning til Hezbollah – skal holdes ute . Sonene er det første konkrete tiltaket i avtalen for å utvide statens myndighet i områder der militsen har operert fritt.
• Direkte forhandlinger fortsetter: Dette var den fjerde runden med direkte trepartsforhandlinger i Washington, ledet av USA. Neste runde skal etter planen finne sted i uken som begynner 22. juni, med både politiske og sikkerhetsrelaterte samtaler .

Hezbollah avviser avtalen

Hezbollah er ikke part i avtalen. Gruppens ledelse har gjort det klart at den avviser direkte forhandlinger mellom Libanon og Israel, og at den ikke aksepterer utfallet av samtaler den mener er illegitime.

• 1. juni ba Hezbollah-leder Naim Qassem den libanesiske regjeringen avslutte de direkte forhandlingene med Israel. Han omtalte dem som en «gratis innrømmelse» .
• 2. juni avviste viselederen i gruppens politiske råd, Mahmoud Qomati, en delvis våpenhvile. Han advarte om at et israelsk angrep mot Beiruts sørlige forsteder ville utløse et «dypere og sterkere svar» .
• Hezbollah-tjenestemannen Wafiq Safa sa allerede i april at gruppen «ikke vil rette seg etter noen avtaler som kan bli resultatet av de direkte samtalene mellom Libanon og Israel» .

Forskjellen mellom den diplomatiske planen og situasjonen på bakken var tydelig da avtalen ble sluttført. Institute for the Study of War rapporterte at Hezbollah 3. juni gjennomførte rakettangrep mot israelske styrker i Nord-Israel – bare timer før våpenhvilen ble kunngjort .

Tre måneder med krig

Den nåværende krigsfasen begynte 2. mars 2026, etter det amerikansk-israelske angrepet på Iran 28. februar. Hezbollah svarte med å skyte raketter mot Israel. Israel svarte med omfattende luftangrep og en bakkeinvasjon som nådde Litani-elven.

Israelske styrker skal ha kontrollert anslagsvis 14–20 prosent av libanesisk territorium, fordelt på mer enn 55 lokalsamfunn .

De humanitære konsekvensene har vært alvorlige. Per 1. juni oppga Libanons helsedepartement at 3 412 mennesker var drept og 10 269 såret siden 2. mars . Over én million mennesker – omtrent en femtedel av landets befolkning – er blitt fordrevet . På israelsk side har offisielle kilder meldt om minst 28 drepte soldater, i tillegg til én omkommet sprengningsarbeider, og 1 180 sårede soldater .

Tidligere diplomatiske forsøk har også brutt sammen. Våpenhvilen fra november 2024 kollapset fullstendig 2. mars 2026 . En ti dager lang, USA-meglet våpenhvile trådte i kraft 16. april og ble forlenget med 45 dager 15. mai. Likevel fortsatte bruddene nesten daglig, og hundrevis ble drept etter at våpenhvilen angivelig var på plass .

Hva skjer videre?

Forhandlingene skal etter planen gjenopptas i uken som begynner 22. juni. Målet er å bruke våpenhvilerammen som grunnlag for en bredere politisk avtale om sikkerhet og en varig løsning .

Samtidig står en grunnleggende konflikt uløst: Libanons ledelse krever at alle israelske styrker trekkes fullstendig ut av libanesisk territorium før en endelig avtale kan inngås.

President Joseph Aoun sa 25. mai at Libanon «ikke vil akseptere denne virkeligheten» med fortsatt israelsk okkupasjon. Han beskrev full tilbaketrekning som et «ufravikelig, konstant nasjonalt krav» . Statsminister Nawaf Salam har vært like tydelig og sa i april at Libanon ikke kan undertegne en avtale uten full israelsk tilbaketrekning: «Vi kan ikke leve med en såkalt buffersone» .

Dermed ligger spenningen i selve kjernen av prosessen. Avtalen stiller krav til Hezbollah som gruppen uttrykkelig avviser, mens Libanons regjering krever en israelsk tilbaketrekning Israel hittil ikke har vist tegn til å godta.

Om samtalene 22. juni kan bygge bro over dette gapet, eller om den nye våpenhvilen føyer seg inn i rekken av avtaler som kollapser før de rekker å bli varige, er fortsatt uavklart.