I praksis innebærer dette at Iran krever en langt større kontrollsone enn Oman foreslo – og at sonen skal strekkes lenger mot den omanske siden av stredet . Gharibabadi sa at Omans lik deling ikke ivaretar Irans sikkerhetsbehov før det er oppnådd langsiktig regional stabilitet .
Avvisningen setter Omans diplomatiske arbeid under press. Gharibabadi har omtalt Irans motforslag som «endelig» og advart om at Hormuzstredet vil forbli stengt dersom Muscat avviser det .
Partene står dermed fortsatt langt fra hverandre i det grunnleggende spørsmålet: Skal stredet forvaltes gjennom en delt regional ordning, eller skal Iran ha den dominerende rollen? Det gjør også Oman – som har forsøkt å opptre som en nøytral mellommann – mer sårbart som megler.
Striden handler om mer enn praktisk navigasjon. Hormuzstredet har vært i praksis stengt siden 28. februar 2026, da USA og Israel innledet en luftkampanje mot Iran . Irans revolusjonsgarde, IRGC, har brukt makt for å opprettholde den faktiske stengingen .
Teherans motstand mot delt styring tyder på at Iran ser kontrollen over stredet som et strategisk forhandlingskort i konflikten med USA. Selv etter at USA og Iran tidligere i 2026 undertegnet et memorandum om forståelse, har Iran avvist ordninger som svekker landets ensidige myndighet .
Hormuzstredet er fortsatt effektivt blokkert «inntil videre». IRGC har erklært at ingen kommersielle eller militære fartøy får passere uten godkjenning fra Teheran .
Ved utgangen av juli 2026 var det ingen avtale i sikte. Dermed fortsetter usikkerheten rundt et av verdens viktigste energitransportknutepunkter, mens den diplomatiske avstanden mellom Iran, Oman, USA og Gulf-statene øker.