Irak lager tre måneders plan for oljeeksport utenom Hormuzstredet

For en økonomi som er sterkt avhengig av inntekter fra råoljeeksport, blir det derfor et umiddelbart statsfinansielt mål å gjenopprette en fungerende utvei. Regjeringens svar er å gjøre eksporten mer fleksibel, slik at ulike kommersielle partnere og ruter kan tas i bruk i stedet for at landet må vente på at én viktig skipsled gjennom Gulfen normaliseres.

Slik skal den midlertidige ordningen fungere

Under vedtaket kan Irak inngå kontrakter med en varighet på tre måneder fra 1. september med spesialiserte lokale og internasjonale selskaper. Selskapene skal bidra til å markedsføre og eksportere irakisk råolje gjennom flere utskipingssteder.

Bagdad har foreløpig ikke offentliggjort hvilke selskaper som skal delta, hvor store volum hvert selskap eventuelt får håndtere eller nøyaktig hvilke ruter som skal brukes. Det betyr at vedtaket er en ramme som muliggjør raske avtaler, ikke en ferdig publisert eksportplan. Ordningen gir myndighetene handlingsrom til å tilpasse salg og logistikk etter hvert som situasjonen endrer seg, men kildene viser ennå ikke hvor mye olje den faktisk vil kunne flytte.

Det er en viktig forskjell mellom å godkjenne en kommersiell ordning og å skape ny transportkapasitet. Et avtaleverk garanterer ikke i seg selv at rørledninger har ledig kapasitet, at terminaler kan ta imot oljen eller at tankskip kan laste og seile. Den kortsiktige effekten vil avhenge av hvilke eksportsteder som fungerer, hvor mye råolje de kan håndtere, og om kjøpere og rederier er villige til å bruke dem.

Tyrkia og Ceyhan er det tydeligste kortsiktige alternativet

Iraks mest konkrete omkjøringsmulighet går nordover gjennom Tyrkia. Bagdad og Ankara har inngått en ettårig avtale om fortsatt bruk av rørledningen mellom Irak og Tyrkia, som fører oljen mot den tyrkiske Middelhavsterminalen Ceyhan. Avtalen legger opp til en minimumsstrøm på 750 000 fat per dag.

Denne korridoren gir irakisk olje tilgang til Middelhavet uten at lasten må gjennom Hormuzstredet. Tidligere planer gikk ut på å øke strømmen gjennom Kirkuk–Ceyhan-systemet fra rundt 220 000 fat per dag til cirka 770 000 fat per dag i løpet av to og en halv måned.

Ruten kan likevel ikke fullt ut erstatte Iraks tradisjonelle sørlige eksportssystem. Den bør heller ses som en viktig ekstra kanal – en løsning som kan hente tilbake deler av den tapte eksportkapasiteten og redusere risikoen for at all irakisk råolje må ut gjennom den samme sårbare sjøveien.

To vestlige korridorer kan bli viktigere på lengre sikt

Bagdad arbeider også med infrastruktur som kan gjøre diversifiseringen mer varig. Planene omfatter blant annet:

• Basra–Fishkhabur: En foreslått rørledning fra oljefeltene i Sør-Irak til Fishkhabur nær den tyrkiske grensen, med mulig tilknytning til Ceyhan-systemet.
• Haditha–Baniyas: En foreslått rute fra Vest-Irak gjennom Syria til Middelhavshavnen Baniyas. Irak og Syria har undertegnet et memorandum om å ta prosjektet videre.

Disse prosjektene må ikke forveksles med eksportkapasitet som allerede er tilgjengelig. Ruten gjennom Syria er fortsatt på et tidlig stadium. Kilder Reuters har snakket med, anslår at byggingen kan ta rundt fire år og koste minst 15 milliarder dollar. Også utredningene av andre strategiske ruter er foreløpige og innebærer ikke i seg selv en endelig kommersiell eller finansieringsmessig forpliktelse.

Å flytte oljen er ikke det samme som å produsere mer

Den midlertidige ordningen endrer først og fremst hvor og hvordan irakisk råolje markedsføres og transporteres. Den innebærer ikke i seg selv at Irak skal øke den nasjonale oljeproduksjonen.

Dette skillet er særlig viktig fordi Irak rapporterte en gjennomsnittlig eksport på rundt 2 millioner fat per dag i august, samtidig som landet arbeidet videre med nye eksportkorridorer. En økning i utskipingen kan derfor skyldes at eksisterende oljevolumer blir gjenopprettet eller sendt via andre ruter – ikke at irakiske oljefelt produserer mer.

Bagdad forsøker i praksis å løse to ulike problemer:

1. Det akutte problemet: å finne nok fungerende eksportkanaler til å selge og frakte råolje mens trafikken gjennom Hormuz er forstyrret.
2. Det strukturelle problemet: å bygge opp så mange alternative rørledninger og terminaler at en framtidig stenging av én sjøvei ikke igjen kutter Irak av fra det globale oljemarkedet.

Septemberordningen svarer raskt, men midlertidig, på det første problemet. Avtalen med Tyrkia gir en mer konkret kortsiktig korridor, mens prosjektene via Fishkhabur og Baniyas representerer det langsiktige forsøket på å gjøre Irak mindre avhengig av oljeeksport gjennom Gulfen.