Santander, BBVA og Deutsche Bank gjør klare milliardavtaler for risikooverføring

Europeiske banker øker bruken av betydelige risikooverføringer, ofte omtalt som SRT-er etter det engelske uttrykket significant risk transfer. Dette er strukturerte avtaler der banken flytter en avgrenset del av den mulige tapsrisikoen på lån til eksterne investorer, uten å selge lånene i sin helhet.

Banco Santander, BBVA og Deutsche Bank arbeider ifølge rapporter med avtaler knyttet til minst 17,5 milliarder dollar i kredittvolum. Målet er å bruke mindre regulatorisk kapital på utvalgte låneporteføljer, samtidig som bankene beholder kapasiteten til å låne ut. Alle de tre bankene avslo å kommentere de omtalte transaksjonene. 1

Avtalene som er under arbeid

Santander: fem mulige SRT-er i flere markeder

Santander skal diskutere fem transaksjoner. Blant porteføljene som er omtalt, er:

• om lag 1,4 milliarder pund i britiske lån til næringseiendom og prosjektfinansiering;
• en ufinansiert kredittbeskyttelsesavtale knyttet til om lag 3 milliarder euro i spanske boliglån;
• rundt 12 milliarder brasilianske real, tilsvarende omtrent 2,3 milliarder dollar, i lån til små og mellomstore bedrifter;
• en mulig transaksjon knyttet til meksikanske lån. 1

Bredden i aktiviteten er viktig: Santander skal ikke bare bruke SRT-er for én type lån, men på tvers av eiendom, boliglån og bedriftsfinansiering i flere land. Tidligere rapportering har også pekt på planlagte avtaler som skal frigjøre kapital fra britisk næringseiendom og amerikanske bedriftslån. 3

BBVA: store selskaper først, deretter mindre bedrifter

BBVA arbeider ifølge rapportene med en SRT knyttet til rundt 5 milliarder euro, omtrent 5,8 milliarder dollar, i lån til store selskaper. Banken planlegger også en separat transaksjon med lån til mindre bedrifter. 1

Deutsche Bank: SRT for store bedriftslån

Deutsche Bank har begynt å markedsføre en SRT knyttet til om lag 4 milliarder dollar i lån til store selskaper. 1

Slik fungerer en SRT

En SRT er vanligvis en form for syntetisk verdipapirisering. Banken eier fortsatt låneporteføljen, administrerer lånene og mottar kundenes betalinger. Men den kjøper beskyttelse mot tap i et bestemt risikolag, for eksempel gjennom en garanti eller en derivatlignende avtale.

Investorene forplikter seg til å dekke tap innenfor dette avgrensede laget – ofte et junior- eller mellomliggende risikolag – dersom låntakerne misligholder. Til gjengjeld får de betalt for å ta risikoen. Lånene kan dermed bli stående i bankens balanse, selv om en del av kredittrisikoen er flyttet ut. 7

Det avgjørende regulatoriske spørsmålet er om risikoen faktisk er overført i tilstrekkelig grad. Hvis svaret er ja, kan banken redusere sine risikovektede eiendeler og få lettelser i CET1-kapitalen (Common Equity Tier 1), bankens viktigste tapsabsorberende egenkapitalbuffer. Det kan gi rom for nye utlån eller annen bruk av kapital uten å hente inn ny aksjekapital, selge hele låneporteføljen eller krympe balansen. 67

Hvorfor bankene gjør dette nå

For bankene gir SRT-er en måte å beholde kunderelasjoner og utlånskapasitet på, samtidig som kapitalkravene håndteres mer effektivt. Det er særlig relevant for porteføljer der forventede tap eller regulatoriske risikovekter kan stige raskt, som næringseiendom og lån til mindre bedrifter. 6

For investorene ligger lokkemiddelet i muligheten for høy avkastning mot å ta første tap eller risiko i mellomlaget. Manulife CQS Investment Management skal for eksempel ha søkt rundt 1 milliard dollar til et fond for regulatoriske kapitallettelser, med en målsetning om internrente på rundt 13 prosent. Det er et avkastningsmål, ikke et løfte. 17

Institusjonell kapital fortsetter også å strømme til strategien. Abu Dhabi Investment Authority og Christofferson Robb & Co. har kunngjort et fond som skal investere i SRT-transaksjoner og andre strategier forvaltet av CRC. 28

Bytteforholdet: kapitallettelse for banken, konsentrert risiko for investorene

SRT-er kan gjøre en bank mer kapitaleffektiv, men de får ikke mislighold til å forsvinne. Avtalene bestemmer først og fremst hvem som skal bære en bestemt del av tapene først.

Dette er noen av risikoene som bør følges:

• Kredittrisiko i porteføljen: Høyere renter, svakere økonomi eller forstyrrelser i forsyningskjedene kan øke presset på låntakerne, særlig innen næringseiendom, SMB-finansiering og bedriftskreditt.
• Modell- og prisingsrisiko: Investorene må vurdere kvaliteten på lånene, sammenhengen mellom mulige mislighold og hvor store tap som kan nå deres risikolag. Når etterspørselen er sterk, blir disiplinert prising viktigere – ikke mindre viktig.
• Risiko knyttet til regulatorisk godkjenning: Kapitallettelsen avhenger av at tilsynsmyndighetene aksepterer at vesentlig risiko faktisk er flyttet. En myndighet kan utfordre strukturen eller kreve endringer som reduserer den ventede gevinsten. 7
• Åpenhet i finanssystemet: Kredittrisiko kan flyttes fra regulerte banker til et bredere utvalg av forsikringsselskaper, fond og andre investorer. Det gjør ikke nødvendigvis systemet mindre robust, men samlede eksponeringer kan bli vanskeligere å se og sammenligne.

Hva avtaleaktiviteten kan fortelle

Den rapporterte pipelineen på 17,5 milliarder dollar viser at SRT-er er blitt et praktisk balanseverktøy for store europeiske banker, ikke bare en nisjeløsning for problemporteføljer. Santanders flernasjonale tilnærming, BBVAs planer for både store og mindre bedrifter og Deutsche Banks avtale for store selskapslån bygger på samme regnestykke: Behold lånene, overfør et avgrenset tapslag og søk kapitallettelse. 1

Forbeholdet er vesentlig: Dette er rapporterte, private transaksjoner, ikke endelige avtalevilkår som er offentliggjort. Den økonomiske verdien for hver bank vil avhenge av investorenes prising, nøyaktig hvilket risikolag som overføres, og regulatorisk godkjenning av kapitalbehandlingen. 17