Derfor ber Jürgen Hardt EU sanksjonere Itamar Ben-Gvir

Ben-Gvir kritiserte statsminister Benjamin Netanyahu for å ha redusert intensiteten i de israelske angrepene mot Gaza. Uttalelsene var derfor mer enn en generell støtte til militær maktbruk: Han foreslo en fast, nattlig kvote for drap og sa at målene ikke burde begrenses til personer som utgjorde en umiddelbar fare.

I det samme intervjuet støttet Ben-Gvir også oppfordringer om at palestinere skulle forlate Gaza permanent. Han sa dessuten at området burde betraktes som israelsk. Mediene har knyttet disse synspunktene til støtte for å opprette israelske bosettinger i Gaza.

For Hardt handler saken dermed ikke bare om ett provoserende sitat. Han ser uttalelsene som en kombinasjon av økt voldsbruk, avhumaniserende retorikk, fordrivelse og utvidelse av bosettinger – holdninger han mener er uforenlige med prinsippene EU-sanksjoner skal beskytte.

Hardts argument om forholdet mellom Israel og Europa

Hardt argumenterte også bredere politisk. Etter hans syn ville en israelsk regjering uten Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich gi Israel og Europa bedre muligheter til å gjenoppbygge et konstruktivt forhold.

Slik skiller han mellom Israel som stat og befolkning på den ene siden, og to høyreradikale ministre på den andre. Sanksjoner blir dermed fremstilt som et virkemiddel rettet mot enkeltpersoners handlinger og uttalelser – ikke nødvendigvis mot Israel som helhet.

Hvilket press legger dette på Tysklands regjering?

Hardts utspill har betydning fordi han representerer CDU/CSU-gruppen i utenrikspolitiske spørsmål. Oppfordringen legger press på forbundskansler Friedrich Merz og utenriksminister Johann Wadephul om å revurdere Tysklands tidligere motstand mot å svarteliste Ben-Gvir – eller i det minste unngå å blokkere et EU-initiativ.

Det finnes likevel ikke dokumentasjon på at Berlin formelt har endret politikk. Tidligere rapporter beskrev Tyskland som motstander av forslag om å svarteliste en israelsk minister og begrense handel med bosettinger på Vestbredden. Senere rapportering viste også at Tyskland motsatte seg et foreslått forbud mot handel med bosettingene. Wadephul argumenterte da for at enstemmighet var nødvendig.

Hardts utspill bør derfor forstås som en innflytelsesrik politisk oppfordring – ikke som et regjeringsvedtak eller et bevis på at Tyskland vil støtte sanksjoner.

Hvorfor har EU hatt problemer med å bli enige?

EU har allerede vurdert sanksjoner mot Ben-Gvir etter behandlingen av aktivister om bord på Global Sumud Flotilla, et fartøy på vei mot Gaza med nødhjelp. På et møte mellom EUs utenriksministre i juni klarte medlemslandene ikke å oppnå enighet. EUs utenrikspolitiske sjef, Kaja Kallas, sa at mange land hadde foreslått sanksjoner, men at den nødvendige konsensusen manglet.

Problemet er både politisk og prosedyremessig. EUs utenrikspolitiske sanksjoner krever enstemmighet blant medlemslandene. Ett enkelt land kan dermed hindre at en person blir ført opp på EUs sanksjonsliste.

Flere land har i stedet innført egne tiltak. I juni 2025 kunngjorde Storbritannia, Australia, Canada, New Zealand og Norge sanksjoner mot Ben-Gvir og Smotrich på grunn av oppfordringer til vold mot palestinske lokalsamfunn. Frankrike og Irland innførte også innreiseforbud mot ministrene i 2026. Slike nasjonale tiltak er imidlertid ikke det samme som et felles EU-sanksjonsregime.

Den separate striden om handel med bosettinger

EU-ministrene har også diskutert restriksjoner på handel med israelske bosettinger på den okkuperte Vestbredden. Alternativene har blant annet vært et system med importlisenser, høye straffetollsatser eller et fullstendig forbud. Et forbud fikk størst støtte på et møte i juli, men medlemslandene forble splittet, og EU vedtok ingen felles handelsrestriksjon.

Denne debatten henger sammen med Hardts oppfordring, men gjelder et annet tiltak. En sanksjon mot Ben-Gvir vil rette seg mot en enkelt minister, mens begrensninger på bosettingshandel vil påvirke kommersielle forbindelser knyttet til bosettingene. Begge forslagene møter den samme grunnleggende utfordringen: EU-landene må bli enige.

Hva skjer videre?

Hardts uttalelse øker presset på Tysklands konservative regjeringspartier og gir ny politisk kraft til kravene om tiltak mot Ben-Gvir. Også tyske sosialdemokrater har brukt en kritisk tone overfor de israelske ministrene. Visekansler Lars Klingbeil ba senere EU vurdere sanksjoner seriøst og beskrev Ben-Gvirs uttalelser som umenneskelige.

Verken Hardts oppfordring eller den påfølgende fordømmelsen garanterer likevel sanksjoner. Det tilgjengelige materialet viser fortsatt uenighet både i Berlin og Brussel. Før Tyskland endrer standpunkt og samtlige EU-land gir sin støtte, er Ben-Gvirs uttalelser derfor fortsatt gjenstand for politisk press – ikke en gjennomført EU-sanksjon.