Forskerne – ledet av Sam Crow, tidligere doktorgradsstudent ved UCSD – designet, bygde og programmerte et lite kretskort som fungerer som en ondsinnet tredjepartsenhet mellom to kritiske innebygde datamaskiner . Slik foregår angrepet:
Enheten, omtrent på størrelse med en norsk tikrone og som koster under 100 dollar å bygge, installeres ved å åpne en utvendig luke på flyets skrog som gir tilgang til Electronics and Equipment (E&E)-rommet . En angriper kan åpne denne luken på omtrent 15 sekunder uten spesialverktøy, og deretter plugge enheten inn i en eksponert port for Onboard Maintenance Computer (OMC) . Hele prosessen tar under 60 sekunder, og enheten er liten nok til å gjemme seg under portens støvdeksel – den forblir usynlig under rutinemessige inspeksjoner .
Når enheten er koblet til, kobler den seg på den ukrypterte ARINC 429-avionikkdatabussen, en seriell buss med én master som bærer all kommunikasjon mellom Flight Management Computer (FMC) og pilotens Multifunction Control and Display Unit (MCDU) . ARINC 429 har ingen innebygd autentisering eller kryptering. Det avgjørende er at den elektriske utformingen bruker impedanstilpassede motstander som gjør at en ondsinnet enhet elektrisk kan overstyre legitime signaler ved å sende mer strøm på buslinjene enn den autoriserte senderen . Forskerne kaller denne signalundertrykkelsesteknikken «Bus Driver»-angrepet .
Når «Bus Driver»-implantatet har overstyrt bussen, kan det injisere forfalskede kommandoer for å:
Samtidig sender enheten falske data til cockpitdisplayene slik at piloten ser den opprinnelige, uendrede flyruten – alle endringer skjules . Piloten vil ikke se noen alarm eller avvik på MCDU-skjermen, noe som gjør angrepet svært vanskelig å oppdage fra cockpiten .
Implantatet har en Wi-Fi-radio, slik at en angriper kan sende kommandoer trådløst i sanntid eller til og med distribuere en ondsinnet programvareoppdatering mens flyet er i luften . Dette betyr at enheten kan kontrolleres dynamisk fra installasjonsøyeblikket og gjennom hele flyturen.
Forskerteamet varslet Boeing om sårbarheten allerede i 2020, og samarbeidet deretter tett med produsenten for å teste og validere angrepet i Boeings eget laboratorium .
Som svar utstedte Boeing en uttalelse som nedtonet den praktiske risikoen: «Våre tekniske eksperter er trygge på at de beskyttelseslagene som finnes på flyet, inkludert i systemdesignet og driftsmiljøet, gir tilstrekkelig demping til å betydelig begrense muligheten for og risikoen for virkelige angrep» . Boeing opplyste også at selskapet hadde gjennomgått de relevante komponentdesignene, installasjonene og grensesnittene som svar på forskernes funn .
Forskerne foreslo en rekke tiltak for å adressere sårbarheten, inkludert :
Forskerne understreket at funnene deres ikke krever grunnstøting av flåten, men snarere kaller på praktiske, kortsiktige forbedringer av fysisk sikkerhet og integriteten til avionikkbussen .
Forskerne – ledet av Sam Crow, tidligere doktorgradsstudent ved UCSD – designet, bygde og programmerte et lite kretskort som fungerer som en ondsinnet tredjepartsenhet mellom to kritiske innebygde datamaskiner . Slik foregår angrepet:
Enheten, omtrent på størrelse med en norsk tikrone og som koster under 100 dollar å bygge, installeres ved å åpne en utvendig luke på flyets skrog som gir tilgang til Electronics and Equipment (E&E)-rommet . En angriper kan åpne denne luken på omtrent 15 sekunder uten spesialverktøy, og deretter plugge enheten inn i en eksponert port for Onboard Maintenance Computer (OMC) . Hele prosessen tar under 60 sekunder, og enheten er liten nok til å gjemme seg under portens støvdeksel – den forblir usynlig under rutinemessige inspeksjoner .
Når enheten er koblet til, kobler den seg på den ukrypterte ARINC 429-avionikkdatabussen, en seriell buss med én master som bærer all kommunikasjon mellom Flight Management Computer (FMC) og pilotens Multifunction Control and Display Unit (MCDU) . ARINC 429 har ingen innebygd autentisering eller kryptering. Det avgjørende er at den elektriske utformingen bruker impedanstilpassede motstander som gjør at en ondsinnet enhet elektrisk kan overstyre legitime signaler ved å sende mer strøm på buslinjene enn den autoriserte senderen . Forskerne kaller denne signalundertrykkelsesteknikken «Bus Driver»-angrepet .
Når «Bus Driver»-implantatet har overstyrt bussen, kan det injisere forfalskede kommandoer for å:
Samtidig sender enheten falske data til cockpitdisplayene slik at piloten ser den opprinnelige, uendrede flyruten – alle endringer skjules . Piloten vil ikke se noen alarm eller avvik på MCDU-skjermen, noe som gjør angrepet svært vanskelig å oppdage fra cockpiten .
Implantatet har en Wi-Fi-radio, slik at en angriper kan sende kommandoer trådløst i sanntid eller til og med distribuere en ondsinnet programvareoppdatering mens flyet er i luften . Dette betyr at enheten kan kontrolleres dynamisk fra installasjonsøyeblikket og gjennom hele flyturen.
Forskerteamet varslet Boeing om sårbarheten allerede i 2020, og samarbeidet deretter tett med produsenten for å teste og validere angrepet i Boeings eget laboratorium .
Som svar utstedte Boeing en uttalelse som nedtonet den praktiske risikoen: «Våre tekniske eksperter er trygge på at de beskyttelseslagene som finnes på flyet, inkludert i systemdesignet og driftsmiljøet, gir tilstrekkelig demping til å betydelig begrense muligheten for og risikoen for virkelige angrep» . Boeing opplyste også at selskapet hadde gjennomgått de relevante komponentdesignene, installasjonene og grensesnittene som svar på forskernes funn .
Forskerne foreslo en rekke tiltak for å adressere sårbarheten, inkludert :
Forskerne understreket at funnene deres ikke krever grunnstøting av flåten, men snarere kaller på praktiske, kortsiktige forbedringer av fysisk sikkerhet og integriteten til avionikkbussen .