Det er særlig i mikrodramaene, korte serier laget for mobilskjermer og strømmeplattformer, at konsekvensene nå blir tydelige.
Tradisjonell produksjon av et mikrodrama krever vanligvis manusarbeid, skuespillere, crew, innspillingssteder, filming, klipping og distribusjon. I Kina har denne prosessen ofte blitt beskrevet som «7+7+7»: omtrent én uke til forberedelser, én uke til opptak og én uke til etterarbeid og markedsføring.
AI-produksjonen ser helt annerledes ut. Et lite team kan kjøpe eller utvikle et manus, beskrive karakterer og scener i tekst og deretter bruke AI til å lage videomaterialet. Til slutt gjenstår redigering, kvalitetskontroll og publisering.
BBC har omtalt produksjonsløp der fem personer med noen få datamaskiner kan ta en serie fra manus til publisering på under én uke. Ifølge bransjerapporter kan et team på fem personer ferdigstille et AI-basert kortdrama på 60 episoder på seks dager, til under en tidel av kostnaden for en tilsvarende live-action-produksjon.
Enkelte studioer skal også kunne produsere et 100 minutter langt AI-drama på tre til sju dager for under 20 000 yuan.
AI-drevet produksjon ligger nå på rundt 10–20 prosent av kostnaden for tradisjonell innspilling. Produksjonstiden er i flere tilfeller redusert fra omtrent 90 dager til sju–ti dager, og noen produksjoner ferdigstilles på under fem dager.
For et komplett tegneseriebasert drama kan selve databehandlingen koste så lite som 25 000 yuan, tilsvarende rundt 3 694 amerikanske dollar.
Forskjellen blir tydelig når man sammenligner med tradisjonelle produksjoner. Live-action-serier som tidligere kostet mellom 300 000 og 400 000 yuan og krevde et team på rundt 40 personer, erstattes i noen tilfeller av AI-produksjoner til under 20 000 yuan med færre enn ti medarbeidere.
I første kvartal 2026 var mer enn 95 prosent av 128 000 nye mikrodramaer AI-produserte, ifølge en rapport fra Caixin. Samtidig har ikke kvaliteten nødvendigvis økt i samme takt, og det har vært få serier som virkelig har skilt seg ut.
Et konkret eksempel er Moli OPC AI Comic Drama Base i den nordøstlige delen av Shenzhen. Basen samler regissører, produsenter, promptingeniører og distributører under samme tak. Målet er å lage såkalte «comic dramas», der AI gjør om en kort tegneserie eller videokonsept til en ferdig dramaserie.
I dette miljøet brukes Seedance til å generere karakterer, miljøer og scener fra manus og visuelle beskrivelser. Medarbeidere som i bransjen omtales som «card drawers», eller promptingeniører, finjusterer instruksjonene til modellen for å få ønsket stil, uttrykk og kontinuitet.
Resultatet er en produksjonslinje der det som tidligere tok måneder, kan gjøres unna på uker – og i enkelte tilfeller på bare noen dager.
ByteDance har også lansert en egen kortdrama-agent på AI-plattformen Xiaoyunque. Den er drevet av Seedance 2.0 og skal kunne lage komplette episoder fra manus på opptil 100 000 kinesiske tegn, samtidig som karakterer og scenestil holdes konsistente.
Utviklingen har allerede nådd industriell skala. I januar 2026 ble det produsert 470 AI-genererte mikrodramatitler i Kina hver dag – omtrent én ny serie hvert 90. sekund. I mars ble rundt 50 000 AI-baserte episoder publisert på ByteDances kinesiske videoplattform Douyin i løpet av én måned.
Det AI-baserte tegneseriedrama-segmentet alene ble anslått til å ha en markedsverdi på 16,8 milliarder yuan, rundt 2,44 milliarder amerikanske dollar, i 2025. Siden begynnelsen av 2026 skal over 10 000 slike produksjoner ha blitt lansert hver måned.
Hele mikrodramamarkedet, inkludert både AI- og live-action-innhold, ventes å nå 40 milliarder yuan – omtrent 5,9 milliarder amerikanske dollar – i 2026. I første halvår skal mer enn 600 millioner seere ha fulgt denne typen innhold.
Overgangen har likevel en tydelig bakside. ByteDance skal ha avsluttet subsidier til live-action-dramaer i februar 2026, noe som har bidratt til å fremskynde bransjens skifte til AI.
I Hengdian, et av Kinas viktigste sentre for tradisjonell film- og serieproduksjon, har utviklingen ført til omfattende tap av arbeidsplasser. Mange av oppgavene som tidligere krevde skuespillere, kamerateam, scenearbeidere og andre fagfolk, kan nå utføres av mindre grupper som styrer AI-verktøy og redigerer resultatet.
Samtidig bruker selskaper nå rundt 30 prosent av produksjonsbudsjettene sine på AI-verktøy. I enkelte sjangre skal seerne ha vansker med å skille AI-genererte bilder fra live-action-opptak.
Seedance har derfor ikke bare gjort videoproduksjon raskere. Modellen har bidratt til å flytte makten i produksjonskjeden: fra store team og fysiske innspillinger til små, spesialiserte grupper med tilgang til datakraft, manus og gode instruksjoner. Det store spørsmålet fremover blir om den enorme mengden AI-innhold også kan gi publikum flere historier de faktisk ønsker å se.