Saken, med referansenummer 26 O 869/26, ble reist av to forlag med base i München. Det sentrale spørsmålet var ikke bare om svarene var feil, men hva de juridisk sett er: nøytrale søkeresultater eller Googles egne ytringer. Retten landet på det siste.

Falske koblinger til svindel og abonnementsfeller

Ved bestemte søk koblet Googles AI Overviews de to forlagene feilaktig til svindel, abonnementsfeller – på tysk «Abofallen» – og tvilsom forretningsvirksomhet . I ett eksempel skal sammendraget ha hevdet at et forlag «er kjent for tvilsom forretningspraksis og ofte regnes som en svindel» .

Retten fant at Googles AI hadde blandet sammen saksøkerne med andre selskaper som faktisk hadde en problematisk historikk. Det avgjørende var at de belastende koblingene ikke sto i noen av kildene som var lenket til sammendragene. Påstandene var skapt ved at systemet kombinerte og tolket informasjon fra uvedkommende tredjeparter .

Forlagene sendte Google krav om å stanse og fjerne opplysningene tidlig i 2026. Da svarene ikke ble fjernet eller korrigert, gikk de til sak .

Retten: AI Overviews er ikke bare søkeresultater

Googles forsvar bygget i stor grad på at AI Overviews burde behandles som tradisjonelle søkeresultater. I så fall ville Google i hovedsak ha videreformidlet eller lenket til andres innhold, mens brukerne selv måtte kontrollere opplysningene.

Retten avviste denne sammenligningen. AI Overviews ble klassifisert som Googles eget, originalt innhold fordi funksjonen lager «uavhengige, nye og innholdsmessige påstander» – ikke bare gjengir eller samler eksisterende tekst .

Retten la vekt på at Google har utviklet AI-systemet, tilbyr det til brukerne og kontrollerer algoritmene som genererer svarene. Derfor kan selskapet ikke uten videre opptre som en passiv mellommann når systemet formulerer nye faktapåstander .

Dette skillet er juridisk viktig. Etter tysk og europeisk rett har søkemotorer tradisjonelt hatt et begrenset ansvar for innhold fra tredjeparter. München-retten mente imidlertid at dette vernet ikke automatisk gjelder når plattformen selv produserer et samlet, selvstendig utsagn – selv om utsagnet bygger på data fra andre nettsteder .

Hvorfor «brukeren må sjekke selv» ikke holdt

Retten avviste Googles argument om at brukerne bare kunne klikke på kildelenkene og faktasjekke svarene selv av flere grunner.

For det første står AI Overview-boksen fremtredende over de øvrige søkeresultatene. Utformingen gir inntrykk av at boksen tilbyr et autoritativt og tilnærmet komplett svar. Å kreve at brukerne skal kontrollere hver enkelt påstand ved å åpne flere lenker, ville i praksis undergrave hele hensikten med funksjonen og var etter rettens syn ikke en rimelig forventning .

For det andre gjengir ikke sammendraget nødvendigvis en påstand som allerede finnes i en kilde. I denne saken sto koblingen mellom forlagene og de problematiske selskapene i ingen av de lenkede kildene. Enkelte påstander var heller ikke nevnt i søkeresultatene i det hele tatt . Retten beskrev derfor opplysningene som Googles egne utsagn.

For det tredje mente retten at tidligere rettspraksis som begrenser søkemotorers ansvar for tredjepartsinnhold, ikke kan utvides til å dekke generativ AI. Det er en juridisk forskjell mellom de tradisjonelle «ti blå lenkene» og et AI-generert sammendrag som formulerer en ny påstand .

Dette må Google gjøre

Den midlertidige forføyningen pålegger Google å:

• Stan­se og avstå fra å gjenta de konkrete, falske faktapåstandene om de to München-forlagene i AI Overview-svar .
• Fjerne eksisterende AI-sammendrag som inneholder de uriktige og ærekrenkende opplysningene .

Brudd på pålegget kan føre til rettslige bøter på opptil 250 000 euro. I ytterste konsekvens kan også Googles juridiske representanter i Tyskland ilegges fengselsstraff for hvert brudd .

Det er samtidig viktig å understreke at dette er en midlertidig forføyning, eller «einstweilige Verfügung», fra en hurtigbehandling – ikke en endelig dom etter full behandling av saken. Hovedsaken er fortsatt ikke avsluttet . Den direkte rettsvirkningen er begrenset til Tyskland og de konkrete partene, selv om rettens begrunnelse kan bli trukket inn i senere saker andre steder i EU .

Kan dette endre ansvaret for AI-søk i Europa?

Avgjørelsen får først og fremst betydning for selskaper som bygger AI-genererte svar inn i søkemotorer og andre tjenester. Den peker på flere mulige konsekvenser:

Tradisjonelle ansvarsbegrensninger er ikke nødvendigvis nok. Vernet som søkemotorer har hatt som mellomledd etter europeiske regler, blant annet e-handelsdirektivet og regelverket rundt Digital Services Act, gjelder ikke automatisk for AI-genererte sammendrag. Domstoler kan i stedet vurdere slike sammendrag som plattformens eget innhold – med mulig direkte ansvar for ærekrenkelser, uriktige faktapåstander og illojal konkurranse .

AI-plattformer kan bli behandlet mer som innholdsprodusenter. Ved å klassifisere Google som en direkte ansvarlig aktør, og ikke som en nøytral mellommann, åpner avgjørelsen for en tilsvarende vurdering av andre tjenester som genererer søke- og chatsvar. Det kan blant annet få betydning for Microsofts Bing Copilot, OpenAIs nettbaserte funksjoner og andre AI-søketjenester i Europa .

Forlag og innholdsprodusenter får en mer direkte vei til oppreisning. Tidligere kunne den som ble rammet av feilinformasjon, måtte spore påstanden tilbake til en opprinnelig kilde. Denne avgjørelsen styrker argumentet for at plattformen selv kan holdes ansvarlig når dens egen modell skaper en uriktig og skadelig kobling .

Tekniske sikkerhetstiltak kan bli et juridisk krav i praksis. Leverandører vil kunne bli presset til å bruke bedre innholdsfiltre, faktasjekking og raskere rutiner for å fjerne feilaktige AI-svar. Risikoen øker når én enkelt feilaktig faktapåstand kan utløse et direkte ansvar for plattformen .

Domstolene definerer grensene før regelverket er ferdig testet. Avgjørelsen kommer samtidig som EU-reglene om kunstig intelligens og Digital Services Act fortsatt får sin praktiske håndheving på plass. Den kan derfor bidra til flere lignende søksmål og legge press på både tilsynsmyndigheter og lovgivere .

München-avgjørelsen er foreløpig, og den endelige betydningen avhenger av hovedsaken og eventuelle anker. Men hovedbudskapet er klart: Når en AI-tjeneste formulerer en konkret faktapåstand, kan selskapet bak tjenesten måtte svare for ordene – også når påstanden ikke finnes i noen av kildene som ble brukt.

Saken, med referansenummer 26 O 869/26, ble reist av to forlag med base i München. Det sentrale spørsmålet var ikke bare om svarene var feil, men hva de juridisk sett er: nøytrale søkeresultater eller Googles egne ytringer. Retten landet på det siste.

Falske koblinger til svindel og abonnementsfeller

Ved bestemte søk koblet Googles AI Overviews de to forlagene feilaktig til svindel, abonnementsfeller – på tysk «Abofallen» – og tvilsom forretningsvirksomhet . I ett eksempel skal sammendraget ha hevdet at et forlag «er kjent for tvilsom forretningspraksis og ofte regnes som en svindel» .

Retten fant at Googles AI hadde blandet sammen saksøkerne med andre selskaper som faktisk hadde en problematisk historikk. Det avgjørende var at de belastende koblingene ikke sto i noen av kildene som var lenket til sammendragene. Påstandene var skapt ved at systemet kombinerte og tolket informasjon fra uvedkommende tredjeparter .

Forlagene sendte Google krav om å stanse og fjerne opplysningene tidlig i 2026. Da svarene ikke ble fjernet eller korrigert, gikk de til sak .

Retten: AI Overviews er ikke bare søkeresultater

Googles forsvar bygget i stor grad på at AI Overviews burde behandles som tradisjonelle søkeresultater. I så fall ville Google i hovedsak ha videreformidlet eller lenket til andres innhold, mens brukerne selv måtte kontrollere opplysningene.

Retten avviste denne sammenligningen. AI Overviews ble klassifisert som Googles eget, originalt innhold fordi funksjonen lager «uavhengige, nye og innholdsmessige påstander» – ikke bare gjengir eller samler eksisterende tekst .

Retten la vekt på at Google har utviklet AI-systemet, tilbyr det til brukerne og kontrollerer algoritmene som genererer svarene. Derfor kan selskapet ikke uten videre opptre som en passiv mellommann når systemet formulerer nye faktapåstander .

Dette skillet er juridisk viktig. Etter tysk og europeisk rett har søkemotorer tradisjonelt hatt et begrenset ansvar for innhold fra tredjeparter. München-retten mente imidlertid at dette vernet ikke automatisk gjelder når plattformen selv produserer et samlet, selvstendig utsagn – selv om utsagnet bygger på data fra andre nettsteder .

Hvorfor «brukeren må sjekke selv» ikke holdt

Retten avviste Googles argument om at brukerne bare kunne klikke på kildelenkene og faktasjekke svarene selv av flere grunner.

For det første står AI Overview-boksen fremtredende over de øvrige søkeresultatene. Utformingen gir inntrykk av at boksen tilbyr et autoritativt og tilnærmet komplett svar. Å kreve at brukerne skal kontrollere hver enkelt påstand ved å åpne flere lenker, ville i praksis undergrave hele hensikten med funksjonen og var etter rettens syn ikke en rimelig forventning .

For det andre gjengir ikke sammendraget nødvendigvis en påstand som allerede finnes i en kilde. I denne saken sto koblingen mellom forlagene og de problematiske selskapene i ingen av de lenkede kildene. Enkelte påstander var heller ikke nevnt i søkeresultatene i det hele tatt . Retten beskrev derfor opplysningene som Googles egne utsagn.

For det tredje mente retten at tidligere rettspraksis som begrenser søkemotorers ansvar for tredjepartsinnhold, ikke kan utvides til å dekke generativ AI. Det er en juridisk forskjell mellom de tradisjonelle «ti blå lenkene» og et AI-generert sammendrag som formulerer en ny påstand .

Dette må Google gjøre

Den midlertidige forføyningen pålegger Google å:

• Stan­se og avstå fra å gjenta de konkrete, falske faktapåstandene om de to München-forlagene i AI Overview-svar .
• Fjerne eksisterende AI-sammendrag som inneholder de uriktige og ærekrenkende opplysningene .

Brudd på pålegget kan føre til rettslige bøter på opptil 250 000 euro. I ytterste konsekvens kan også Googles juridiske representanter i Tyskland ilegges fengselsstraff for hvert brudd .

Det er samtidig viktig å understreke at dette er en midlertidig forføyning, eller «einstweilige Verfügung», fra en hurtigbehandling – ikke en endelig dom etter full behandling av saken. Hovedsaken er fortsatt ikke avsluttet . Den direkte rettsvirkningen er begrenset til Tyskland og de konkrete partene, selv om rettens begrunnelse kan bli trukket inn i senere saker andre steder i EU .

Kan dette endre ansvaret for AI-søk i Europa?

Avgjørelsen får først og fremst betydning for selskaper som bygger AI-genererte svar inn i søkemotorer og andre tjenester. Den peker på flere mulige konsekvenser:

Tradisjonelle ansvarsbegrensninger er ikke nødvendigvis nok. Vernet som søkemotorer har hatt som mellomledd etter europeiske regler, blant annet e-handelsdirektivet og regelverket rundt Digital Services Act, gjelder ikke automatisk for AI-genererte sammendrag. Domstoler kan i stedet vurdere slike sammendrag som plattformens eget innhold – med mulig direkte ansvar for ærekrenkelser, uriktige faktapåstander og illojal konkurranse .

AI-plattformer kan bli behandlet mer som innholdsprodusenter. Ved å klassifisere Google som en direkte ansvarlig aktør, og ikke som en nøytral mellommann, åpner avgjørelsen for en tilsvarende vurdering av andre tjenester som genererer søke- og chatsvar. Det kan blant annet få betydning for Microsofts Bing Copilot, OpenAIs nettbaserte funksjoner og andre AI-søketjenester i Europa .

Forlag og innholdsprodusenter får en mer direkte vei til oppreisning. Tidligere kunne den som ble rammet av feilinformasjon, måtte spore påstanden tilbake til en opprinnelig kilde. Denne avgjørelsen styrker argumentet for at plattformen selv kan holdes ansvarlig når dens egen modell skaper en uriktig og skadelig kobling .

Tekniske sikkerhetstiltak kan bli et juridisk krav i praksis. Leverandører vil kunne bli presset til å bruke bedre innholdsfiltre, faktasjekking og raskere rutiner for å fjerne feilaktige AI-svar. Risikoen øker når én enkelt feilaktig faktapåstand kan utløse et direkte ansvar for plattformen .

Domstolene definerer grensene før regelverket er ferdig testet. Avgjørelsen kommer samtidig som EU-reglene om kunstig intelligens og Digital Services Act fortsatt får sin praktiske håndheving på plass. Den kan derfor bidra til flere lignende søksmål og legge press på både tilsynsmyndigheter og lovgivere .

München-avgjørelsen er foreløpig, og den endelige betydningen avhenger av hovedsaken og eventuelle anker. Men hovedbudskapet er klart: Når en AI-tjeneste formulerer en konkret faktapåstand, kan selskapet bak tjenesten måtte svare for ordene – også når påstanden ikke finnes i noen av kildene som ble brukt.