Hvordan Equinor drepte sine grønne ambisjoner for å doble avkastningen på fossil energi

Februar 2025 – Første store kutt: De første store sprekkene i fasaden dukket opp tidlig i 2025 da Equinor senket sitt fornybarmål for 2030 til 10–12 GW og fullstendig forkastet målet om 50 % allokering av investeringer . Selskapet halverte sine planlagte fornybar-investeringer over en toårsperiode til rundt 5 milliarder dollar, og la frem en plan for å øke olje- og gassproduksjonen med mer enn 10 % .

Juni 2026 – Den endelige skrinleggingen: Den fullstendige skrinleggingen kom i juni 2026 da Equinor droppet det gjenværende målet på 10–12 GW helt. Den planlagte allokeringen til kraftvirksomheten – som inkluderer fornybar energi – ble kuttet til kun 10 % av investeringene, ned fra 50 % . I stedet tilbød selskapet en «bredere kraftproduksjonsutsikt» som også inkluderer ikke-fornybare teknologier. Konsernsjef Anders Opedal forklarte skiftet som en strategisk utvidelse: «Vi erstatter ikke én virksomhet med en annen. I stedet utvikler vi flere veier parallelt: olje og gass, kraft og fornybar, og nye lavkarbonløsninger» .

Språket i offisielle dokumenter endret seg tilsvarende. Energiomstillingsplanen fra 2025 hadde allerede begynt å erstatte spesifikke kapasitetsmål med formuleringer som vektla «verdiskaping» og «disiplinert kapitalallokering». Omstillingsplanen fra juni 2026 fullførte dette språklige skiftet og fjernet all referanse til et spesifikt fornybart kapasitetstall .

Hvorfor kollapset de grønne målene?

Equinors ledelse pekte på flere sammentreffende pressfaktorer som gjorde de grønne ambisjonene uholdbare. Selskapet viste til en «høyere over lengre tid»-etterspørselsprognose for olje og gass, noe som gjorde fossile investeringer stadig mer attraktive sammenlignet med fornybar energi . Havvindmarkedet, som en gang var sentralt i Equinors strategi, hadde surnet på grunn av inflasjon i leverandørkjeden, konsesjonsutfordringer og lavere avkastning enn forventet .

Konflikten i Midtøsten i 2025–2026 drev olje- og gassprisene ytterligere opp, noe som gjorde en pivot mot fossilt brensel enda mer lukrativt. Som konsernsjef Anders Opedal forklarte i februar 2025: «Vi reduserer våre finansielle forpliktelser til fornybar energi og lavkarbonteknologi fordi vi ikke ser den nødvendige lønnsomheten i fremtiden» . Equinors eget strategidokument slo fast at den nye planen «speiler lignende trekk hos konkurrenter», noe som signaliserer en flokkmentalitet blant europeiske oljemajorselskaper .

Kontantpivoten: 3 milliarder dollar i tilbakekjøp

Retretten fra fornybar energi ble kombinert med en aggressiv utvidelse av aksjonærutbyttet, noe som skapte en slående kontrast som kritikere har stemplet som omvendt grønnvasking . Den 16. juni 2026 kunngjorde Equinor at selskapet vil:

• Doble sitt tilbakekjøp av aksjer i 2026 fra 1,5 til 3 milliarder dollar .
• Innføre et forutsigbart, årlig rammeverk for tilbakekjøp på 2–4 milliarder dollar fra 2027, betinget av oljepriser mellom 60 og 80 dollar per fat .
• Sette et produksjonsmål på 2,3 millioner fat oljeekvivalenter per dag innen 2030, opp fra rekordhøye 2,14 millioner fat per dag i 2025 .
• Sikte mot 30 % vekst i kontantstrøm fra driften etter skatt mellom 2025 og 2030, og en kumulativ fri kontantstrøm på mer enn 40 milliarder dollar fra 2026–2030 .

The Wall Street Journal bemerket at planen «sikter mot vekst i fossilt brensel» og prioriterer aksjonærutbytte fremfor grønne investeringer . Selskapet selv fremhevet at det hadde levert en total aksjonæravkastning på nesten 1800 % over 25 år som børsnotert selskap, og understreket dermed sin forpliktelse til investorenes utbytte fremfor energiomstillingsmål .

En synkronisert europeisk retrett

Equinor er ikke alene. Strategien er i tråd med en bredere, synkronisert tilbaketrekning fra europeiske oljemajors som nå prioriterer kjernevirksomheten innen olje og gass:

• BP skalerte betydelig ned sine 2030-mål for utslippsreduksjoner og fornybar energi i perioden 2023–2025, og satser igjen på olje og gass for å øke kortsiktig avkastning .
• Shell forlot sitt mål om å redusere oljeproduksjonen innen 2035, vraket et mål om å bygge 1,5 GW fornybar kapasitet per år, kuttet målet for lavkarbon-hydrogen, og gikk ut av store havvindprosjekter i 2024–2025 .
• TotalEnergies modererte på lignende vis sine fornybarambisjoner samtidig som de økte aksjonærutbetalingene.

Morningstar bemerket at Equinors plan «speiler lignende trekk fra BP og Shell» . Den kollektive pivoten reflekterer en bransjeerkjennelse av at høyprofilerte grønne løfter fra starten av tiåret er vanskelige å levere lønnsomt i et fornybarmarked preget av høye kostnader og lave marginer.

Equinors tilfelle er nå det mest ekstreme eksemplet på denne trenden. Selskapet har gått fra å sette noen av bransjens mest ambisiøse mål i 2021, til å slette dem fullstendig i 2026 – alt mens de kanaliserer titalls milliarder dollar tilbake til aksjonærene.

«Kraftproduksjonsutsikten» som erstattet de tallfestede kapasitetsmålene er nå et tomt skall: en plassholder som signaliserer at selskapet ikke har noen målbar, offentlig forpliktelse til å bygge ut fornybar energi i stor skala.