Per begynnelsen av juni fortsetter kontakten gjennom mellommenn. Irans utenriksminister Abbas Araghchi sier at Teheran og Washington går gjennom tekster som er sendt mellom partene, og arbeider mot det han kaller «den endelige formelen» for en mulig forståelse . Samtidig preges prosessen av dyp mistillit og klare røde linjer.

Araghchis «endelige formel»

I et intervju med den libanesiske kringkasteren Al Mayadeen 3. juni sa Araghchi at Iran og USA vurderer utvekslede tekster for å utforme en «endelig formel» . Han presiserte samtidig at det ikke finnes noen formell forhandlingsmekanisme:

«Det finnes for øyeblikket ingen forhandlingsmekanisme, men meldinger blir utvekslet med amerikanerne.»

Kanalen er dermed aktiv, men lite åpen og uten status som formelle samtaler. Araghchi har tidligere bekreftet både direkte og indirekte meldinger med USAs spesialutsending Steve Witkoff, samtidig som han har tonet ned betydningen av kontakten .

Formuleringen om en «endelig formel» tyder på at begge sider ser det diplomatiske vinduet som viktig. Men den viser også hvor begrenset handlingsrommet er: De mest krevende spørsmålene er fortsatt ikke løst.

Araghchi har dessuten knyttet enhver avtale til en full stans i kamphandlingene på alle fronter, med særlig henvisning til krigen i Libanon. Han har advart om at et israelsk angrep på Beirut vil få våpenhvilen til å bryte sammen . Dermed ligger en avgjørende del av konflikten utenfor den direkte Iran–USA-dialogen.

Dette kan ligge i 60 dagers-avtalen

Ifølge amerikanske tjenestepersoner og kilder omtalt av Axios, Anadolu og andre medier, består den foreløpige rammen av flere konkrete tiltak :

• Forlenget våpenhvile: En 60 dagers MoU skal forlenge våpenhvilen som har vært gjeldende siden begynnelsen av april 2026. Den kan forlenges dersom begge parter samtykker .
• Gjenåpning av Hormuzstredet: Skipstrafikken skal kunne gå uten toll eller trakassering. Iran skal etter planen fjerne alle miner landet har lagt ut i stredet innen 30 dager, slik at trafikken kan vende tilbake til nivået før krigen .
• Gradvis oppheving av USAs sjøblokade: USA skal trinnvis oppheve blokaden av iranske havner, som ble innført 13. april etter at Islamabad-samtalene ikke førte frem .
• Begrenset sanksjonslettelse: Iran skal kunne selge olje fritt, mens deler av landets fryste utenlandsformue – anslått til 25 milliarder dollar – kan bli frigitt .
• Nye atomsamtaler: 60 dagers-perioden skal gi tid til formelle samtaler om begrensninger på Irans atomprogram og en mulig langsiktig fredsavtale .

Rammen er uttrykkelig ment som en midlertidig ordning – en plattform for videre forhandlinger, ikke en fullstendig fredsavtale .

De fire store hindringene

Selv om avtalen ser konkret ut på papiret, står flere spørsmål i veien for endelig godkjenning.

1. Libanon er en absolutt betingelse for Iran

Iran har gjentatte ganger sagt at landet ikke kan inngå en avtale med USA så lenge Israels militæroperasjon i Libanon fortsetter, og så lenge våpenhvilen der ikke respekteres fullt ut .

For Teheran handler det ikke om en avgrenset våpenhvile mellom Iran og USA, men om en «fullstendig slutt på krigen i regionen» . Problemet er at Washington ikke har direkte operativ kontroll over den israelske fronten i Libanon. Et nytt angrep kan derfor velte hele avtalen, selv om Iran og USA isolert sett skulle bli enige.

2. Atomprogrammet er fortsatt fastlåst

Det vanskeligste enkelttemaet er hva som skal skje med Irans lager av anriket uran og landets kapasitet til å anrike uran.

USA skal ha foreslått en 20 år lang stans i all anrikningsaktivitet, mens Iran har svart med en pause på tre til fem år . Partene er også uenige om selve uranet: Washington ønsker at høyanriket uran skal fjernes fra Iran, mens Teheran har foreslått å fortynne det eller beholde det under tilsyn av Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA .

Trump sa 24. mai at avtalen «ikke engang er ferdigforhandlet», og insisterte på at en løsning ikke må gi Iran «en klar og åpen vei til atomvåpen» . Amerikanske forhandlere skal også ha krevd at 400 kilo uran sendes til USA, og at Irans operative atomaktivitet begrenses til ett anlegg .

3. Midlertidig avtale eller omfattende fredsløsning?

Da Islamabad-samtalene brøt sammen i midten av april 2026, senket begge sider ambisjonene fra en omfattende fredsavtale til et midlertidig memorandum. Bakgrunnen var at atomspørsmålet ikke lot seg løse innenfor en helhetlig avtale .

Washingtons rapporterte krav skal blant annet være:

• ingen amerikansk kompensasjon for krigsskader,
• videreføring av et betydelig sanksjonsregime,
• at en full regional våpenhvile knyttes til fremgang i atomsamtalene,
• og strengere begrensninger på Irans ballistiske missilprogram .

Iran krever på sin side full sanksjonslettelse og avviser vilkår landet oppfatter som ensidige innrømmelser uten bindende garantier .

4. Gjensidig mistillit

Araghchi har flere ganger sagt at det er «null tillit til USA» . Det forklarer Irans vekt på indirekte samtaler, trinnvis tillitsbygging og garantier før de mest sensitive spørsmålene tas opp.

USA har på sin side signalisert at tiden arbeider til landets fordel. Trump har sagt at sjøblokaden vil fortsette med «full kraft» inntil en avtale er «inngått, sertifisert og signert» . Denne asymmetrien gjør også en midlertidig MoU politisk eksplosiv i begge hovedsteder.

Hva skjer videre?

Den foreløpige 60 dagers-rammen kan bli et praktisk stoppested: Den kan fryse den militære situasjonen, åpne viktige transportårer og utsette de vanskeligste beslutningene.

En gjenåpning av Hormuzstredet vil kunne gjenopprette en sentral ferdselsåre for den globale energihandelen. Blokaden skal ifølge et anslag ha kostet Iran rundt 400 millioner dollar i tapte inntekter hver dag . Samtidig vil oppheving av den amerikanske blokaden og muligheten til å selge olje gi Teheran umiddelbar økonomisk lettelse .

For Washington vil en avtale kunne sikre fortsatt nedtrapping, redusere den umiddelbare risikoen for skipsfarten i Persiabukta og etablere en egen kanal for atomsamtaler .

Men rammen er ennå ikke det samme som en avtale. Den må godkjennes av ledere som fortsatt ikke har signert, og rekkefølgen på de vanskeligste byttene – Libanon, urananrikning og sanksjoner – er fortsatt uavklart.

Araghchis henvisning til en «endelig formel» viser at begge sider kan se dette som den siste realistiske veien ut før diplomatiet mister kraft. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke lenger bare om forhandlerne kan skrive ferdig teksten, men om Teheran og Washington faktisk vil godta kompromissene som må til for at en midlertidig avtale skal holde.

Per begynnelsen av juni fortsetter kontakten gjennom mellommenn. Irans utenriksminister Abbas Araghchi sier at Teheran og Washington går gjennom tekster som er sendt mellom partene, og arbeider mot det han kaller «den endelige formelen» for en mulig forståelse . Samtidig preges prosessen av dyp mistillit og klare røde linjer.

Araghchis «endelige formel»

I et intervju med den libanesiske kringkasteren Al Mayadeen 3. juni sa Araghchi at Iran og USA vurderer utvekslede tekster for å utforme en «endelig formel» . Han presiserte samtidig at det ikke finnes noen formell forhandlingsmekanisme:

«Det finnes for øyeblikket ingen forhandlingsmekanisme, men meldinger blir utvekslet med amerikanerne.»

Kanalen er dermed aktiv, men lite åpen og uten status som formelle samtaler. Araghchi har tidligere bekreftet både direkte og indirekte meldinger med USAs spesialutsending Steve Witkoff, samtidig som han har tonet ned betydningen av kontakten .

Formuleringen om en «endelig formel» tyder på at begge sider ser det diplomatiske vinduet som viktig. Men den viser også hvor begrenset handlingsrommet er: De mest krevende spørsmålene er fortsatt ikke løst.

Araghchi har dessuten knyttet enhver avtale til en full stans i kamphandlingene på alle fronter, med særlig henvisning til krigen i Libanon. Han har advart om at et israelsk angrep på Beirut vil få våpenhvilen til å bryte sammen . Dermed ligger en avgjørende del av konflikten utenfor den direkte Iran–USA-dialogen.

Dette kan ligge i 60 dagers-avtalen

Ifølge amerikanske tjenestepersoner og kilder omtalt av Axios, Anadolu og andre medier, består den foreløpige rammen av flere konkrete tiltak :

• Forlenget våpenhvile: En 60 dagers MoU skal forlenge våpenhvilen som har vært gjeldende siden begynnelsen av april 2026. Den kan forlenges dersom begge parter samtykker .
• Gjenåpning av Hormuzstredet: Skipstrafikken skal kunne gå uten toll eller trakassering. Iran skal etter planen fjerne alle miner landet har lagt ut i stredet innen 30 dager, slik at trafikken kan vende tilbake til nivået før krigen .
• Gradvis oppheving av USAs sjøblokade: USA skal trinnvis oppheve blokaden av iranske havner, som ble innført 13. april etter at Islamabad-samtalene ikke førte frem .
• Begrenset sanksjonslettelse: Iran skal kunne selge olje fritt, mens deler av landets fryste utenlandsformue – anslått til 25 milliarder dollar – kan bli frigitt .
• Nye atomsamtaler: 60 dagers-perioden skal gi tid til formelle samtaler om begrensninger på Irans atomprogram og en mulig langsiktig fredsavtale .

Rammen er uttrykkelig ment som en midlertidig ordning – en plattform for videre forhandlinger, ikke en fullstendig fredsavtale .

De fire store hindringene

Selv om avtalen ser konkret ut på papiret, står flere spørsmål i veien for endelig godkjenning.

1. Libanon er en absolutt betingelse for Iran

Iran har gjentatte ganger sagt at landet ikke kan inngå en avtale med USA så lenge Israels militæroperasjon i Libanon fortsetter, og så lenge våpenhvilen der ikke respekteres fullt ut .

For Teheran handler det ikke om en avgrenset våpenhvile mellom Iran og USA, men om en «fullstendig slutt på krigen i regionen» . Problemet er at Washington ikke har direkte operativ kontroll over den israelske fronten i Libanon. Et nytt angrep kan derfor velte hele avtalen, selv om Iran og USA isolert sett skulle bli enige.

2. Atomprogrammet er fortsatt fastlåst

Det vanskeligste enkelttemaet er hva som skal skje med Irans lager av anriket uran og landets kapasitet til å anrike uran.

USA skal ha foreslått en 20 år lang stans i all anrikningsaktivitet, mens Iran har svart med en pause på tre til fem år . Partene er også uenige om selve uranet: Washington ønsker at høyanriket uran skal fjernes fra Iran, mens Teheran har foreslått å fortynne det eller beholde det under tilsyn av Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA .

Trump sa 24. mai at avtalen «ikke engang er ferdigforhandlet», og insisterte på at en løsning ikke må gi Iran «en klar og åpen vei til atomvåpen» . Amerikanske forhandlere skal også ha krevd at 400 kilo uran sendes til USA, og at Irans operative atomaktivitet begrenses til ett anlegg .

3. Midlertidig avtale eller omfattende fredsløsning?

Da Islamabad-samtalene brøt sammen i midten av april 2026, senket begge sider ambisjonene fra en omfattende fredsavtale til et midlertidig memorandum. Bakgrunnen var at atomspørsmålet ikke lot seg løse innenfor en helhetlig avtale .

Washingtons rapporterte krav skal blant annet være:

• ingen amerikansk kompensasjon for krigsskader,
• videreføring av et betydelig sanksjonsregime,
• at en full regional våpenhvile knyttes til fremgang i atomsamtalene,
• og strengere begrensninger på Irans ballistiske missilprogram .

Iran krever på sin side full sanksjonslettelse og avviser vilkår landet oppfatter som ensidige innrømmelser uten bindende garantier .

4. Gjensidig mistillit

Araghchi har flere ganger sagt at det er «null tillit til USA» . Det forklarer Irans vekt på indirekte samtaler, trinnvis tillitsbygging og garantier før de mest sensitive spørsmålene tas opp.

USA har på sin side signalisert at tiden arbeider til landets fordel. Trump har sagt at sjøblokaden vil fortsette med «full kraft» inntil en avtale er «inngått, sertifisert og signert» . Denne asymmetrien gjør også en midlertidig MoU politisk eksplosiv i begge hovedsteder.

Hva skjer videre?

Den foreløpige 60 dagers-rammen kan bli et praktisk stoppested: Den kan fryse den militære situasjonen, åpne viktige transportårer og utsette de vanskeligste beslutningene.

En gjenåpning av Hormuzstredet vil kunne gjenopprette en sentral ferdselsåre for den globale energihandelen. Blokaden skal ifølge et anslag ha kostet Iran rundt 400 millioner dollar i tapte inntekter hver dag . Samtidig vil oppheving av den amerikanske blokaden og muligheten til å selge olje gi Teheran umiddelbar økonomisk lettelse .

For Washington vil en avtale kunne sikre fortsatt nedtrapping, redusere den umiddelbare risikoen for skipsfarten i Persiabukta og etablere en egen kanal for atomsamtaler .

Men rammen er ennå ikke det samme som en avtale. Den må godkjennes av ledere som fortsatt ikke har signert, og rekkefølgen på de vanskeligste byttene – Libanon, urananrikning og sanksjoner – er fortsatt uavklart.

Araghchis henvisning til en «endelig formel» viser at begge sider kan se dette som den siste realistiske veien ut før diplomatiet mister kraft. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke lenger bare om forhandlerne kan skrive ferdig teksten, men om Teheran og Washington faktisk vil godta kompromissene som må til for at en midlertidig avtale skal holde.