Slik skal AI hjelpe fly med å unngå oppvarmende kondensstriper

Effekten avhenger av værforholdene og tidspunktet på døgnet. Langvarige kondensstriper er særlig relevante ved flyging på kvelds- og nattestid, fordi isskyene da kan redusere utslippet av infrarød varme. Derfor kan målrettet unngåelse være mer effektivt enn å behandle alle kondensstriper som like skadelige.

Slik skal AI-styrte høydeendringer fungere

Google skal kombinere satellittobservasjoner, historiske fly- og kondensstripe-data samt værvarsler fra det britiske meteorologiske instituttet Met Office. Målet er å forutsi såkalte isovermettede områder – deler av den øvre atmosfæren der langvarige kondensstriper lettere kan dannes.

Prosessen er planlagt i tre trinn:

1. Varsle risikoen: AI-modeller identifiserer områder og flyhøyder der et bestemt fly sannsynligvis vil danne en langvarig kondensstripe.
2. Vurdere et operativt alternativ: Flygeledere vurderer om en liten høydeendring er trygg og praktisk for det aktuelle flyet.
3. Kontrollere resultatet: Satellittbilder og flydata sammenlignes med prognosen for å se om flyet faktisk unngikk en langvarig kondensstripe, og hvor mye ekstra drivstoff endringen krevde.

Flygeledere i NATS skal etter planen be utvalgte fly om å stige eller synke relativt små høyder – opptil rundt 2 000 fot – i stedet for å legge om rutene til all transatlantisk trafikk. De operative testene skal gjennomføres i vinterperioder, blant annet på kvelds- og nattflyginger, når den forventede klimaeffekten av å unngå stripene er størst.

Hovedspørsmålet: Gir tiltaket faktisk en klimafordel?

En høydeendring er ikke automatisk et klimatiltak. Å stige eller synke kan øke drivstofforbruket, og dermed også CO₂-utslippene. Operation Blue Skies er derfor utformet for å måle avveiningen mellom dette drivstofftapet og oppvarmingen som eventuelt unngås ved å forhindre en langvarig kondensstripe.

Et overbevisende resultat må vise mer enn at prognosene ser presise ut. Forskerne må blant annet finne ut:

• hvor ofte modellen treffer riktig når den varsler langvarige kondensstriper;
• hvor mange oppvarmende kondensstriper som ikke blir oppdaget, og hvor mange varsler som viser seg å være feil;
• hvor mye ekstra drivstoff høydeendringene krever;
• om satellittobservasjoner bekrefter både varslede og unngåtte kondensstriper; og
• hvilken klimamåleenhet og tidshorisont som brukes for å sammenligne kondensstripeoppvarming med CO₂-utslipp.

Testen er derfor et eksperiment – ikke et bevis på at manøvrene allerede gir en samlet klimafordel. Effekten av kondensstriper er vanskelig å beregne, og den britiske regjeringens gjennomgang av luftfartens ikke-CO₂-effekter viser hvor krevende det er å måle dem på en konsekvent måte.

Hvem står bak, og hvor omfattende er prosjektet?

Konsortiet består av Google UK, det britiske transportdepartementet, NATS, Met Office, Contrails.org, Imperial College London og University of Cambridge. Den britiske statlige støtten gis gjennom programmet til Aerospace Technology Institute.

Prosjektets betydning ligger først og fremst i den operative skalaen. Tidligere arbeid har blant annet omfattet flyselskapenes demonstrasjoner og verktøy som oppdager kondensstriper i satellittbilder, knytter dem til enkeltfly og lager prognoser. Googles tidligere forskning brukte maskinsyn trent på merkede satellittbilder for å oppdage kondensstriper og koble dem til fly.

Blue Skies skal ta dette videre ved å teste prognosebaserte beslutninger i et travelt oseanisk luftrom som håndteres av flygeledere. Ifølge prosjektets arrangører står Shanwick-luftrommet for omtrent 5 prosent av den globale oppvarmingen fra kondensstriper.

Resultatene bør kunne etterprøves uavhengig

Programmet opplyser at metoder og resultater skal publiseres. Det er viktig, fordi de sterkeste bevisene må kunne gjentas og granskes – ikke bare bygge på modellberegninger eller anslag fra prosjektets egne aktører.

De akademiske partnerne kan bidra med vitenskapelig gjennomgang, men en uavhengig kontroll bør også omfatte den operative regnskapsføringen. Den mest nyttige sluttrapporten vil vise hvor godt modellen fungerer, hvilke endringer som faktisk ble observert i kondensstripene, drivstoffeffekten på flynivå, hvilke klimaforutsetninger som ble brukt og hvor mye energi som gikk med til å kjøre prognosesystemet.

Slik rapportering vil gjøre det mulig å skille mellom tre ulike påstander: at AI kan forutsi forholdene som danner kondensstriper, at flygeledere kan bruke prognosene uten å svekke sikker eller effektiv drift, og at tiltaket samlet sett reduserer klimaeffekten.

Hva kan skje hvis metoden fungerer?

Hvis testen viser en pålitelig nettoeffekt, kan unngåelse av kondensstriper bli en relativt rask måte for luftfarten å håndtere deler av sin ikke-CO₂-relaterte klimaeffekt på. Metoden bruker eksisterende fly og lufttrafikksystemer, i stedet for å vente på nye drivstofftyper eller en fullstendig utskifting av flyflåten.

Den vil likevel ikke erstatte arbeidet med å kutte CO₂. Flyene vil fortsatt forbrenne drivstoff, ikke alle kondensstriper kan unngås, og høydeendringer kan i enkelte tilfeller øke utslippene. Hvor nyttig metoden blir, avhenger av om man klarer å treffe de riktige flygingene og områdene i atmosfæren med stor nok presisjon til at totalregnskapet går i pluss.

Det uavklarte energiregnskapet for Googles AI

Prosjektet reiser også et legitimt spørsmål om energien som brukes av AI-systemet. Google opplyser at datasentrenes strømforbruk økte med 27 prosent i 2024, samtidig som energirelaterte utslipp fra datasentrene falt med 12 prosent. Selskapet knytter nedgangen til innkjøp av ren energi og effektiviseringstiltak.

Tallene viser imidlertid ikke i seg selv om Blue Skies vil gi en samlet klimafordel. En rettferdig vurdering må sammenligne den ekstra energibruken og utslippene fra beregningssystemet med målte endringer i flyenes drivstofforbruk og den observerte oppvarmingen fra kondensstriper.

Før slike tall blir offentliggjort, er den mest presise konklusjonen derfor forsiktig: Operation Blue Skies er en viktig test av om AI kan gjøre det praktisk å unngå kondensstriper i stor luftromsskala, men klimaeffekten er foreløpig ikke dokumentert.