The Sinking City 2 gjør Lovecraft til klaustrofobisk survival horror

I stedet for én sammenhengende by beveger man seg mellom mer avgrensede områder som gradvis bindes sammen. Snarveier, miljøgåter og nye ruter gjør det mulig å vende tilbake til tidligere steder, men selve fremdriften er mer fokusert og lineær enn i forgjengeren.

Det setter survival horror-mekanikkene i sentrum. Ammunisjon og medisiner er begrensede, lagerplassen tvinger frem valg, og møter med de overnaturlige skapningene skal koste spilleren noe. Anmeldere og forhåndsomtaler har særlig trukket frem Resident Evil som inspirasjon for ressursknapphet, kamp og gåter, mens den trykkende og surrealistiske uhyggen gir assosiasjoner til Silent Hill.

Resultatet er derfor nærmere moderne survival horror enn et tradisjonelt detektiveventyr. Etterforskningen fungerer mer som et lag av stemning og verdensbygging enn som spillets viktigste motor.

Calvin Rafferty leter etter en kur i Arkham

Hovedpersonen er Calvin Rafferty, en okkultist som sammen med partneren Faye Bennett gjennomfører et drømmeritual. Når ritualet går galt, våkner ikke Faye, men blir sittende fast i en overnaturlig koma. Calvins jakt på en kur fører ham inn i Arkham – en fiktiv by fra 1920-tallet som er slukt av en overnaturlig flom.

Flommen har ikke bare lagt gatene under vann. Den har også brakt eldritske skapninger opp fra dypet, mens bygninger, tunneler og forfalne interiører blir en del av farene spilleren må navigere.

Frogwares har samtidig lagt opp historien slik at nye spillere skal kunne begynne her. Fortellingen er ikke en direkte fortsettelse av Charles Reeds etterforskning i Oakmont, selv om spillene deler enkelte forbindelser i universet og begge bygger på Cthulhu-mytologien.

Det gir oppfølgeren et mer umiddelbart mål enn originalen. I stedet for først og fremst å finne ut hva som har skjedd med en hel by, handler reisen om Calvins forsøk på å redde en person som står ham nær – mens selve byen gjør alt for å hindre ham.

Unreal Engine 5 gjør Arkham til en trussel i seg selv

The Sinking City 2 er utviklet i Unreal Engine 5. Den tekniske plattformen brukes ikke bare til skarpere grafikk, men også til å gjøre omgivelsene mer urovekkende. Oversvømte gater, råtnende interiører, groteske skapninger, lyssetting og ansiktsanimasjoner er sentrale deler av spillets uttrykk.

Det er nettopp miljøet som går igjen som en av spillets sterkeste sider i anmeldelsene. Den druknede byen, de ubehagelige fiendene og den seige Lovecraft-stemningen overlever overgangen fra langsom detektivhistorie til mer direkte skrekk og kamp.

Prisen for den strammere strukturen er at spillet kan føles mindre omfattende enn forgjengeren. En anmeldelse mente oppfølgeren lykkes med å unngå en åpen verden som kunne trekke for langt ut, men antydet samtidig at den mer lineære progresjonen kan få enkelte spillere til å ønske seg mer tid i hvert område.

En modig sjangerendring – med noen ru kanter

Sjangerbyttet er spillets største styrke, men også stedet der svakhetene blir tydeligst. Anmeldere har stort sett rost Frogwares for å gå helhjertet inn i survival horror, samtidig som de peker på ujevnt stemmeskuespill, feil, teknisk røffhet, et klønete kamera, varierende kampbalanse og en automatisk sikting som ikke alltid oppfører seg som den skal.

Noe av kritikken gjelder også spillets siste del. Enkelte anmeldelser mener at spillere som bruker tid på å samle eller opparbeide seg ressurser, etter hvert kan redusere knappheten som skal skape spenning. Dette merkes særlig i enkelte bosskamper. Det er vurderinger fra anmeldere, ikke en universell dom, men de peker på en kjent utfordring i survival horror: Spillet skal gjøre ressursene sjeldne, samtidig som grundige spillere kan ende opp med å bli svært godt forsynt.

Utviklet i Kyiv under krigen

Frogwares utviklet The Sinking City 2 i Kyiv mens Russlands invasjon av Ukraina pågikk. Studioet viste til de pågående utfordringene da det flyttet spillet fra det opprinnelige målet om lansering i 2025 til første halvdel av 2026.

Kickstarter-kampanjen ble presentert som et økonomisk sikkerhetsnett under utviklingen. Pengene skulle bidra til å håndtere usikkerheten og samtidig støtte ekstra funksjoner og innhold.

Kampanjen nådde målet på 100 000 euro i løpet av få timer. De tilgjengelige opplysningene om sluttbeløpet varierer imidlertid: én rapport oppgir 544 867 euro fra over 6 000 bidragsytere, mens et arkivert utsnitt av Kickstarter-siden viser 554 002 euro fra 6 181 bidragsytere.

Det tryggeste bildet er derfor at kampanjen samlet inn over en halv million euro – betydelig mer enn det opprinnelige målet – mens nøyaktig sluttbeløp varierer mellom kildene.

Gode lanseringsomtaler, men ikke helt uten problemer

Mottakelsen ved lansering er i hovedsak positiv, selv om tallene hos samlesidene kan endre seg når flere anmeldelser og brukervurderinger kommer inn. Steam viste spillet som «Veldig positivt», med 95 prosent positive vurderinger basert på 218 brukeranmeldelser på tidspunktet som ble fanget opp.

Metacritic hadde en «Generally Favorable»-score på 79 basert på 33 kritikeranmeldelser. OpenCritic viste samtidig et gjennomsnitt på 81 blant toppkritikere og en anbefalingsandel på 77 prosent.

Tallene samsvarer med det overordnede inntrykket: Atmosfæren, skapningene, byen og viljen til å fornye serien er spillets tydeligste kvaliteter. De svakere sidene er typiske for en produksjon med mer begrensede ressurser enn de største sjangerspillene – blant annet feil, ujevn teknisk presentasjon, problemer med stemmeskuespill, kamera og kamp.

Konklusjonen

The Sinking City 2 bør forstås som en survival horror-nytolkning av Frogwares’ detektivserie, ikke som en rettlinjet oppfølger som bare legger til enda en åpen sak. Det oversvømte Arkham, den lovecraftianske estetikken, ressursknappheten og miljøgåtene gir serien en tydeligere skrekkidentitet, mens etterforskningen nå spiller en mer støttende rolle.

Det gjør spillet til et naturlig valg for dem som ønsker anspent utforskning, uhyggelige skapninger og klassisk ressursstyring. Spillere som først og fremst likte det langsomme, sporbaserte tempoet i 2019-originalen, kan derimot oppleve at oppfølgeren har forlatt mye av det som gjorde forgjengeren særpreget.

De første anmeldelsene tyder på at Frogwares’ store sjansespill har truffet godt. Samtidig bør kjøpere være forberedt på at den ambisiøse sjangerendringen kommer med tekniske og presentasjonsmessige kompromisser.