Hovedideen er enkel, men politisk krevende: Først skal krigen stanses og Iran få konkrete økonomiske og maritime lettelser. Deretter kan partene begynne å diskutere det vanskeligste punktet – Irans atomprogram.

Fase 1: Full stans på alle fronter

Det første og ikke-forhandlingsbare kravet er en fullstendig stans i alle militære operasjoner. Iran mener dette må gjelde hele regionen, ikke bare direkte angrep mellom Iran og USA. Forslaget omfatter uttrykkelig den såkalte «motstandsfronten», blant annet Libanon og Gaza .

Målet skal være en endelig slutt på krigen, ikke bare en midlertidig pause . For Teheran er dette avgjørende: En våpenhvile på én front skal ikke kunne kombineres med fortsatt krigføring på en annen.

Fase 2: Hormuzstredet og sanksjonslettelser først

I den andre fasen foreslår Iran det Ajorlou omtaler som «gjennomførbare og konkrete tiltak» . Tyngdepunktet er Hormuzstredet – det strategisk viktige sjøområdet mellom Iran og Oman – samt landets økonomiske krav.

Tiltakene skal blant annet omfatte:

• minerydding i Hormuzstredet
• oppheving av USAs marineblokade
• fjerning av oljesanksjoner
• frigivelse av deler av Irans frosne verdier og blokkerte finansielle midler

En iransk tjenesteperson opplyste til The Washington Post at de første konkrete skrittene kunne innebære frigivelse av 12 milliarder dollar i frosne midler, oppstart av minerydding og avslutning av den amerikanske blokaden .

Dermed legger planen Irans viktigste maritime og økonomiske krav helt fremst i prosessen – før Teheran gir noen atomrelaterte innrømmelser .

Fase 3: Atomforhandlinger først etter at de første stegene er bekreftet

Formelle samtaler om sanksjoner og Irans atomprogram skal først begynne når fase 1 og 2 er gjennomført og verifisert . Dette er planens viktigste strategiske grep.

Iran sier at landet ikke vil diskutere atomprogrammet mens krigen pågår. Teheran krever også bevis på at tidligere løfter faktisk er oppfylt, før forhandlingene går videre . På den måten skyves de vanskeligste spørsmålene til en senere fase, samtidig som Iran beholder mer tid og forhandlingsmakt .

Fase 4: En kontrollkomité – uten samme rolle for IAEA

Den fjerde fasen skal opprette en felles kontrollkomité som overvåker at partene følger avtalen, og som kan håndtere uenighet .

Dette skiller seg fra atomavtalen fra 2015, JCPOA, der Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) hadde en sentral teknisk rolle. IAEA skulle blant annet kontrollere Irans sentrifuger, anrikning og lagre gjennom omfattende inspeksjoner og overvåking .

Den foreslåtte komiteen skal derimot være bilateral eller ledet med hjelp fra en tredjepart, uten den samme detaljerte inspeksjonsinfrastrukturen . Omtaler av det bredere avtaleutkastet peker også på at det mangler konkrete mekanismer for å håndheve eller kontrollere eventuelle atomforpliktelser utover et uklart 60-dagers forhandlingsvindu .

Slik skiller planen seg fra JCPOA-avtalen fra 2015

Rekkefølgen er snudd på hodet

JCPOA koblet atombegrensninger og sanksjonslettelser parallelt fra starten. Irans nye firetrinnsplan gjør derimot regional nedtrapping og full stans i kampene til en forutsetning. Atomforhandlingene kommer først i fase 3, etter at våpenhvilen og tiltakene rundt Hormuzstredet er bekreftet .

Ali Vaez fra International Crisis Group beskriver dette som en «ansiktsreddende endring i rekkefølgen»: Hormuz skal håndteres som del av en ordning som avslutter krigen, mens de vanskeligere spørsmålene utsettes slik at de ikke velter prosessen allerede i startfasen .

Mandatet er bredere

JCPOA handlet spesifikt om Irans atomprogram. Det foreslåtte memorandumet er derimot først og fremst en ramme for å avslutte krigen. Den omfatter militære fronter i regionen, sikkerhet til sjøs og den amerikanske blokaden, mens atomspørsmålet skyves til senere .

Kontrollsystemet er mindre detaljert

JCPOA bygget på IAEAs omfattende verifikasjon av Irans atomaktiviteter. Den nye planens kontrollkomité har ikke et like tydelig teknisk mandat . Ifølge rapportene inneholder utkastet ingen konkret ordning for å kontrollere eller håndheve atomforpliktelser utover den midlertidige perioden før nye forhandlinger skal starte .

Samtalene er allerede satt på vent

Mens Iran offentliggjorde veikartet, var den diplomatiske prosessen allerede i ferd med å rakne. Ved utgangen av mai hadde både amerikanske og iranske tjenestepersoner bekreftet at memorandumet ikke var ferdigstilt eller godkjent av USAs president Donald Trump eller Irans øverste leder Mojtaba Khamenei . Uavklarte formuleringer og dyp mistillit etter USAs uttrekning fra JCPOA i 2018 er fortsatt sentrale hindringer .

1. juni – to dager før firetrinnsplanen ble offentliggjort – suspenderte Iran alle indirekte forhandlinger. Teheran anklaget Israel for å bryte våpenhvileforståelser gjennom fortsatt militær aktivitet i Libanon . Det Revolusjonsgarden-tilknyttede nyhetsbyrået Tasnim meldte at et brudd på våpenhvilen på én front innebærer at hele våpenhvilen er brutt, og truet med en «fullstendig stenging» av Hormuzstredet .

Trump skrev samtidig på Truth Social at «samtalene fortsetter i høyt tempo» med Iran, selv om Teheran offentlig hadde trukket seg fra kontakten . De motstridende signalene viser hvor skjørt diplomatiet er: Iran sier at prosessen er satt på pause, Washington sier at den fortsetter, og ingen av landene har godkjent det endelige utkastet.

Kort sagt er firetrinnsplanen Teherans maksimale tilbud i en bestemt rekkefølge: først verifisert nedtrapping, åpning av Hormuzstredet og økonomisk lettelse – atominnrømmelser senere. Men muligheten til å gjøre planen om til en signert avtale ser ut til å ha blitt kraftig svekket nesten idet den ble lagt frem.

Hovedideen er enkel, men politisk krevende: Først skal krigen stanses og Iran få konkrete økonomiske og maritime lettelser. Deretter kan partene begynne å diskutere det vanskeligste punktet – Irans atomprogram.

Fase 1: Full stans på alle fronter

Det første og ikke-forhandlingsbare kravet er en fullstendig stans i alle militære operasjoner. Iran mener dette må gjelde hele regionen, ikke bare direkte angrep mellom Iran og USA. Forslaget omfatter uttrykkelig den såkalte «motstandsfronten», blant annet Libanon og Gaza .

Målet skal være en endelig slutt på krigen, ikke bare en midlertidig pause . For Teheran er dette avgjørende: En våpenhvile på én front skal ikke kunne kombineres med fortsatt krigføring på en annen.

Fase 2: Hormuzstredet og sanksjonslettelser først

I den andre fasen foreslår Iran det Ajorlou omtaler som «gjennomførbare og konkrete tiltak» . Tyngdepunktet er Hormuzstredet – det strategisk viktige sjøområdet mellom Iran og Oman – samt landets økonomiske krav.

Tiltakene skal blant annet omfatte:

• minerydding i Hormuzstredet
• oppheving av USAs marineblokade
• fjerning av oljesanksjoner
• frigivelse av deler av Irans frosne verdier og blokkerte finansielle midler

En iransk tjenesteperson opplyste til The Washington Post at de første konkrete skrittene kunne innebære frigivelse av 12 milliarder dollar i frosne midler, oppstart av minerydding og avslutning av den amerikanske blokaden .

Dermed legger planen Irans viktigste maritime og økonomiske krav helt fremst i prosessen – før Teheran gir noen atomrelaterte innrømmelser .

Fase 3: Atomforhandlinger først etter at de første stegene er bekreftet

Formelle samtaler om sanksjoner og Irans atomprogram skal først begynne når fase 1 og 2 er gjennomført og verifisert . Dette er planens viktigste strategiske grep.

Iran sier at landet ikke vil diskutere atomprogrammet mens krigen pågår. Teheran krever også bevis på at tidligere løfter faktisk er oppfylt, før forhandlingene går videre . På den måten skyves de vanskeligste spørsmålene til en senere fase, samtidig som Iran beholder mer tid og forhandlingsmakt .

Fase 4: En kontrollkomité – uten samme rolle for IAEA

Den fjerde fasen skal opprette en felles kontrollkomité som overvåker at partene følger avtalen, og som kan håndtere uenighet .

Dette skiller seg fra atomavtalen fra 2015, JCPOA, der Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) hadde en sentral teknisk rolle. IAEA skulle blant annet kontrollere Irans sentrifuger, anrikning og lagre gjennom omfattende inspeksjoner og overvåking .

Den foreslåtte komiteen skal derimot være bilateral eller ledet med hjelp fra en tredjepart, uten den samme detaljerte inspeksjonsinfrastrukturen . Omtaler av det bredere avtaleutkastet peker også på at det mangler konkrete mekanismer for å håndheve eller kontrollere eventuelle atomforpliktelser utover et uklart 60-dagers forhandlingsvindu .

Slik skiller planen seg fra JCPOA-avtalen fra 2015

Rekkefølgen er snudd på hodet

JCPOA koblet atombegrensninger og sanksjonslettelser parallelt fra starten. Irans nye firetrinnsplan gjør derimot regional nedtrapping og full stans i kampene til en forutsetning. Atomforhandlingene kommer først i fase 3, etter at våpenhvilen og tiltakene rundt Hormuzstredet er bekreftet .

Ali Vaez fra International Crisis Group beskriver dette som en «ansiktsreddende endring i rekkefølgen»: Hormuz skal håndteres som del av en ordning som avslutter krigen, mens de vanskeligere spørsmålene utsettes slik at de ikke velter prosessen allerede i startfasen .

Mandatet er bredere

JCPOA handlet spesifikt om Irans atomprogram. Det foreslåtte memorandumet er derimot først og fremst en ramme for å avslutte krigen. Den omfatter militære fronter i regionen, sikkerhet til sjøs og den amerikanske blokaden, mens atomspørsmålet skyves til senere .

Kontrollsystemet er mindre detaljert

JCPOA bygget på IAEAs omfattende verifikasjon av Irans atomaktiviteter. Den nye planens kontrollkomité har ikke et like tydelig teknisk mandat . Ifølge rapportene inneholder utkastet ingen konkret ordning for å kontrollere eller håndheve atomforpliktelser utover den midlertidige perioden før nye forhandlinger skal starte .

Samtalene er allerede satt på vent

Mens Iran offentliggjorde veikartet, var den diplomatiske prosessen allerede i ferd med å rakne. Ved utgangen av mai hadde både amerikanske og iranske tjenestepersoner bekreftet at memorandumet ikke var ferdigstilt eller godkjent av USAs president Donald Trump eller Irans øverste leder Mojtaba Khamenei . Uavklarte formuleringer og dyp mistillit etter USAs uttrekning fra JCPOA i 2018 er fortsatt sentrale hindringer .

1. juni – to dager før firetrinnsplanen ble offentliggjort – suspenderte Iran alle indirekte forhandlinger. Teheran anklaget Israel for å bryte våpenhvileforståelser gjennom fortsatt militær aktivitet i Libanon . Det Revolusjonsgarden-tilknyttede nyhetsbyrået Tasnim meldte at et brudd på våpenhvilen på én front innebærer at hele våpenhvilen er brutt, og truet med en «fullstendig stenging» av Hormuzstredet .

Trump skrev samtidig på Truth Social at «samtalene fortsetter i høyt tempo» med Iran, selv om Teheran offentlig hadde trukket seg fra kontakten . De motstridende signalene viser hvor skjørt diplomatiet er: Iran sier at prosessen er satt på pause, Washington sier at den fortsetter, og ingen av landene har godkjent det endelige utkastet.

Kort sagt er firetrinnsplanen Teherans maksimale tilbud i en bestemt rekkefølge: først verifisert nedtrapping, åpning av Hormuzstredet og økonomisk lettelse – atominnrømmelser senere. Men muligheten til å gjøre planen om til en signert avtale ser ut til å ha blitt kraftig svekket nesten idet den ble lagt frem.