Han feiret på best mulig måte i det 22. minutt. Fra omtrent 25 meters hold curlet han et praktfullt frispark helt opp i krysset og ga Inter ledelsen. Målet satte tonen for en kamp som i utgangspunktet så ut til å bli nok en overbevisende opptreden fra mesterne.
Til tross for å ha havnet under, svarte Bologna kjapt. Hjemmelaget leverte en sterk periode og scoret tre mål på rad, og snudde dermed 1–0 til 3–1. Dermed satte de Inter under press utover i andre omgang.
Selv om resultatet hadde liten betydning for tabellen, skapte snuoperasjonen en uventet spennende avslutning på en kamp som hadde startet som en ren feiring for mesterne.
Inter svarte medpågangsmot i sluttminuttene. Francesco Pio Esposito reduserte, før Andy Diouf utlignet og fullførte comebacket fra to mål under.
Opphentingen sørget for at mesterne unngikk tap og gjorde kampen om til en seksmålsthriller som underholdt både hjemme- og bortesupportere.
Resultatet fikk ingen betydning for mesterskapskampen. Inter hadde allerede sikret seg Serie A-tittelen og løftet Coppa Italia-trofeet tidligere i sesongen, noe som gjorde Cristian Chivus første sesong som hovedtrener til en sensasjonell suksess.
I stedet for å avgjøre sølvtøy, fungerte sesongfinalen som et utstillingsvindu for Inters angrepskvalitet – og for Dimarco, hvis MVP-sesong ble kronet med et minneverdig frispark i sesongens siste akt.
Da sluttsignalet gikk, føltes 3–3 som en passende avslutning: dramatisk, underholdende og feirende for et lag som allerede hadde bekreftet sin posisjon på toppen av italiensk fotball den sesongen.