Tre nye studier utfordrer mørk materie og mørk energi – men ΛCDM består

I modellen spiller også «trøtt lys» en sentral rolle: Fotonyer skal gradvis miste energi når de beveger seg over store avstander. Dermed kan dette fenomenet erstatte deler av forklaringen som vanligvis gis av kosmologisk rødforskyvning. Konsekvensen er oppsiktsvekkende: Det kan bli unødvendig å anta at mørk materie og mørk energi finnes .

CCC+TL har fått oppmerksomhet fordi den kan tilpasses enkelte datasett, blant annet supernovakatalogen Pantheon+. Modellen åpner også for et univers som er rundt 26,7 milliarder år gammelt – omtrent dobbelt så gammelt som det vanligste anslaget på 13,8 milliarder år .

Problemet: modellen klarer ikke alle kryssjekkene

En analyse publisert i 2026 i Monthly Notices of the Royal Astronomical Society fant imidlertid en alvorlig intern spenning i modellen. Parametrene som var optimalisert for type Ia-supernovaer, klarte ikke å gjenskape målinger av Hubble-parameteren H(z). ΛCDM passet derimot godt til begge datasettene .

For H(z)-målingene var sannsynlighetsforholdet mellom ΛCDM og CCC+TL om lag 1,7 × 10⁻¹⁴ i ΛCDM-modellens favør – en svært sterk statistisk avvisning av CCC+TL i denne testen . Modellen er heller ikke bekreftet gjennom flere uavhengige kosmologiske målemetoder .

2. Akselererer universet egentlig? Yonsei-studien og motsvaret

I slutten av 2025 hevdet et forskerteam ledet av professor Young-Wook Lee ved Yonsei-universitetet i Sør-Korea at type Ia-supernovaer, som brukes som «standardlys» for å måle kosmiske avstander, kan være påvirket av en sterk aldersskjevhet hos opphavsstjernene .

Forskerne mente at supernovaenes lysstyrke varierer med alderen på galaksen eller stjernemiljøet de kommer fra. Hvis denne effekten korrigeres, blir bevisene for akselererende ekspansjon langt svakere – og universet kan allerede ha gått inn i en fase der ekspansjonen bremser . Resultatet utløste stor interesse fordi det satte spørsmålstegn ved selve eksistensen av mørk energi .

Problemet: to metodiske feil ble pekt ut

I juni 2026 publiserte et internasjonalt team ledet av Phil Wiseman ved University of Southampton en ny analyse i Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. Blant medforfatterne var nobelprisvinnerne Adam Riess og Brian Schmidt .

Teamet pekte på to konkrete metodiske problemer i Yonsei-analysen: Studien behandlet alderen til en hel galakse som om den var alderen til den eksploderende stjernen, og den unnlot å bruke vanlige korrigeringer for vertsgalaksens masse .

Da disse kalibreringsproblemene ble rettet, sto bevisene for en akselererende kosmisk ekspansjon fortsatt sterkt . Flere medier beskrev derfor den påståtte kosmologiske «krisen» som avverget .

Debatten er likevel ikke helt avsluttet. En separat nyanalyse fra gruppen til Subir Sarkar ved Tata Institute of Fundamental Research og University of Oxford fortsetter å stille spørsmål ved akselerasjonen, også etter korrigeringer for stjernenes alder . Den dominerende konklusjonen – blant annet støttet av de endelige resultatene fra Dark Energy Survey – er likevel fortsatt at standardbildet består .

3. En skjult mørk kraft som bremser strukturdannelsen

Den tredje utfordringen handler ikke om å fjerne mørk materie, men om å endre dens fysikk. I 2025–2026 undersøkte en teoretisk gruppe, blant andre Marco Costa og kolleger fra Institute for Advanced Study, hva som kan skje dersom mørk-materiepartikler påvirker hverandre gjennom en ekstra tiltrekkende kraft utover tyngdekraften .

Resultatet er kontraintuitivt. Den ekstra kraften kan få partiklene til å klumpe seg sammen raskere. Samtidig kan samspillet gjøre at mørk materie effektivt får lavere dynamisk masse over tid. Da svekkes tyngdekraftens samlede grep, og dannelsen av store kosmiske strukturer kan gå saktere .

Problemet: ingen observasjoner har bekreftet kraften

Dette er foreløpig en rent teoretisk modell. Den viser at en slik alternativ fysikk er mulig, men det finnes ennå ingen eksperimentelle eller astronomiske observasjoner som bekrefter en «mørk kraft» .

ΛCDM er fortsatt forenlig med tilgjengelige målinger av storskalastrukturen i universet. Dessuten understreker det teoretiske arbeidet at effekten av den ekstra kraften avhenger av hvilke modellvarianter man undersøker. I enkelte scenarier er undertrykkelsen av strukturdannelsen liten .

Hva forteller dette samlet?

De tre arbeidene angriper ulike deler av ΛCDM:

• CCC+TL forsøker å fjerne både mørk materie og mørk energi fra modellen.
• Yonsei-studien utfordret det mest kjente observasjonelle argumentet for mørk energi: at universets ekspansjon akselererer.
• Den mørke kraften undersøker om mørk materie kan ha en hittil ukjent indre fysikk.

Denne bredden viser at standardmodellen blir satt under press fra flere kanter samtidig. Det er ikke nødvendigvis et tegn på at modellen er i ferd med å bryte sammen. Snarere viser det hvordan kosmologien fungerer: Alternative forklaringer må ikke bare passe ett oppsiktsvekkende datasett, men også overleve uavhengige tester.

Så langt har hver av de tre utfordringene møtt en tydelig hindring. CCC+TL får problemer når den sammenlignes med H(z)-målinger. Påstanden om at universets ekspansjon har begynt å bremse, ble svekket av en korrigert analyse som identifiserte metodiske feil . Og den mørke kraften er fortsatt en hypotese uten observasjonell bekreftelse .

ΛCDM består derfor ikke bare av gammel vane. Modellen står fortsatt fordi den klarer flere av de samme testene som alternativene foreløpig ikke består. Den videre debatten vil avgjøres av nye og uavhengige observasjoner – ikke av hvor spektakulær den enkelte utfordringen høres ut.