Den foreslåtte sonen strakte seg opptil 200 kilometer fra Ukrainas internasjonalt anerkjente grense. Det ville blant annet omfatte områdene rundt de russiske byene Brjansk, Kursk, Belgorod, Voronezj, Rostov-na-Donu og Krasnodar.
Bakgrunnen var særlig mangelen på Patriot-avskjæringsmissiler. Patriot-systemene er blant Ukrainas viktigste våpen mot russiske ballistiske missiler, men tilgangen på avskjærere er begrenset. Kyiv så derfor etter en måte å redusere behovet for å skyte ned hvert enkelt missil etter at det var avfyrt.
I stedet ville Ukraina forsøke å ødelegge utskytningssystemene før missilene kom i luften. Militære analytikere omtaler ofte dette som en «left-of-launch»-strategi – på norsk omtrent et forsvar som slår ut angrepskilden før avfyring.
Planen var ikke ment å erstatte luftvern. Tanken var å legge til et mer offensivt lag i forsvaret, slik at færre innkommende trusler måtte håndteres av ukrainske luftvernsystemer.
Starlinks viktigste funksjon i planen var kommunikasjon. Satellittforbindelsen kan gjøre det mulig å opprettholde kontroll over droner på større avstander enn mange tradisjonelle radiosamband, også når dronene befinner seg inne på russisk territorium. Reuters har tidligere rapportert at ukrainske droneoperatører bruker Starlink-koblede systemer under pågående angrep.
Det betyr likevel ikke at dronene er immune mot forstyrrelser. Russland har utplassert kraftige systemer for elektronisk krigføring som forsøker å blokkere forbindelsen under ukrainske droneoperasjoner. Starlink er dermed en del av en pågående teknologisk kamp – ikke en garanti for stabil kontroll.
Den ønskede tillatelsen gjaldt derfor både geografisk dekning og bruken av nettverket til et særlig følsomt militært formål.
Fedorov hadde også tidligere bedt om begrensninger på russisk bruk av Starlink. Ukrainske myndigheter sa at deaktivering av russisktilknyttede terminaler forstyrret russiske angrepsoperasjoner, noe som viste hvor viktig kontrollen over tilgangen var for begge sider.
Det finnes ingen bekreftet godkjenning i den tilgjengelige rapporteringen. Kildene er heller ikke helt samstemte: Enkelte augustmeldinger beskrev et direkte avslag fra Musk, mens senere omtale sa at Ukraina fortsatt forsøkte å få tillatelse, eller at det «ikke forelå noen positiv beslutning». Den sikreste konklusjonen er derfor at Starlink-tilgang til de foreslåtte dype angrepene ikke var bekreftet.
Usikkerheten har strategisk betydning. Ukraina kunne ikke gå ut fra at kompatible droner alene var nok, fordi SpaceX kontrollerer hvor og hvordan Starlink fungerer. I tillegg kom selskapets egne bruksregler og risikoen for russisk jamming.
I én setning gikk Ukrainas forslag ut på å bruke et privatstyrt satellittnettverk til å finne og ødelegge russiske rakettutskytere og støtteapparatet deres før angrepene ble gjennomført.
Det ville ha flyttet en del av Ukrainas missilforsvar fra ren avskjæring til forebygging: færre missiler å skyte ned, mindre press på Patriot-lagrene og en mulighet til å ramme selve utskytningssystemet. Men uten en bekreftet godkjenning fra Musk forble dette en foreslått kapasitet – ikke en etablert ny del av Ukrainas forsvar.