I en Nature artikkel publisert på nett 12. august 2026 rapporterte forskerne 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet til en 0,72 m² stor perovskittmodul, med 158,4 watt stabil effekt.
Publisert avRedigert med GPT-5.6 LunaBilder generert med GPT Image 1.5
Research answer

Create a landscape editorial hero image for this Studio Global article: What did the Nanjing University team led by Xiao Ke and Hairen Tan, working with Renshine, achieve in their Nature paper published online on. Article summary: The team demonstrated a commercially relevant, meter-scale single-junction perovskite module: a 0.72 m² module certified at 22.0% full-area efficiency and delivering 158.4 W steady-state output. It is a major scale-up re. Topic tags: general, education, general web, academic, user generated. Style: premium digital editorial illustration, source-backed research mood, clean composition, high detail, modern web publication hero. Use reference image context only for broad subject, composition, and topical grounding; do not copy the exact image. Avoid: logos, brand marks, copyrighted characters, real person likenesses, fake screenshots, UI text, readable text, water
Et forskerteam ledet av Xiao Ke og Hairen Tan ved Nanjing-universitetet, i samarbeid med Renshine, har rapportert et viktig oppskaleringsresultat for perovskittbasert solenergi. Studien ble publisert på nett i Nature 12. august 2026. Ved å kombinere en ny løsemiddelprosess med overflatebehandling basert på blykarboksylater laget forskerne en enkeltsjiktsmodul på 0,72 m² med 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet og 158,4 watt stabil elektrisk effekt. 10
14
15
Resultatet er interessant fordi det gjelder en modul i meterskala – ikke bare en liten laboratoriesolcelle. Samtidig er det viktig å skille mellom det som faktisk er dokumentert i materialet, og mer omfattende påstander om feltproduksjon, nedbrytning og historiske effektivitetsrekorder.
Forskerne startet med et ternært løsemiddelsystem bestående av:
Dette ble kombinert med vakuumassistert krystallisering for å danne perovskittfilmen. Ifølge omtalen fra Nanjing-universitetet oppsto det samtidig et overflatelag rikt på formamidiniumjodid (FAI), omtalt som et beskyttende grunnlag. Deretter ble blykarboksylater påført som passiveringsmiddel. 1
Passivering betyr i denne sammenhengen at kjemiske feil og uønskede tilstander ved overflaten bindes eller nøytraliseres. Slike feil kan føre til at ladningsbærere går tapt før de rekker å bidra til elektrisk strøm.
Blant materialene som ble brukt, var blydioleat, med formelen Pb(OA)₂. 5
6 Kildene beskriver at blykarboksylatene ikke bare legger seg som et tynt belegg, men reagerer med perovskittoverflaten og danner kjemiske bindinger. Dette skal ha bidratt til bedre energinivåtilpasning mellom lagene og mer effektiv ladningstransport.
15
Teamet rapporterte to sentrale resultater ved forskjellige modulstørrelser:
Den største modulen leverte dessuten 158,4 watt stabil effekt under standardiserte testforhold. 5
14
Forskjellen mellom aperturareal og totalt areal er viktig. Aperturareal viser til den aktive åpningen som brukes i målingen, mens fullarealberegningen inkluderer hele modulens oppgitte areal. Derfor bør 24,0- og 22,0-prosenttallene ikke behandles som om de var direkte sammenlignbare målinger.
Det er enklere å dekke en liten solcelle jevnt enn en flate som nærmer seg én kvadratmeter. I store moduler kan ujevn behandling, overflatefeil og svake grensesnitt gi større tap i virkningsgrad og stabilitet.
De tilgjengelige rapportene beskriver blykarboksylat-passivering som kjemisk forskjellig fra tradisjonell passivering med ammoniumbaserte forbindelser. Ifølge disse rapportene reagerer materialet med perovskittoverflaten og danner en mer fast kjemisk forbindelse. Metoden skal også ha gitt jevnere behandling over store arealer samt forbedret grensesnittet mellom perovskittlaget og lagene som transporterer ladning. 15
Dette gir en mulig forklaring på hvorfor prosessen kan egne seg for oppskalering. Det foreliggende kildematerialet inneholder imidlertid ikke en fullstendig, tallfestet sammenligning med ammoniumhalid-baserte passiveringsmidler. Det dokumenterer heller ikke separat hvor mye ytelsen endres under fuktighet, varme, kontinuerlig belysning og termiske sykluser.
Modulene skal ha bestått hele testserien i IEC 61215 og IEC 61730. IEC 61215 omhandler blant annet konstruksjons- og ytelsestester for solcellemoduler, mens IEC 61730 gjelder sikkerhet. At modulene er testet mot begge standardene, gjør resultatet mer relevant enn en ren effektivitetsmåling i laboratoriet. 1
9
En omtale av studien oppgir også at modulene beholdt 96 prosent av den opprinnelige virkningsgraden etter 2 200 timer med sporing ved maksimal effekt. 4 Dette er en nyttig indikator på stabilitet, men opplysningene som er tilgjengelige her, er ikke detaljerte nok til å rekonstruere alle testforholdene eller sammenligne resultatet direkte med en silisiummodul testet under identiske forhold.
Noen omtaler av arbeidet hevder at store bakkemonterte anlegg ga høyere produksjon per installert kapasitet enn samlokaliserte moduler basert på krystallinsk silisium. 11
14
15
Det tilgjengelige materialet underbygger likevel ikke den detaljerte sammenligningen for mars–mai 2026 som er omtalt i bakgrunnsspørsmålet – med et 1 MW stort perovskittanlegg opp mot et 3,5 MW stort silisiumanlegg. Det mangler også månedlige tall for produksjon per kapasitet og en kvantitativ analyse av hvordan en eventuell forskjell varierer med temperatur og lysintensitet.
Den mest forsvarlige konklusjonen er derfor at kildene rapporterer feltdata som favoriserer perovskittmoduler målt per installert kapasitet, men at materialet ikke er tilstrekkelig til å kontrollere hele måned-for-måned-sammenligningen eller den påståtte sammenhengen med værforhold.
Studien bør først og fremst forstås som et gjennombrudd innen store moduler og integrasjon av produksjonsprosesser. Resultatet kan ikke uten videre sammenlignes med alle effektivitetsrekorder fra små solceller, tandemceller eller moduler der arealet er definert på en annen måte.
Det tilgjengelige kildematerialet bekrefter heller ikke sammenligningen med teamets tidligere Science-resultat på 17,2 prosent. Det dokumenterer heller ikke den påståtte sertifiserte rekorden på 28,04 prosent for en perovskitt-organisk tandemcelle knyttet til Det kinesiske vitenskapsakademiet. Disse påstandene bør derfor stå som ubekreftede i denne sammenhengen.
Nanjing-universitetet og Renshine kombinerte et løsemiddelsystem med 2-metoksyetanol, 1,3-dioksolan og DMSO, vakuumassistert krystallisering og passivering med blykarboksylater. Resultatet var en 0,72 m² stor perovskittmodul med 22,0 prosent sertifisert fullareal-virkningsgrad og 158,4 watt stabil effekt. En mindre modul nådde 24,0 prosent sertifisert virkningsgrad, og modulene skal ha bestått IEC 61215- og IEC 61730-testene. 1
4
5
14
Det gjør arbeidet til et betydelig resultat for perovskittmoduler i meterskala. Påstander om overlegen holdbarhet i alle belastningstester, høyere feltproduksjon under bestemte værforhold, tidligere rekorder og tandemresultater krever imidlertid tilgang til hele studien eller mer omfattende primærdata før de kan fastslås med samme sikkerhet.
Studio Global AI
This page includes a source-backed answer you can continue inside Studio Global.
I en Nature artikkel publisert på nett 12. august 2026 rapporterte forskerne 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet til en 0,72 m² stor perovskittmodul, med 158,4 watt stabil effekt.
I en Nature artikkel publisert på nett 12. august 2026 rapporterte forskerne 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet til en 0,72 m² stor perovskittmodul, med 158,4 watt stabil effekt. Prosessen kombinerte 2 metoksyetanol, 1,3 dioksolan og dimetylsulfoksid med vakuumassistert krystallisering, før blykarboksylater ble brukt til å redusere overflatefeil.
En mindre modul med et aperturareal på 810 cm² nådde 24,0 prosent sertifisert virkningsgrad.
I en Nature artikkel publisert på nett 12. august 2026 rapporterte forskerne 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet til en 0,72 m² stor perovskittmodul, med 158,4 watt stabil effekt.
Publisert avRedigert med GPT-5.6 LunaBilder generert med GPT Image 1.5
Research answer

Create a landscape editorial hero image for this Studio Global article: What did the Nanjing University team led by Xiao Ke and Hairen Tan, working with Renshine, achieve in their Nature paper published online on. Article summary: The team demonstrated a commercially relevant, meter-scale single-junction perovskite module: a 0.72 m² module certified at 22.0% full-area efficiency and delivering 158.4 W steady-state output. It is a major scale-up re. Topic tags: general, education, general web, academic, user generated. Style: premium digital editorial illustration, source-backed research mood, clean composition, high detail, modern web publication hero. Use reference image context only for broad subject, composition, and topical grounding; do not copy the exact image. Avoid: logos, brand marks, copyrighted characters, real person likenesses, fake screenshots, UI text, readable text, water
Et forskerteam ledet av Xiao Ke og Hairen Tan ved Nanjing-universitetet, i samarbeid med Renshine, har rapportert et viktig oppskaleringsresultat for perovskittbasert solenergi. Studien ble publisert på nett i Nature 12. august 2026. Ved å kombinere en ny løsemiddelprosess med overflatebehandling basert på blykarboksylater laget forskerne en enkeltsjiktsmodul på 0,72 m² med 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet og 158,4 watt stabil elektrisk effekt. 10
14
15
Resultatet er interessant fordi det gjelder en modul i meterskala – ikke bare en liten laboratoriesolcelle. Samtidig er det viktig å skille mellom det som faktisk er dokumentert i materialet, og mer omfattende påstander om feltproduksjon, nedbrytning og historiske effektivitetsrekorder.
Forskerne startet med et ternært løsemiddelsystem bestående av:
Dette ble kombinert med vakuumassistert krystallisering for å danne perovskittfilmen. Ifølge omtalen fra Nanjing-universitetet oppsto det samtidig et overflatelag rikt på formamidiniumjodid (FAI), omtalt som et beskyttende grunnlag. Deretter ble blykarboksylater påført som passiveringsmiddel. 1
Passivering betyr i denne sammenhengen at kjemiske feil og uønskede tilstander ved overflaten bindes eller nøytraliseres. Slike feil kan føre til at ladningsbærere går tapt før de rekker å bidra til elektrisk strøm.
Blant materialene som ble brukt, var blydioleat, med formelen Pb(OA)₂. 5
6 Kildene beskriver at blykarboksylatene ikke bare legger seg som et tynt belegg, men reagerer med perovskittoverflaten og danner kjemiske bindinger. Dette skal ha bidratt til bedre energinivåtilpasning mellom lagene og mer effektiv ladningstransport.
15
Teamet rapporterte to sentrale resultater ved forskjellige modulstørrelser:
Den største modulen leverte dessuten 158,4 watt stabil effekt under standardiserte testforhold. 5
14
Forskjellen mellom aperturareal og totalt areal er viktig. Aperturareal viser til den aktive åpningen som brukes i målingen, mens fullarealberegningen inkluderer hele modulens oppgitte areal. Derfor bør 24,0- og 22,0-prosenttallene ikke behandles som om de var direkte sammenlignbare målinger.
Det er enklere å dekke en liten solcelle jevnt enn en flate som nærmer seg én kvadratmeter. I store moduler kan ujevn behandling, overflatefeil og svake grensesnitt gi større tap i virkningsgrad og stabilitet.
De tilgjengelige rapportene beskriver blykarboksylat-passivering som kjemisk forskjellig fra tradisjonell passivering med ammoniumbaserte forbindelser. Ifølge disse rapportene reagerer materialet med perovskittoverflaten og danner en mer fast kjemisk forbindelse. Metoden skal også ha gitt jevnere behandling over store arealer samt forbedret grensesnittet mellom perovskittlaget og lagene som transporterer ladning. 15
Dette gir en mulig forklaring på hvorfor prosessen kan egne seg for oppskalering. Det foreliggende kildematerialet inneholder imidlertid ikke en fullstendig, tallfestet sammenligning med ammoniumhalid-baserte passiveringsmidler. Det dokumenterer heller ikke separat hvor mye ytelsen endres under fuktighet, varme, kontinuerlig belysning og termiske sykluser.
Modulene skal ha bestått hele testserien i IEC 61215 og IEC 61730. IEC 61215 omhandler blant annet konstruksjons- og ytelsestester for solcellemoduler, mens IEC 61730 gjelder sikkerhet. At modulene er testet mot begge standardene, gjør resultatet mer relevant enn en ren effektivitetsmåling i laboratoriet. 1
9
En omtale av studien oppgir også at modulene beholdt 96 prosent av den opprinnelige virkningsgraden etter 2 200 timer med sporing ved maksimal effekt. 4 Dette er en nyttig indikator på stabilitet, men opplysningene som er tilgjengelige her, er ikke detaljerte nok til å rekonstruere alle testforholdene eller sammenligne resultatet direkte med en silisiummodul testet under identiske forhold.
Noen omtaler av arbeidet hevder at store bakkemonterte anlegg ga høyere produksjon per installert kapasitet enn samlokaliserte moduler basert på krystallinsk silisium. 11
14
15
Det tilgjengelige materialet underbygger likevel ikke den detaljerte sammenligningen for mars–mai 2026 som er omtalt i bakgrunnsspørsmålet – med et 1 MW stort perovskittanlegg opp mot et 3,5 MW stort silisiumanlegg. Det mangler også månedlige tall for produksjon per kapasitet og en kvantitativ analyse av hvordan en eventuell forskjell varierer med temperatur og lysintensitet.
Den mest forsvarlige konklusjonen er derfor at kildene rapporterer feltdata som favoriserer perovskittmoduler målt per installert kapasitet, men at materialet ikke er tilstrekkelig til å kontrollere hele måned-for-måned-sammenligningen eller den påståtte sammenhengen med værforhold.
Studien bør først og fremst forstås som et gjennombrudd innen store moduler og integrasjon av produksjonsprosesser. Resultatet kan ikke uten videre sammenlignes med alle effektivitetsrekorder fra små solceller, tandemceller eller moduler der arealet er definert på en annen måte.
Det tilgjengelige kildematerialet bekrefter heller ikke sammenligningen med teamets tidligere Science-resultat på 17,2 prosent. Det dokumenterer heller ikke den påståtte sertifiserte rekorden på 28,04 prosent for en perovskitt-organisk tandemcelle knyttet til Det kinesiske vitenskapsakademiet. Disse påstandene bør derfor stå som ubekreftede i denne sammenhengen.
Nanjing-universitetet og Renshine kombinerte et løsemiddelsystem med 2-metoksyetanol, 1,3-dioksolan og DMSO, vakuumassistert krystallisering og passivering med blykarboksylater. Resultatet var en 0,72 m² stor perovskittmodul med 22,0 prosent sertifisert fullareal-virkningsgrad og 158,4 watt stabil effekt. En mindre modul nådde 24,0 prosent sertifisert virkningsgrad, og modulene skal ha bestått IEC 61215- og IEC 61730-testene. 1
4
5
14
Det gjør arbeidet til et betydelig resultat for perovskittmoduler i meterskala. Påstander om overlegen holdbarhet i alle belastningstester, høyere feltproduksjon under bestemte værforhold, tidligere rekorder og tandemresultater krever imidlertid tilgang til hele studien eller mer omfattende primærdata før de kan fastslås med samme sikkerhet.
Studio Global AI
This page includes a source-backed answer you can continue inside Studio Global.
I en Nature artikkel publisert på nett 12. august 2026 rapporterte forskerne 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet til en 0,72 m² stor perovskittmodul, med 158,4 watt stabil effekt.
I en Nature artikkel publisert på nett 12. august 2026 rapporterte forskerne 22,0 prosent sertifisert virkningsgrad over hele arealet til en 0,72 m² stor perovskittmodul, med 158,4 watt stabil effekt. Prosessen kombinerte 2 metoksyetanol, 1,3 dioksolan og dimetylsulfoksid med vakuumassistert krystallisering, før blykarboksylater ble brukt til å redusere overflatefeil.
En mindre modul med et aperturareal på 810 cm² nådde 24,0 prosent sertifisert virkningsgrad.