Trump: – Vi trenger ingen avtale for å sikre Irans uran

Denne påstanden er en betydelig retorisk opptrapping. Den omgår den diplomatiske sporet fullstendig og framstiller USA som en aktør med en ensidig militær opsjon, som man bare velger å ikke benytte – foreløpig.

En fortelling fra to verdener: Trumps optimisme møter Irans pessimisme

De offentlige vurderingene fra Washington og Teheran kunne knapt vært mer motstridende.

• Fra Det hvite hus: Trump har konsekvent vært optimistisk. Onsdag sa han at samtalene går «veldig bra», og at en midlertidig avtale «kan komme i løpet av helgen» . Han har hevdet at Iran har «gått med på å ikke ha atomvåpen», og at den øverste lederen, Mojtaba Khamenei, er direkte involvert i å godkjenne forhandlingene – noe som tilfører et lag av personlig høynivå-diplomati til Trumps narrativ .
• Fra Teheran: Irans utenriksminister, Abbas Araghchi, har gitt en langt mer nøktern versjon. I uttalelser gjengitt av nyhetsbyrået Tasnim onsdag, sa han at kommunikasjonskanalene fortsatt er åpne, men at det ikke er gjort «konkret fremgang» i forhandlingene om å få slutt på krigen . Det iranske utenriksdepartementet gikk enda lenger den 1. juni og uttalte at diskusjoner om selve atomprogrammet «ikke har funnet sted» i denne fasen av samtalene. Talsperson Esmail Baghaei insisterte på at førsteprioriteten er å få slutt på krigen .

Denne fundamentale uenigheten antyder at mens USA prøver å skape et offentlig inntrykk av at suksess er nært forestående, er den diplomatiske virkeligheten på bakken langt mer fastlåst. Avstanden mellom Trumps «i løpet av helgen»-spådom og Irans avvisning av enhver atomsamtale, avslører en prosess som enten er dypt splittet, eller der partene ikke engang diskuterer den samme agendaen.

Oman-meklingen og de pågående krigshandlingene

Midt i denne diplomatiske forvirringen ligger et 60-dagers memorandum of understanding (MOU), meglet fram av Oman. Den foreslåtte rammen søker å adressere to tett sammenvevde kriser :

1. Gjenåpning av Hormuzstredet: En vital, global skipsfartsåre som Iran har blokkert eller truet – med enorme økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvenser.
2. Håndtering av Irans anrikede uran: Den endelige disponeringen av lageret, som Washington insisterer må overleveres og destrueres .

Den diplomatiske sporet foregår i skyggen av pågående militæraksjoner. Helgen 30.–31. mai gjennomførte USA det de kalte «selvforsvars»-angrep med raketter og droner inne i Iran . Dette var ikke isolerte hendelser, men del av et mønster der Trump har sendt tilbake foreslåtte endringer i en avtaletekst mens angrep pågikk – en bevisst sammenveving av militært press og forhandlingsprosess . Nye amerikanske og iranske angrep har fortsatt å belaste en skjør, forlenget våpenhvile .

En uventet åpning mot den øverste lederen

For å komplisere bildet ytterligere har Trump uttrykt en uventet åpenhet for personlig å møte Irans øverste leder, Mojtaba Khamenei. Torsdag formulerte han muligheten som betinget av en avtale: «Jeg ønsker ikke å møte ham. Men hvis jeg møtte ham, ville jeg vært beæret. Jeg vil gjerne se om vi får til en avtale, men hvis vi gjør det, er det mulig jeg vil møte ham» .

Dette følger tidligere kommentarer til New York Post, der han sa at han forventer å møte Khamenei, og at partene «kommer ganske godt overens» [1, 40]. Trump har hevdet at Khamenei gir den endelige godkjenningen i samtalene, noe som løfter den øverste lederens rolle på en måte som både personaliserer forhandlingene og legger en dramatisk ramme for et mulig framtidig engasjement [7, 26].