Han dro en direkte parallell til fildelingstjenesten Napster tidlig på 2000-tallet. På samme måte som musikkbransjen den gang ble ribbet for verdi, behandler KI-selskapene nå journalistikk som en gratis råvare til egen vinning . Sulzberger påpekte at rundt 30 prosent av all skraping fra KI-boter bryter med tekniske begrensninger, inkludert innhold bak betalingsmurer, og avslører en bevisst ignorering av utgiveres rettigheter .

Søksmålet som koster 20 millioner dollar

I en sjelden åpenhjertighet rundt avisens juridiske krigskasse, røpet Sulzberger at The New York Times allerede har brukt 20 millioner dollar på søksmålet om brudd på opphavsretten mot OpenAI og Microsoft . Summen ble trukket frem for å illustrere et dobbeltmoralsk hykleri.

«Kunstig intelligens er bygget på journalistikk. Den verdien må strømme inn i redaksjonene,» sa Sulzberger. Han pekte på det absurde i at selskapene gladelig betaler for talent, datakraft og energi – de tre andre essensielle ingrediensene for KI-modellene – men nekter å kompensere for den fjerde: det originale innholdet de ikke kan klare seg uten .

Når sannheten selv blir et offer

Sulzberger advarte om at trusselen er langt større enn tapte lisensinntekter. Den eksplosive veksten av KI-generert innhold gjør det «vanskeligere og vanskeligere å vite hvor ting kommer fra og om de er sanne». Den farligste konsekvensen, argumenterte han, er ikke nødvendigvis at folk tror på falske nyheter – «det er at de slutter å tro på sanne ting» .

Han frykter en fremtid der det kostbare og tidkrevende gravearbeidet – å sende journalister til krigssoner, å avdekke korrupsjon, å holde makten ansvarlig – rett og slett blir økonomisk ulevelig. «Jeg frykter at vi styrer mot en fremtid med færre og færre journalister,» advarte han salen på over 1.300 redaktører og utgivere .

«Vi kan ikke være naive denne gangen»

Sulzberger minnet bransjen på det skjebnesvangre øyeblikket for over ti år siden da mediene omfavnet sosiale medier uten å sikre egne inntekter. «Vi har ikke råd til å være så naive denne gangen,» sa han, og avviste på forhånd kritikken han ventet fra Silicon Valley om at han bare er en gammeldags institusjon som kjemper mot fremskrittet .

For ham er kampen for opphavsrett en kamp for et sivilisatorisk verktøy for sannhetssøking .

Fire punkter for og overleve

I talen la han frem en strategi i fire deler for bransjen :

1. Beskytt immaterielle rettigheter: Lover om opphavsrett må forbli robuste og mulige å håndheve. Uten dette har profesjonen ingen vei videre .
2. Forhandle frem rettferdig kompensasjon: Utgivere må stå samlet og kreve lisensavtaler som anerkjenner journalistikkens uunnværlige verdi, fremfor å akseptere dagens praksis med ubetalt skraping .
3. Krev sterkere juridisk vern: Nyhetsledere over hele verden må presse politikere til å modernisere lovverket, slik at juridiske rammer beskytter journalistikken også i den digitale tidsalderen .
4. Stå samlet: Selv en aktør så stor som The New York Times kan ikke stå alene. Kraften til å motstå presset ligger i å opptre som en samlet bransje .

Sulzberger avsluttet med en tydelig oppfordring til redaksjonene om å ta i bruk teknologien på en ansvarlig måte, under menneskelig kontroll, og om å bygge direkte bånd til leserne fremfor å overlate distribusjonen til plattformenes lunefulle algoritmer .

Han dro en direkte parallell til fildelingstjenesten Napster tidlig på 2000-tallet. På samme måte som musikkbransjen den gang ble ribbet for verdi, behandler KI-selskapene nå journalistikk som en gratis råvare til egen vinning . Sulzberger påpekte at rundt 30 prosent av all skraping fra KI-boter bryter med tekniske begrensninger, inkludert innhold bak betalingsmurer, og avslører en bevisst ignorering av utgiveres rettigheter .

Søksmålet som koster 20 millioner dollar

I en sjelden åpenhjertighet rundt avisens juridiske krigskasse, røpet Sulzberger at The New York Times allerede har brukt 20 millioner dollar på søksmålet om brudd på opphavsretten mot OpenAI og Microsoft . Summen ble trukket frem for å illustrere et dobbeltmoralsk hykleri.

«Kunstig intelligens er bygget på journalistikk. Den verdien må strømme inn i redaksjonene,» sa Sulzberger. Han pekte på det absurde i at selskapene gladelig betaler for talent, datakraft og energi – de tre andre essensielle ingrediensene for KI-modellene – men nekter å kompensere for den fjerde: det originale innholdet de ikke kan klare seg uten .

Når sannheten selv blir et offer

Sulzberger advarte om at trusselen er langt større enn tapte lisensinntekter. Den eksplosive veksten av KI-generert innhold gjør det «vanskeligere og vanskeligere å vite hvor ting kommer fra og om de er sanne». Den farligste konsekvensen, argumenterte han, er ikke nødvendigvis at folk tror på falske nyheter – «det er at de slutter å tro på sanne ting» .

Han frykter en fremtid der det kostbare og tidkrevende gravearbeidet – å sende journalister til krigssoner, å avdekke korrupsjon, å holde makten ansvarlig – rett og slett blir økonomisk ulevelig. «Jeg frykter at vi styrer mot en fremtid med færre og færre journalister,» advarte han salen på over 1.300 redaktører og utgivere .

«Vi kan ikke være naive denne gangen»

Sulzberger minnet bransjen på det skjebnesvangre øyeblikket for over ti år siden da mediene omfavnet sosiale medier uten å sikre egne inntekter. «Vi har ikke råd til å være så naive denne gangen,» sa han, og avviste på forhånd kritikken han ventet fra Silicon Valley om at han bare er en gammeldags institusjon som kjemper mot fremskrittet .

For ham er kampen for opphavsrett en kamp for et sivilisatorisk verktøy for sannhetssøking .

Fire punkter for og overleve

I talen la han frem en strategi i fire deler for bransjen :

1. Beskytt immaterielle rettigheter: Lover om opphavsrett må forbli robuste og mulige å håndheve. Uten dette har profesjonen ingen vei videre .
2. Forhandle frem rettferdig kompensasjon: Utgivere må stå samlet og kreve lisensavtaler som anerkjenner journalistikkens uunnværlige verdi, fremfor å akseptere dagens praksis med ubetalt skraping .
3. Krev sterkere juridisk vern: Nyhetsledere over hele verden må presse politikere til å modernisere lovverket, slik at juridiske rammer beskytter journalistikken også i den digitale tidsalderen .
4. Stå samlet: Selv en aktør så stor som The New York Times kan ikke stå alene. Kraften til å motstå presset ligger i å opptre som en samlet bransje .

Sulzberger avsluttet med en tydelig oppfordring til redaksjonene om å ta i bruk teknologien på en ansvarlig måte, under menneskelig kontroll, og om å bygge direkte bånd til leserne fremfor å overlate distribusjonen til plattformenes lunefulle algoritmer .