Intel Diamond Rapids: 256 kjerner, 22 brikker og PCIe 6.0

Intel brukte Hot Chips 2026 til å vise frem Diamond Rapids, neste generasjon Xeon 7 for servere og datasentre. Plattformen er planlagt for 2027, og toppmodellen skal kunne leveres med opptil 256 Panther Cove-ytelseskjerner, 1,28 GB delt sistenivåbuffer og en pakke bygget opp av 22 separate brikker. 123

Det store forbeholdet er at Diamond Rapids ikke får samtidig flertråding – kjent som SMT eller Hyper-Threading hos Intel. Dermed betyr 256 kjerner også 256 maskinvaretråder. Intel har samtidig signalisert at SMT skal komme tilbake i den påfølgende Coral Rapids-generasjonen. 78

En serverprosessor bygget som et helt system

Diamond Rapids bør først og fremst forstås som en modulær serverplattform, ikke som én tradisjonell, monolittisk prosessor. Den største konfigurasjonen består av:

• 16 Intel 18A-P-baserte beregningsbrikker
• 16 Panther Cove P-kjerner per brikke, totalt 256 kjerner
• Fire Intel 3-T-baselagre
• To Intel 3 Fabric Hub-brikker for minne og ekstern I/O
• 22 brikker totalt 13

Beregningsbrikkene stables oppå baselagene ved hjelp av Foveros Direct-pakking. Denne tilnærmingen lar Intel fordele beregning, hurtigbuffer, minnekontrollere og I/O mellom egne silisiumblokker, i stedet for å samle alt i én stor brikke. 35

UCIe-S erstatter EMIB i forbindelsen mellom brikkene

Intel endrer også måten de ulike delene kommuniserer på. Diamond Rapids bruker en kobberbasert UCIe-S-forbindelse og en såkalt fan-out-fabric for å knytte beregningsblokkene til Fabric Hub-brikkene. Det skiller seg fra den EMIB-baserte løsningen i tidligere Xeon-design. 311

Målet er en mer enhetlig modell for minnetilgang på tvers av hele prosessorpakken. I praksis kan det gjøre det enklere for programvare og systemadministratorer å forholde seg til minnet, fordi store flisbaserte konfigurasjoner i mindre grad trenger å håndteres som tydelig adskilte lokale og eksterne NUMA-områder.

Dette er likevel foreløpig et arkitekturmål. Før systemene faktisk leveres, og uavhengige tester foreligger, er det for tidlig å si hvor jevnt fordelen vil slå ut i virkelige arbeidslaster.

De fire Intel 3-T-baselagene bidrar også med den store delte sistenivåbufferen. Intel og omtaler av presentasjonen beskriver opptil 1,28 GB LLC. Å kalle hele denne mengden for «L3» kan imidlertid bli unøyaktig, siden Intel ennå ikke har offentliggjort hele hurtigbufferhierarkiet eller forklart detaljene rundt tilgang til hvert nivå. 12

Mye minne og I/O for båndbreddekrevende servere

Diamond Rapids er rettet mot to områder som ofte begrenser prosessorer med svært mange kjerner: minnebåndbredde og tilkoblingsmuligheter. Plattformen støtter 16 DDR5-minnekanaler, med hastigheter på opptil DDR5-8000 eller MRDIMM-12 800, avhengig av minneteknologi og konfigurasjon. 34

I tillegg får den opptil 128 PCIe Gen 6-linjer. I/O-systemet kan konfigureres for PCIe, CXL 3.0 og UPI 3.0, noe som gir serverprodusenter større spillerom for akseleratorer, minneutvidelse, nettverk og systemer med flere prosessorsokler. 314

Dette er avgjørende i praksis. Flere kjerner hjelper lite dersom de ikke får data raskt nok. Det gjelder særlig analyse, virtualisering og arbeidslaster knyttet til AI-orkestrering. Med 16 minnekanaler og PCIe 6.0 viser Intel at konkurransen ikke bare handler om selve kjernetallet, men om hele plattformen rundt prosessoren.

Nye instruksjoner skal hjelpe både AI og vanlig serverkode

Intels utviklermateriale peker på støtte for Intel APX, AVX10.2 og flere AMX-funksjoner i Diamond Rapids. 56

APX utvider antallet arkitektoniske generelle registre i x86-kode. Intel beskriver en økning fra 16 til 32 registre, noe som kan redusere behovet for at kompilert programvare må hente data fra eller lagre data i minnet. 9

AMX er først og fremst utviklet for matriseintensive AI-arbeidslaster, mens AVX10.2 utvider mulighetene for vektorberegning. Til sammen gir dette Diamond Rapids verktøy for både generell serverprogramvare og AI-beregninger. Den faktiske gevinsten vil likevel avhenge av kompilatorstøtte, programvareoptimalisering og hvilke instruksjoner arbeidslasten bruker.

Fraværet av Hyper-Threading blir den viktigste innvendingen

Diamond Rapids blir en Xeon-generasjon med bare ytelseskjerner og uten SMT. Intel har erkjent at fraværet av flertråding kan være en konkurranseulempe i arbeidslaster som får mye ut av to logiske tråder per fysisk kjerne. Selskapet har sagt at SMT ventes tilbake med Coral Rapids, den neste Xeon-generasjonen med P-kjerner. 78

Det betyr likevel ikke automatisk lavere ytelse i alle programmer. Beregningstunge og godt vektoriserte arbeidslaster – for eksempel enkelte HPC-programmer – holder allerede kjernens utførelsesenheter så travle at en ekstra maskinvaretråd gir begrenset effekt. Andre arbeidslaster, særlig de som ofte venter på minnet eller først og fremst trenger høy trådgjennomstrømming, kan ha større nytte av SMT.

Derfor bør ikke overskriften «256 kjerner» tolkes som en garanti for best ytelse i enhver server. Kjøpere må se på tester av sine egne programmer, inkludert skalering, minneoppsett, frekvens, strømforbruk og lisenskostnader.

Hvordan stiller Diamond Rapids seg mot konkurrentene?

På spesifikasjonsnivå bringer Diamond Rapids Intel nær de mest kjernetette x86-plattformene. Det oppgitte maksimumet på 256 kjerner tilsvarer kjernetallet som forbindes med toppmodellene i AMDs Venice-baserte EPYC-generasjon. Samtidig plasserer 16 minnekanaler, stor sistenivåbuffer og PCIe Gen 6-plattformen prosessoren i samme overordnede klasse som andre båndbreddekrevende datasenterløsninger. 21436

Det avgjør likevel ikke hvem som vinner i ytelse. Intel har ennå ikke offentliggjort alle endelige spesifikasjoner, priser eller uavhengige tester som trengs for en direkte sammenligning. Kjernetallet sier heller ikke alt om klokkehastighet, minnelatens, vedvarende strømforbruk, programvareeffektivitet eller tilgjengelighet i markedet.

Det kommersielle spørsmålet blir derfor enkelt: Klarer Intel å levere nok ytelse per watt og lav nok totalkostnad til at Diamond Rapids blir et attraktivt valg når serverne kommer i 2027? Arkitekturen forsøker å løse flere av utfordringene i dagens datasentre – høyere kjernetetthet, mer minnebåndbredde, bedre I/O-utvidelse og en mer enhetlig brikkeforbindelse. Men pris, tilgjengelighet og resultater fra virkelige arbeidslaster vil avgjøre om teknologien får gjennomslag i stor skala.