Forsvarsopprustningen kan løfte Europas økonomi. Men regningen kan bli høy

Det er en viktig forskjell. En multiplikator nær én beskriver den anslåtte virkningen på produksjonen over en bestemt periode. Den betyr ikke at hver euro i forsvarsutgifter skaper en varig økning i nasjonalformuen.

Resultatet vil blant annet avhenge av hvor raskt pengene brukes, hvor mye ledig kapasitet økonomien har, hva slags utstyr som kjøpes, og om produksjonen skjer i Europa eller utenfor kontinentet.

De siste prognosene fra Eurosystemet regner forsvars- og infrastrukturrelaterte finanspolitiske tiltak som en støtte for veksten i eurosonen, med en effekt som bygger seg opp gjennom prognoseperioden. Tidligere ECB-analyser anslo også at nye forsvarstiltak ville støtte veksten i 2026 og 2027, samtidig som virkningen på inflasjonen i utgangspunktet ville være begrenset.

Hvorfor ECB må se bak de store milliardtallene

For ECB er ikke spørsmålet bare hvor mye regjeringene sier at de vil bruke. Det avgjørende er hvordan utgiftene påvirker etterspørsel, tilbud og hvor varig inflasjonen blir.

En gradvis økning i forsvarsutgiftene kan få relativt begrensede priseffekter dersom bedriftene klarer å trappe opp produksjonen og arbeidstakere beveger seg inn i sektorene som får nye kontrakter.

En plutselig innkjøpsbølge kan derimot avdekke flaskehalser innen faglært arbeidskraft, ingeniørtjenester, spesialmaterialer og andre industrielle innsatsfaktorer.

Det gir to mulige kanaler for pengepolitikken:

• En etterspørselskanal: Høyere offentlige utgifter støtter produksjonen og kan redusere behovet for en svært ekspansiv pengepolitikk.
• En kapasitets- og tilbudskanal: Mangel på arbeidskraft og innsatsvarer kan føre til mer varig lønns- og prispress. Da kan renten måtte holdes høyere enn ellers.

ECB-modellene peker mot en positiv effekt på produksjonen og en moderat gjennomsnittlig inflasjonseffekt i scenariene som er undersøkt. Samtidig er usikkerheten betydelig. Pengepolitikken kan derfor ikke reagere mekanisk på et annonsert forsvarsmål. ECB må følge de faktiske utbetalingene, kapasitetsbegrensningene og den realiserte inflasjonen.

Ulik belastning på europeiske statsbudsjetter

Det samme forsvarsprogrammet kan få svært ulike følger for offentlige finanser i forskjellige land. Stater med solide budsjetter kan øke utgiftene uten umiddelbart å måtte kutte like mye i andre prioriteringer.

Land med høy gjeld eller lite finanspolitisk handlingsrom står overfor et skarpere valg mellom forsvar, sivile investeringer, offentlige tjenester og langsiktig gjeldsbærekraft.

ECB har analysert et scenario der forsvarsutgiftene øker fra rundt 2 prosent av BNP til 3,5 prosent i 2029. I dette scenariet tilsvarer det en finanspolitisk oppmykning på om lag 1,8 prosent av BNP innen samme år. Dette er en forutsetning i en modell, ikke en prognose om at alle medlemsland vil følge samme kurs eller få samme konsekvenser.

Måten opprustningen finansieres på, påvirker også virkningen:

• Lånefinansiering kan gi et kraftigere umiddelbart løft i etterspørselen, men øker statens lånebehov og framtidige rentebelastning.
• Skattefinansiering kan dempe den samlede etterspørselseffekten ved å trekke kjøpekraft ut av husholdninger og bedrifter.
• Felles europeisk finansiering kan fordele kostnadene mellom land og gjøre samordnede innkjøp enklere, særlig når landenes finansielle handlingsrom er ulikt.

Dette er økonomiske mekanismer, ikke garantier. Virkningen avhenger blant annet av når betalingene skjer, hvor troverdige finansplanene er, og hvordan finansmarkedene reagerer.

Hvor utstyret kjøpes, kan bli avgjørende

Forsvarsutgifter gir en større innenlandsk økonomisk effekt når europeiske bedrifter leverer utstyret og tjenestene. ECBs rapport om finansiell stabilitet peker på at innkjøp fra leverandører i EU vil innebære en høyere finanspolitisk multiplikator.

Dersom utstyret i stedet kjøpes fra leverandører utenfor Europa, vil en del av etterspørselen forsvinne ut av regionen. Det kan fortsatt gi militær verdi, men svekker den umiddelbare effekten på europeisk produksjon og begrenser utviklingen av lokal industriell kapasitet.

Samordnede innkjøp, systemer som kan fungere sammen og økt europeisk produksjon kan derfor gi både strategiske og økonomiske fordeler. Gevinsten kommer likevel ikke automatisk. Den avhenger av at landene unngår unødvendig dobbeltarbeid, investerer effektivt og bygger opp kapasiteten raskt nok til å møte etterspørselen.

Teknologigevinster er mulige – ikke garanterte

Forsvarsrelatert forskning og utvikling kan gi bredere produktivitetsgevinster dersom teknologien senere tas i bruk i sivile sektorer. ECB har også pekt på de omfattende finansieringsbehovene som oppstår når forsvar skal prioriteres samtidig med Europas grønne og digitale omstillinger.

Slike mulige ringvirkninger bør likevel ikke behandles som en garantert avkastning på militære investeringer. De avhenger av kvaliteten på innkjøpene, om forskning sprer seg til sivile bransjer, om private selskaper tar teknologien i bruk, og om forsvarsinvesteringene utfyller – i stedet for å fortrenge – produktive sivile prosjekter.

Konklusjon

ECB-budskapet kan best beskrives som betinget optimisme. Europas forsvarsopprustning kan støtte produksjonen i eurosonen, og modellene anslår at den gjennomsnittlige toårige multiplikatoren for offentlige utgifter ligger nær én.

Men resultatet blir mindre gunstig dersom utgiftene kommer raskere enn tilbudssiden klarer å tilpasse seg, dersom en stor del av innkjøpene skjer utenfor Europa, eller dersom økt gjeld presser ut andre investeringer.

For pengepolitikken blir tempoet, sammensetningen og overføringen til prisene avgjørende. For regjeringene er hovedutfordringen å styrke forsvarsevnen uten at en nødvendig sikkerhetspolitisk respons utvikler seg til et ukontrollert etterspørselssjokk eller en kilde til større finanspolitiske forskjeller mellom landene.