BRICS avviser EUs karbontoll som «proteksjonistisk»

BRICS-landenes miljøministre har trappet opp kritikken av EUs karbongrensejusteringsmekanisme, kjent som CBAM. De beskriver ordningen som «ensidig, straffende, diskriminerende og proteksjonistisk». Kritikken er både økonomisk og politisk: BRICS-landene mener at et klimatiltak utformet i EU kan velte kostnadene ved industriell avkarbonisering over på eksportører i utviklingsland, mens inntektene i hovedsak knyttes til EUs egne budsjettprioriteringer.

Hva har BRICS sagt om CBAM?

Miljøministrene mener at ensidige klimatiltak ved grensen ikke bør innføres under dekke av miljøvern når de samtidig skaper nye handelshindre. BRICS-landene kobler innvendingen til prinsippet om «felles, men differensiert ansvar og ulike nasjonale forutsetninger» – det vil si at land har ulikt historisk ansvar for klimaendringene og ulik kapasitet til å håndtere dem. Brasil og Sør-Afrika har tidligere løftet fram dette rettferdighetsperspektivet i diskusjoner om CBAM.

Striden innebærer ikke nødvendigvis en avvisning av klimatiltak generelt. Det sentrale spørsmålet er hvem som skal fastsette reglene, hvem som skal betale for omstillingen, og hvor inntektene fra karbonintensiv handel skal havne. BRICS-regjeringene mener at berørte utviklingsland trenger finansiering og teknologi for å kutte utslipp – ikke en avgift ved grensen som kan svekke eksportkonkurranseevnen.

Slik fungerer CBAM fra 2026

EUs definitive CBAM-regime trådte i kraft 1. januar 2026, etter en overgangsperiode der importører måtte rapportere innebygde utslipp uten å kjøpe og levere inn sertifikater.

Ordningen omfatter i første omgang:

• sement
• jern og stål
• aluminium
• gjødsel
• elektrisitet
• hydrogen

I tillegg omfattes enkelte forløperprodukter og videreforedlede varer.

Importører som tar inn mer enn 50 tonn CBAM-varer til EU, må søke om status som godkjent CBAM-deklarant. Deretter kjøper de CBAM-sertifikater knyttet til utslippene som er innebygd i de importerte varene. Målet er å gjenspeile karbonkostnaden som tilsvarende EU-produksjon møter, samtidig som det gis fradrag for en godkjent karbonpris som allerede er betalt i opprinnelseslandet.

EU-kommisjonen fastsatte sertifikatprisen til 75,36 euro per tonn CO₂ i første kvartal 2026 og 75,28 euro i andre kvartal. Prisene avgjør likevel ikke alene hvor mye en importør må betale. Det endelige beløpet avhenger også av verifiserte utslipp, produktspesifikke referanseverdier, innfasingsfaktoren og eventuell karbonpris som allerede er betalt i utlandet.

Hvorfor stål- og aluminiumseksportører er særlig utsatt

Stål og aluminium er både direkte omfattet av CBAM og utslippsintensive produkter. Eksportørene møter derfor to utfordringer samtidig: kostnaden ved sertifikatene og det administrative arbeidet med å måle, kontrollere og dokumentere innebygde utslipp. Dersom pålitelige data mangler, kan importørene måtte bruke EUs standardverdier. Det kan øke usikkerheten for produsenter og handelsselskaper.

Dette gjør ordningen særlig relevant for store eksportører som India, Kina og Sør-Afrika. En politisk analyse som er omtalt i materialet, anslår at CBAM kan berøre utviklingslandenes eksport for rundt 16 milliarder dollar årlig. Tallet er imidlertid ikke et landspesifikt anslag for de tre økonomiene.

Den økonomiske belastningen er også ment å øke over tid, etter hvert som gratis utslippskvoter i EUs kvotehandelssystem fases ut. Verdensbanken oppgir at den gjenværende faktoren for gratis tildeling er 97,5 prosent i 2026, 95 prosent i 2027, 90 prosent i 2028, 77,5 prosent i 2029 og 51,5 prosent i 2030. I praksis betyr det at en større andel av karbonkostnaden blir synlig gjennom CBAM når EU-produsentene får mindre beskyttelse mot kvoteprisen.

Hvor mye kan CBAM gi i inntekter innen 2030?

Det finnes ikke ett sikkert inntektstall for 2030. Anslagene varierer etter hvilke forutsetninger man legger til grunn for karbonpris, importvolum, utslippsintensitet, utfasing av gratiskvoter og en eventuell utvidelse av ordningen til flere produkter.

Blant anslagene som er tilgjengelige, er rundt 1,5 milliarder euro årlig fra 2028, om lag 2,1 milliarder euro årlig i en annen vurdering og 5–9 milliarder euro i 2030 med dagens virkeområde. Et tidligere anslag knyttet til EU-kommisjonen, gjengitt av Center for Global Development, satte mulige inntekter til 9,1 milliarder euro i 2030 under en bredere utforming.

Spennet er viktig. Det viser hvorfor et enkelt og presist overskriftstall kan bli misvisende, særlig mens CBAM fortsatt fases inn og framtidig produktdekning påvirker beregningene.

Hvorfor BRICS reagerer på hvor pengene går

BRICS-kritikken handler ikke bare om at eksportører kan få en ekstra karbonrelatert kostnad. Den handler også om hvem som får inntektene. Materiale fra Europaparlamentet sier at CBAM-inntektene skal tilfalle EUs budsjett, mens andre analyser beskriver fordeling knyttet til klima- og budsjettprioriteringer på EU-nivå.

BRICS-landene mener at penger som kreves inn fra eksportører i utviklingsland, heller bør bidra til utslippskutt, industriell oppgradering og klimatilpasning i landene som rammes av ordningen. Kravet er i tråd med ministrenes bredere oppfordring om mer klimafinansiering til utviklingsland.

Dermed oppstår en tydelig politisk konflikt. EU framstiller CBAM som et verktøy for å hindre karbonlekkasje og sikre at importerte varer behandles på linje med europeisk produksjon som møter en innenlandsk karbonkostnad. BRICS ser på sin side ordningen som et ensidig handelstiltak der byrden i uforholdsmessig stor grad faller på produsenter utenfor Europa.

Kan konflikten ende i WTO?

En diplomatisk fordømmelse er ikke det samme som en WTO-sak. En formell prosess vil normalt begynne med at et medlemsland ber om konsultasjoner. Hvis konsultasjonene ikke løser konflikten, kan landet be om at det opprettes et panel.

De juridiske spørsmålene vil blant annet være om ordningen i praksis diskriminerer importerte varer eller utenlandske produksjonsmetoder, om EU-produkter og importerte produkter behandles likeverdig, og om EU kan forsvare tiltaket gjennom miljøunntakene i Generalavtalen om toll og handel (GATT).

EUs forsvar vil trolig legge vekt på at CBAM skal speile den innenlandske karbonprisen i EU. Ordningen åpner også for å ta hensyn til en godkjent karbonpris som allerede er betalt i produksjonslandet. Dette kan brukes som argument for at CBAM skal motvirke karbonlekkasje, ikke fungere som en tilfeldig toll. Den sentrale juridiske uenigheten er om disse utformingselementene er tilstrekkelige til å avvise innvendinger om diskriminering, rapporteringsbyrder og behandlingen av utenlandske produsenter.

Tilgjengelig dokumentasjon viser at Sør-Afrika har signalisert interesse for en klage, og at India, Kina og Brasil har reist juridiske eller fordelingsmessige innvendinger. Den dokumenterer ikke at Kina har levert en særskilt WTO-sak om CBAM, og heller ikke at BRICS har samordnet en felles sak.

Hva skjer videre?

Konflikten kan tilspisse seg etter hvert som andelen innebygde utslipp som må betales gjennom CBAM øker, og eksportørene får mer erfaring med etterlevelseskravene. Handelsavtaler, forhandlinger og bilaterale kontakter mellom EU og BRICS-landene kan gi rom for konsultasjoner eller tekniske justeringer. De vil likevel ikke automatisk hindre en WTO-utfordring.

Den mest presise konklusjonen er derfor mer avgrenset enn påstander om en nært forestående «CBAM-handelskrig»: BRICS har samlet en tydelig politisk koalisjon mot EUs tilnærming, det økonomiske presset vil øke i takt med innfasingen, og en formell rettslig prosess er mulig. Men en samlet BRICS-sak i WTO og en fullført kinesisk utfordring er fortsatt ikke bekreftet i det tilgjengelige materialet.