Både presidentens kontor og den øverste lederens kontor benektet umiddelbart og kraftfullt påstandene. Pezeshkian uttalte offentlig at han ikke hadde noen planer om å gå av, og sa i en video: «Foreløpig står jeg fast» . Khāmeneis kontor kalte påstanden «grunnleggende usann» og «fullstendig blottet for sannhet», uten å nevne Kharrazi direkte . De samordnede avkreftelsene fra begge leire signaliserer at lekkasjen ble sett på som skadelig for regimets stabilitet.

Critical Threats Project ved Institute for the Study of War vurderte at advarselen sannsynligvis ble gitt for å forhindre at Pezeshkian brukte avgangstrusselen som pressmiddel i forhandlingene om Hormuz-stredet .

Hormuz-stredet er det virkelige stridspunktet

Maktkampen handler i bunn og grunn om ett strategisk spørsmål: Bør Iran forhandle med USA for å gjenåpne Hormuz-stredet?

• Pezeshkian representerer pragmatikerne. Han presset på for en forhandlet løsning med USA for å gjenåpne stredet og lette det enorme økonomiske presset fra USAs marineblokade. I juli 2026 advarte Pezeshkian og sentralbanksjefen Khāmenei om at økonomien var på randen på grunn av blokaden .
• Hardliner-fløyen, inkludert deler av Islamske revolusjonsgarde (IRGC) og personer som Kharrazi, motsetter seg enhver avtale med Washington. De ønsker å holde stredet stengt som et militært pressmiddel .
• Kharrazis lekkasje 3. august ser ut til å være utformet for å svekke Pezeshkians posisjon i de interne debattene om hvorvidt man skal forhandle, og effektivt sette presidenten på sidelinjen i forhandlingene om stredet .

Som The Guardian rapporterte 4. august, ble Pezeshkian tvunget til å benekte påstander om at han gjentatte ganger hadde truet med å gå av, mens han kjempet mot hardline-fraksjoner som motsatte seg en løsning med USA om Hormuz-stredet .

Planlagt omstilling i sikkerhetsrådet

Kharrazi hevdet også at Khāmenei planlegger å erstatte Mohammad-Bagher Zolghadr, sekretær for det øverste nasjonale sikkerhetsrådet (SNSC) og en Pezeshkian-utnevnt, med Mohsen Rezaei, en tidligere IRGC-sjef og Khāmeneis øverste militærrådgiver . SNSC er det organet som koordinerer Irans nasjonale sikkerhet og atomforhandlingsstrategi.

Å erstatte Zolghadr med Rezaei ville konsolidere hardlinernes kontroll over rådet og ytterligere redusere pragmatikernes innflytelse over regimets tilnærming til USA og krisen rundt Hormuz-stredet. Analytikere så avgangsadvarselen og den planlagte SNSC-utskiftningen som et koordinert forsøk fra Mojtaba Khāmenei på å sette pragmatikere på sidelinjen i viktige beslutningsprosesser .

Den dypere konteksten: En ny øverste leder etter attentat

Disse hendelsene fant sted i en usedvanlig periode for Den islamske republikk. Ali Khāmenei ble drept 28. februar 2026, i begynnelsen av Iran-krigen . Mojtaba Khāmenei, sønnen hans, ble valgt til ny øverste leder av Ekspertforsamlingen 9. mars 2026 . Han har ikke vist seg offentlig siden han overtok etter faren .

Avgangslekkasjen og presset for en omstilling i sikkerhetsrådet er de mest betydningsfulle offentlige tegnene på indre splittelse under den nye øverste lederen, drevet av det eksistensielle presset fra den pågående konflikten og marineblokaden.

Både presidentens kontor og den øverste lederens kontor benektet umiddelbart og kraftfullt påstandene. Pezeshkian uttalte offentlig at han ikke hadde noen planer om å gå av, og sa i en video: «Foreløpig står jeg fast» . Khāmeneis kontor kalte påstanden «grunnleggende usann» og «fullstendig blottet for sannhet», uten å nevne Kharrazi direkte . De samordnede avkreftelsene fra begge leire signaliserer at lekkasjen ble sett på som skadelig for regimets stabilitet.

Critical Threats Project ved Institute for the Study of War vurderte at advarselen sannsynligvis ble gitt for å forhindre at Pezeshkian brukte avgangstrusselen som pressmiddel i forhandlingene om Hormuz-stredet .

Hormuz-stredet er det virkelige stridspunktet

Maktkampen handler i bunn og grunn om ett strategisk spørsmål: Bør Iran forhandle med USA for å gjenåpne Hormuz-stredet?

• Pezeshkian representerer pragmatikerne. Han presset på for en forhandlet løsning med USA for å gjenåpne stredet og lette det enorme økonomiske presset fra USAs marineblokade. I juli 2026 advarte Pezeshkian og sentralbanksjefen Khāmenei om at økonomien var på randen på grunn av blokaden .
• Hardliner-fløyen, inkludert deler av Islamske revolusjonsgarde (IRGC) og personer som Kharrazi, motsetter seg enhver avtale med Washington. De ønsker å holde stredet stengt som et militært pressmiddel .
• Kharrazis lekkasje 3. august ser ut til å være utformet for å svekke Pezeshkians posisjon i de interne debattene om hvorvidt man skal forhandle, og effektivt sette presidenten på sidelinjen i forhandlingene om stredet .

Som The Guardian rapporterte 4. august, ble Pezeshkian tvunget til å benekte påstander om at han gjentatte ganger hadde truet med å gå av, mens han kjempet mot hardline-fraksjoner som motsatte seg en løsning med USA om Hormuz-stredet .

Planlagt omstilling i sikkerhetsrådet

Kharrazi hevdet også at Khāmenei planlegger å erstatte Mohammad-Bagher Zolghadr, sekretær for det øverste nasjonale sikkerhetsrådet (SNSC) og en Pezeshkian-utnevnt, med Mohsen Rezaei, en tidligere IRGC-sjef og Khāmeneis øverste militærrådgiver . SNSC er det organet som koordinerer Irans nasjonale sikkerhet og atomforhandlingsstrategi.

Å erstatte Zolghadr med Rezaei ville konsolidere hardlinernes kontroll over rådet og ytterligere redusere pragmatikernes innflytelse over regimets tilnærming til USA og krisen rundt Hormuz-stredet. Analytikere så avgangsadvarselen og den planlagte SNSC-utskiftningen som et koordinert forsøk fra Mojtaba Khāmenei på å sette pragmatikere på sidelinjen i viktige beslutningsprosesser .

Den dypere konteksten: En ny øverste leder etter attentat

Disse hendelsene fant sted i en usedvanlig periode for Den islamske republikk. Ali Khāmenei ble drept 28. februar 2026, i begynnelsen av Iran-krigen . Mojtaba Khāmenei, sønnen hans, ble valgt til ny øverste leder av Ekspertforsamlingen 9. mars 2026 . Han har ikke vist seg offentlig siden han overtok etter faren .

Avgangslekkasjen og presset for en omstilling i sikkerhetsrådet er de mest betydningsfulle offentlige tegnene på indre splittelse under den nye øverste lederen, drevet av det eksistensielle presset fra den pågående konflikten og marineblokaden.