IAEA-møtet i Wien synliggjorde en hardere atomkonflikt mellom USA og Iran

IAEAs generalkonferanse i Wien 14. september gjorde den amerikansk-iranske atomkonflikten uvanlig tydelig. USA presenterte en mulig utvei: atombrensel levert fra utlandet. Men tilbudet var knyttet til at Iran gir avkall på egen urananriking og igjen samarbeider fullt ut med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Samtidig signaliserte amerikanske representanter at diplomati ikke er det eneste alternativet, mens Irans øverste atomansvarlige ble hindret i å delta på møtet. 11129

Brenseltilbud med et hardt krav

USAs energiminister Chris Wright sa at USA kan levere atombrensel til Iran fra utlandet dersom atomstriden blir løst. Tanken er at Iran skal kunne dekke sivile behov uten å beholde kapasiteten til å anrike uran på egen hånd. 29

Tilbudet kom imidlertid med et klart press i bakgrunnen. I uttalelser før konferansen sa Wright at en atomavtale kanskje ikke lar seg oppnå, og at alternativet kan være å ødelegge Irans relevante kapasiteter. I USAs nasjonale erklæring i Wien ble Iran samtidig kritisert for manglende etterlevelse av kontrollforpliktelser og bedt om fullt samarbeid med IAEA. 127

Dermed framsto USAs linje både som et insentiv og et ultimatum: Iran ble tilbudt en sivilt atomprogram med ekstern brenselforsyning, men bare dersom landet godtar begrensninger Teheran lenge har motsatt seg.

Inspeksjonene er det mest akutte spørsmålet

Striden handler ikke bare om framtidig anriking, men om IAEAs mulighet til å kontrollere hva Iran gjør nå – og hvilket atommateriale landet har.

Generaldirektør Rafael Grossi sa at IAEA ikke har gjennomført feltverifisering i Iran på mer enn seks måneder, bortsett fra en inspeksjon ved kjernekraftverket Bushehr i juni. Byrået mangler også opplysninger om tidligere deklarert atommateriale og tilgang til anlegg som er nødvendige for kontroll, noe Grossi beskrev som en alvorlig bekymring for spredning av atomvåpen. 6

Samtidig har IAEAs styre møtt nytt press for å reagere på Irans samarbeid. Reuters meldte at USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland ønsket en styre-resolusjon som ville rapportere Iran inn til FNs sikkerhetsråd. Bakgrunnen var funn om at Teheran ikke fullt ut hadde samarbeidet i etterforskningen av uranspor på ikke-deklarerte steder. 17

Dette forklarer hvorfor anrikingsdebatten ikke kan skilles fra inspeksjonsspørsmålet: Uten tilgang og informasjon kan verken IAEA eller andre land uavhengig fastslå statusen for Irans atomprogram.

Utestengelsen av Eslami skjerpet den diplomatiske konflikten

Mohammad Eslami, Irans visepresident for atomsaker og leder for Irans atomenergiorganisasjon, kunne ikke delta på konferansen etter at Østerrike avslo et unntak fra sanksjonene som ville ha gitt ham innreise. Wright bekreftet at USA hadde presset på for å stanse unntaket, med henvisning til at Eslami er underlagt sanksjoner. 1113

Iransk statlig fjernsyn opplyste at Eslami og delegasjonen hadde reist med fly mot Wien, men ble stanset og returnerte til Teheran. 12

Episoden endret mer enn møteprogrammet. Den fjernet Irans fremste atomrepresentant fra et forum som nettopp er ment for dialog med FNs atomvaktbikkje. For Teheran styrket dette inntrykket av en politisk begrenset prosess; for Washington var det et spørsmål om å håndheve sanksjonene også under IAEA-møtet.

Ny aktivitet ved Pickaxe Mountain – men få sikre svar

Også rapportert aktivitet ved Pickaxe Mountain, et sterkt befestet anlegg nær Irans viktigste anrikingskompleks, fikk oppmerksomhet. Grossi sa at satellittbilder viste tegn til bevegelse rundt en byggeplass, men understreket at IAEA ikke hadde konkrete opplysninger om hva slags aktivitet som foregår der. 2126

Iran avviste påstandene som «mediehype» og sa at landet oppfyller sine kontrollforpliktelser. 19

Det dokumenterte bildet er dermed smalere enn retorikken fra begge sider: IAEA har sett bevegelse knyttet til byggearbeid, men har ikke fastslått hvilket arbeid som foregår inne i det underjordiske anlegget. 21

Hormuzstriden viste den regionale risikoen

Atomkonflikten utspiller seg parallelt med økt uro rundt Hormuzstredet, den strategisk viktige sjøveien mellom Persiabukta og Omanbukta. Irans revolusjonsgarde opplyste at det panamaflaggede tankskipet El Gaia traff sjøminer i et begrenset område sør for stredet og tok fyr. USAs sentralkommando avviste forklaringen og hevdet at skipet først ble truffet av et iransk missil måneden før, og deretter av en drone utenfor Oman. 3132

Reuters rapporterte de motstridende forklaringene, og tilgjengelig informasjon avgjør derfor ikke uavhengig verken hendelsesforløpet eller ansvaret. Det som er klart, er at striden om tankskipet ble enda en arena for skarpt motstridende amerikanske og iranske fortellinger i en periode med større regional ustabilitet. 31

Hva Wien-møtet viste

Konferansen ga ingen vei tilbake til en atomavtale. I stedet synliggjorde den tre problemer som forsterker hverandre: USAs krav om at Iran oppgir anriking og gjenoppretter IAEA-tilgang; IAEAs manglende mulighet til å utføre den kontrollen byrået mener er nødvendig; og et diplomatisk klima så dårlig at Irans atomsjef ikke kunne delta i møtet.

Det amerikanske brenseltilbudet viste at en forhandlet ordning for sivil atomkraft fortsatt blir holdt fram som en mulighet. Men mangelen på inspeksjoner, truslene om maktbruk og striden om Eslamis reise viste hvor langt partene fortsatt er fra den tilliten og tilgangen som måtte til for å få en slik ordning til å fungere. 161127