Kan giganbyene i morgen holde liv i den menneskelige forbindelsen?

Men dette ingeniørkunststykket – å håndtere titalls millioner mennesker i samme storbyområde – kommer med en menneskelig kostnad som vi først nå begynner å forstå. Albert Bakhtizin, direktør for Det sentrale instituttet for økonomi og matematikk ved Det russiske vitenskapsakademiet og professor ved Lomonosov-universitetet i Moskva, argumenterer i en kronikk i South China Morning Post fra juli 2026 for at vi mister evnen til å samle mennesker i familier samtidig som vi presser dem sammen i stadig større storbyer . Hans hovedpoeng er at den enorme størrelsen på gigabyene belaster det sosiale limet: fysisk og psykologisk isolasjon kan øke selv når befolkningstettheten skyter i været, fordi infrastruktur, pendleravstander og økonomisk press i hyperstore byer sluker tiden og rommet som trengs for meningsfulle mellommenneskelige relasjoner og familiedannelse .

Fra megaby til gigaby: Hva FN-prognosene viser

Skiftet fra megaby til det Bakhtizin kaller «gigaby» – byer med 50 millioner eller flere innbyggere – drives i all hovedsak av Asia og Afrika. FN-rapporten viser at over halvparten av de 33 nåværende megabyene (19) ligger i Asia . Dhaka og Jakarta er hovedaktørene i historien, men de er ikke alene. Lagos i Nigeria kan potensielt nå 88 millioner innbyggere innen 2100, og dermed overskride gigaby-terskelen med god margin .

Bakhtizin påpeker at sentrum for fremtidens storbyurbanisering flytter seg mot Afrika og Sør-Asia . Dette samsvarer med bredere FN-data som viser at verdens bybefolkning forventes å øke med over 1,7 milliarder mennesker innen 2050, til omtrent 6,5 milliarder .

Forventet befolkning i verdens største byer (2025 vs. 2050)

Innen 2050 forventes Dhaka å ha en liten ledelse på omtrent 300 000 innbyggere over Jakarta. Begge byene ligger an til flere tiår med eksplosiv vekst – Dhakas befolkning har vokst over sju ganger raskere enn Tokyos siden 2000 . Tokyo derimot, ventes å falle til en sjuendeplass ved midten av århundret, forbigått av raskt voksende byer som Shanghai og New Delhi .

Den sosiale utfordringen: Hvorfor større ikke nødvendigvis betyr bedre

Bakhtizin beskriver fremveksten av gigabyer som både en ingeniørbragd og en sosial utfordring – den teknologiske evnen til å bygge og styre stadig større bykonsentrasjoner har løpt fra vår evne til å bevare de menneskelige forbindelsene som opprettholder familier og lokalsamfunn . Dette er ikke bare en teoretisk bekymring. Forskning på russiske megabyer har vist at innbyggerne er «sosialt og romlig frakoblet», og lever under et dobbelt press fra byens permanent akselererte og omformede strukturelle og funksjonelle organisering .

Når byområdene krysser 50-millionersmerket, blir spørsmålet Bakhtizin stiller påtrengende: Kan vi utforme gigabyer som ikke bare huser folk, men også hjelper dem med å stifte familie, opprettholde vennskap og bygge fellesskap? FN-tallene gir oss omfanget av utfordringen – men svaret på om menneskelig forbindelse kan overleve i denne skalaen, er ennå ikke skrevet. Det som er sikkert, er at de neste 25 årene vil sette både ingeniørevnen og den sosiale forestillingsevnen på prøve.

Denne artikkelen bygger først og fremst på data fra FNs avdeling for økonomiske og sosiale saker (World Urbanization Prospects 2025) og en analyse av Albert Bakhtizin publisert i South China Morning Post. Alle befolkningstall er hentet fra FNs harmoniserte metode og kan avvike noe fra nasjonale folketellinger.