Indonesia vil mobilisere mer kapital – men hvem tjener på reformene?

Regjeringen fremstiller ordningen som en måte å få innenlandske sparepenger – også midler som i dag står utenfor det formelle finanssystemet – inn i økonomien. Finansminister Purbaya Yudhi Sadewa har sagt at beskyttelsen er «snevert definert»: Den skal gjelde pengene som investeres, ikke investorens øvrige virksomhet .

Men nettopp her ligger kontroversen. Kritikere mener ordlyden er så uklar at den kan svekke kontrollen mot hvitvasking og gjøre det vanskeligere å etterprøve hvor pengene kommer fra . Ordningen kan derfor leses på to måter. På den ene siden viser den at myndighetene ser mobilisering av innenlandsk kapital som et nasjonalt prioritert mål. På den andre siden er den en indirekte erkjennelse av at Indonesias eksisterende skatte-, retts- og reguleringssystem ikke oppleves som trygt nok til å trekke til seg kapital uten ekstraordinære garantier.

Beskyttelsen gjelder dessuten kjøperne av bestemte statsstøttede instrumenter – ikke nødvendigvis småbedrifter, husholdninger eller vanlige låntakere. Det reiser spørsmålet om reformen først og fremst gjør det tryggere for velstående investorer å plassere penger, uten å løse den bredere utfordringen: å gi flere deler av økonomien tilgang til rimelig finansiering.

Danantaras kredittvurdering under press

Danantara har fortsatt kredittvurderinger på investeringsnivå. Moody’s har gitt Danantara Investment Management karakteren Baa2, Fitch har gitt AAA(idn), og S&P har plassert selskapet på et tilsvarende nivå. Samtidig er vurderingsgrunnlaget sårbart, fordi byråene i stor grad ser Danantara som en forlengelse av den indonesiske staten – ikke som en fullt ut selvstendig kapitalforvalter .

Moody’s ga Danantara sin første Baa2-vurdering i juni 2026, men satte utsiktene til negative. Byrået advarte om at en svekkelse av Indonesias statlige kredittverdighet raskt vil kunne svekke også Danantaras rating . Fitch og S&P har stabile utsikter, men vurderer også fondets kredittkvalitet i tett sammenheng med staten . Moody’s har samtidig pekt på bekymringer rundt Indonesias politiske kurs og finansielle bærekraft, selv etter at regjeringen satte et underskuddsmål på 2,85 prosent av BNP for 2026 .

Dette gjør obligasjonenes utforming viktig. Dersom Danantara utsteder store mengder Patriot- og Merah Putih-obligasjoner på uklare vilkår, eller dersom instrumentene i praksis blir en form for statsrelatert finansiering med uforutsigbare forpliktelser, kan kredittbyråene vurdere dem negativt. Den særlige rettslige beskyttelsen kan også bli et spørsmål om styring, åpenhet og etterlevelse av finansielle vilkår.

Moody’s negative utsikter er derfor mer enn en teknisk fotnote. De viser at Danantaras investeringsgrad ikke nødvendigvis er et uttrykk for en etablert, uavhengig institusjonell styrke. Den er i betydelig grad avhengig av Indonesias egen kredittverdighet og statens evne til å opprettholde tillit.

Børsreform med tidsfrist fra MSCI

Indonesias børs, Indonesia Stock Exchange (IDX), er fortsatt organisert etter en gjensidig medlemsmodell. Meglerhusene som bruker børsen, er også blant eierne. Kritikere mener dette kan skape interessekonflikter og svekke åpenheten .

Lov nr. 4 av 2026 fjerner juridiske hindringer for å endre eierskapsmodellen . Tilsynet Financial Services Authority, kjent som OJK, har som mål å ferdigstille reglene for omdanningen innen september 2026. Danantara har signalisert interesse for å kjøpe en eierandel .

Samtidig har den globale indeksleverandøren MSCI utsatt sin vurdering av Indonesias aksjemarked. Jakarta har i praksis fått til november 2026 til å gjennomføre reformer som kan hindre at landet blir flyttet fra kategorien «fremvoksende marked» til «frontier market», altså et mindre og mindre likvid marked. En slik nedgradering kan føre til betydelige utenlandske kapitaluttak .

Et annet tiltak er å øke kravet til såkalt free float – aksjer som faktisk er tilgjengelige for handel – fra 7,5 til 15 prosent. Ifølge en Reuters-analyse kan dette utløse mer enn 11 milliarder dollar i nye aksjeutstedelser fra nesten en tredel av selskapene på børsen .

Demutualiseringen er dermed ikke bare en langsiktig modernisering. Den er også et svar på et konkret press fra globale investorer og indeksleverandører. Indonesias store avhengighet av utenlandsk porteføljekapital gjør markedet sårbart for beslutninger som tas utenfor landet.

At Danantara samtidig kan bli en større eier i den omdannede børsen, skaper en ny spenning. Staten kan få innflytelse både over en stor utsteder av obligasjoner og over markedsplassen der verdipapirer handles. Det kan gi finansiell tyngde, men gjør uavhengig styring og klare interessekonflikter enda viktigere.

Et internasjonalt finanssenter som skal utfordre Singapore

Parlamentet vedtok 21. juli 2026 loven som muliggjør et indonesisk internasjonalt finanssenter. Planen er å starte virksomheten i Jakarta og senere utvikle hovedområdet på Bali. Myndighetene anslår at prosjektet kan trekke til seg mellom 300 og 500 billioner indonesiske rupiah, tilsvarende opptil rundt 27,8 milliarder dollar .

Forslagene omfatter blant annet en effektiv inntektsskatt på 0 prosent for enkelte finansvirksomheter og utenlandske finanseksperter. Det er også foreslått et særskilt retts- og tvisteløsningssystem for virksomhet i senteret . President Prabowo har bedt om rask fremdrift. Jakarta skal fungere som et midlertidig eller innledende knutepunkt, mens Bali etter planen skal utvikles over to til tre år .

Ambisjonen er tydelig: Indonesia ønsker en større rolle i den regionale finansøkonomien og vil trekke til seg investeringsbanker, formuesforvaltere og andre internasjonale aktører. Myndighetene håper også at mer langsiktig utenlandsk kapital kan gjøre landet mindre utsatt for brå kapitalflukt .

Men tidspunktet er påfallende. Indonesia innfører samtidig rettslige særordninger for innenlandske obligasjoner, endrer børsens eierskap og bygger et nytt finanssenter med skattefordeler. Det kan gi inntrykk av en bred, men lite sekvensiert reformstrategi: mange virkemidler settes inn på én gang, mens de grunnleggende spørsmålene om tilsyn, åpenhet og rettssikkerhet fortsatt er uløste.

Et finanssenter kan tiltrekke seg kapital uten nødvendigvis å styrke kredittgivningen til indonesiske bedrifter. Det kan også bli en avgrenset enklave for internasjonale aktører som først og fremst utnytter skatte- og regelverksfordeler. Hvor mye senteret vil bidra til den øvrige økonomien, vil derfor avhenge av om kapitalen faktisk finner veien til produktive investeringer.

Finansielt dypere – eller bare mer lønnsomt for mellomleddene?

Reformpakken viser en tydelig spenning mellom ønsket om et dypere finansmarked og risikoen for at gevinsten samler seg hos dem som allerede kontrollerer kapitalstrømmene.

Artikkel 50A beskytter i hovedsak kjøpere av Danantara-obligasjoner, som trolig vil være velstående investorer og institusjoner. Den gir ikke i seg selv små og mellomstore bedrifter bedre tilgang til lån, eller husholdninger bedre finansielle tjenester.

Demutualiseringen av IDX kan gi bedre skille mellom eiere, ledelse og markedsdeltakere. Men den kan også skape store verdier for meglerhusene som allerede eier børsen, avhengig av hvordan aksjene fordeles. Dermed kan reformen belønne noen av de samme aktørene som har vært en del av styringsmodellen investorer og MSCI har stilt spørsmål ved.

Det internasjonale finanssenteret kan på sin side tilføre Indonesia avanserte finansielle tjenester, teknologi og kompetanse. Men skattefritak og et særskilt juridisk regime kan også tiltrekke seg kortsiktig og flyktig kapital uten å bidra særlig til innenlandske investeringer.

Det finnes likevel reelle muligheter. Et større innenlandsk obligasjonsmarked kan redusere Indonesias sårbarhet for brå uttak av utenlandsk kapital, som ofte påvirker kursen på rupiah. En profesjonelt styrt og mer uavhengig børs kan gi bedre prissetting og mer effektiv fordeling av kapital. Et velfungerende internasjonalt finanssenter kan dessuten gi ringvirkninger i form av nye tjenester og investeringer.

Konklusjon: Troverdighet blir den avgjørende testen

Så langt tyder reformene på at Indonesia prioriterer mengden kapital fremfor kvaliteten på kapitalformidlingen. Patriot- og Merah Putih-obligasjonene er utformet for å trekke inaktive eller uformelle sparepenger inn i statlig styrte investeringsstrukturer, ikke primært for å bygge et mer konkurransepreget og gjennomsiktig kapitalmarked .

Moody’s negative utsikter og MSCIs utsatte beslutning peker i samme retning: Det er ikke nok å hente inn mer penger. Investorer vurderer også styring, åpenhet, rettslig forutsigbarhet og uavhengig tilsyn.

Om reformpakken til slutt gir mer varig økonomisk vekst, avhenger derfor av oppfølgingen. Indonesia må kunne vise til åpne vilkår for obligasjonsutstedelser, uavhengig regulering og reell håndheving av regler mot hvitvasking. Uten dette kan reformene ende med å gjøre finanssystemet større uten å gjøre det sterkere – og med å berike mellommennene mer enn økonomien de skal betjene.