The Adventures of Elliot: The Millennium Tales – Kritikerne er enige om et strålende, men ujevnt eventyr

Square Enix og Claytechworks sitt etterlengtede actionrollespill, The Adventures of Elliot: The Millennium Tales, er endelig her. Spillet lanseres 18. juni 2026 til Nintendo Switch 2, PS5, Xbox Series X|S og PC. Embargoen for anmeldelser ble opphevet 17. juni, og det kritiske bildet er nå krystallklart.

Dette er et eventyr som action-RPG-fans kommer til å elske, selv om fortellingen og strukturen ikke helt når opp til de skyhøye høydepunktene i kamp- og utforskningssystemet. Spillet ligger for øyeblikket i det 89. persentilen på OpenCritic, med individuelle poengsummer som spenner fra 75/100 til solide 90/100 . Metacritic-snittet ligger rundt 79–80, drevet av et knippe midt-på-treet-score ved siden av mer entusiastiske anmeldelser .

Hva kritikerne sier: Her er karakterene

Et bredt spekter av internasjonale og norske medier har sagt sitt. Slik fordeler de store anmeldelsene seg:

• Gamereactor Norge (og resten av nettverket) ga spillet en 7/10. De roser det «solide kampsystemet, de fantastiske obligatoriske fangehullene og de utmerkede bossene», men slakter det «papirtynne» plottet og at de fire tidsepokene er «tilnærmet identiske». Feen Faie blir også beskrevet som «uutholdelig» .
• Famitsu ga en 34/40 (8/8/9/8), noe som plasserer tittelen i kategorien «sterkt, men ikke et blindkjøp». Magasinet fremhevet den morsomme sanntidsvåpenbyttingen og den buede «rullende» HD-2D-bakgrunnseffekten .
• Vice kalte det «Square Enix sitt beste originale IP på årevis», en perfekt blanding av klassisk Zelda og Final Fantasy Adventure med en hårreisende tidsreisemekaniker. Dommen var 9/10 .
• Temple of Geek ga en 8/10 og beskrev den rundt 20 timer lange reisen som «et av årets beste spill» – en modernisert videreføring av Final Fantasy Adventure sin ånd .
• IGN Japan landet på en 70/100, noe som er i den nedre enden av anmeldelsesspekteret .
• Kotaku satte ingen poengsum, men listet «morsom kamp, åpen utforskning, akkurat passe mengde samleobjekter og et artig oppgraderingssystem» under «Likt». Under «Mislikt» fant vi «trygg historie, endimensjonale figurer, et forutsigbart klimaks og en irriterende fe» .
• GamesRadar beskrev opplevelsen som «ekspansiv uten å være skremmende, variert uten å være overveldende, og kjent uten å være utslitt» .

De største styrkene

Et strålende sanntids kampsystem

Kampsystemet er spillets absolutte midtpunkt. Anmeldere trekker konsekvent frem muligheten til å bytte våpen i sanntid og skjoldmekanikken, som sammen skaper en rask og tilfredsstillende spillflyt. Bosskampene og de obligatoriske fangehullene er universelt hyllet som et soleklart høydepunkt .

Stramt tempo og innbydende utforskning

Verdenen er åpen og ikke-lineær, men med en «akkurat passe» mengde samleobjekter og et oppgraderingssystem som aldri føles oppblåst. Bleacher Report påpeker at spillet er «enkelt nok for et yngre publikum, men med en overraskende dybde for dem som prøver seg på høyere vanskelighetsgrad» . Den omtrent 20 timer lange spilletiden sørger for et veltempo eventyr som aldri overstyr sin velkomst. For norske spillere som er vant til å balansere hverdag og spilling, er en slik konsis, men innholdsrik pakke midt i blinken .

En blendende visuell oppvisning i HD-2D

Square Enix sin HD-2D-teknologi fortsetter å imponere. Den buede «rullende» bakgrunnseffekten gir det klassiske fugleperspektivet en slående følelse av vertikal dybde – et visuelt grep som har fått egen ros fra blant andre Famitsu . Dette regnes bredt som en av de flotteste HD-2D-titlene hittil.

Hvor det svikter

En papirtynn fortelling

Historien blir rutinemessig trukket frem som det svakeste leddet. Kotaku listet eksplisitt «trygg historie» under sine «Mislikt»-punkter, og Gamereactor Norge kalte plottet «papirtynt» . Konsensus er at fortellingen rett og slett ikke lever opp til kvaliteten på spillmekanikken.

Repetitiv verdensdesign rundt tidsreiser

Til tross for den sentrale tidsreisemekanikken, beskrives de fire ulike tidsepokene du besøker som «tilnærmet identiske» av Gamereactor. Dette undergraver kjernekonseptet. Publikasjonen kalte den overordnede strukturen «bisarr», og mangelen på gåter i enkelte områder forsterker følelsen av uforløst potensial .

Ujevn vanskelighetsgrad og forvirrende avslutninger

Noen anmeldere peker på vanskelighetsgradstopper som kan føles umotiverte. En videoanmeldelse trekker også frem spillets tre avslutninger. En beskrives som «grusomt utilfredsstillende», en annen som en lykkelig slutt uten reelle svar, og den sanne avslutningen som er «idiotisk vanskelig å låse opp» .

Dommen: Er det verdt å spille?

Den kritiske konsensusen lander på en klar, men nyansert anbefaling. The Adventures of Elliot: The Millennium Tales når ikke mesterverksstatus, men det lykkes der det teller mest for målgruppen. Spillets fremragende kampsystem, utforskning og kunstneriske HD-2D-uttrykk bærer en tittel der fortelling og nivådesign ikke matcher de spilleriske høydepunktene.

Som én anmeldelse oppsummerte det, er dette «et strålende, men ujevnt eventyr» – en ujevn, men til syvende og sist tilfredsstillende tittel. Dette er et spill som fans av actionrollespill, og spesielt de med en svakhet for klassisk Zelda og Final Fantasy Adventure, vil finne usedvanlig underholdende, til tross for sine åpenbare skjønnhetsfeil .