De største styrkene

Et strålende sanntids kampsystem

Kampsystemet er spillets absolutte midtpunkt. Anmeldere trekker konsekvent frem muligheten til å bytte våpen i sanntid og skjoldmekanikken, som sammen skaper en rask og tilfredsstillende spillflyt. Bosskampene og de obligatoriske fangehullene er universelt hyllet som et soleklart høydepunkt .

Stramt tempo og innbydende utforskning

Verdenen er åpen og ikke-lineær, men med en «akkurat passe» mengde samleobjekter og et oppgraderingssystem som aldri føles oppblåst. Bleacher Report påpeker at spillet er «enkelt nok for et yngre publikum, men med en overraskende dybde for dem som prøver seg på høyere vanskelighetsgrad» . Den omtrent 20 timer lange spilletiden sørger for et veltempo eventyr som aldri overstyr sin velkomst. For norske spillere som er vant til å balansere hverdag og spilling, er en slik konsis, men innholdsrik pakke midt i blinken .

En blendende visuell oppvisning i HD-2D

Square Enix sin HD-2D-teknologi fortsetter å imponere. Den buede «rullende» bakgrunnseffekten gir det klassiske fugleperspektivet en slående følelse av vertikal dybde – et visuelt grep som har fått egen ros fra blant andre Famitsu . Dette regnes bredt som en av de flotteste HD-2D-titlene hittil.

Hvor det svikter

En papirtynn fortelling

Historien blir rutinemessig trukket frem som det svakeste leddet. Kotaku listet eksplisitt «trygg historie» under sine «Mislikt»-punkter, og Gamereactor Norge kalte plottet «papirtynt» . Konsensus er at fortellingen rett og slett ikke lever opp til kvaliteten på spillmekanikken.

Repetitiv verdensdesign rundt tidsreiser

Til tross for den sentrale tidsreisemekanikken, beskrives de fire ulike tidsepokene du besøker som «tilnærmet identiske» av Gamereactor. Dette undergraver kjernekonseptet. Publikasjonen kalte den overordnede strukturen «bisarr», og mangelen på gåter i enkelte områder forsterker følelsen av uforløst potensial .

Ujevn vanskelighetsgrad og forvirrende avslutninger

Noen anmeldere peker på vanskelighetsgradstopper som kan føles umotiverte. En videoanmeldelse trekker også frem spillets tre avslutninger. En beskrives som «grusomt utilfredsstillende», en annen som en lykkelig slutt uten reelle svar, og den sanne avslutningen som er «idiotisk vanskelig å låse opp» .

Dommen: Er det verdt å spille?

Den kritiske konsensusen lander på en klar, men nyansert anbefaling. The Adventures of Elliot: The Millennium Tales når ikke mesterverksstatus, men det lykkes der det teller mest for målgruppen. Spillets fremragende kampsystem, utforskning og kunstneriske HD-2D-uttrykk bærer en tittel der fortelling og nivådesign ikke matcher de spilleriske høydepunktene.

Som én anmeldelse oppsummerte det, er dette «et strålende, men ujevnt eventyr» – en ujevn, men til syvende og sist tilfredsstillende tittel. Dette er et spill som fans av actionrollespill, og spesielt de med en svakhet for klassisk Zelda og Final Fantasy Adventure, vil finne usedvanlig underholdende, til tross for sine åpenbare skjønnhetsfeil .

De største styrkene

Et strålende sanntids kampsystem

Kampsystemet er spillets absolutte midtpunkt. Anmeldere trekker konsekvent frem muligheten til å bytte våpen i sanntid og skjoldmekanikken, som sammen skaper en rask og tilfredsstillende spillflyt. Bosskampene og de obligatoriske fangehullene er universelt hyllet som et soleklart høydepunkt .

Stramt tempo og innbydende utforskning

Verdenen er åpen og ikke-lineær, men med en «akkurat passe» mengde samleobjekter og et oppgraderingssystem som aldri føles oppblåst. Bleacher Report påpeker at spillet er «enkelt nok for et yngre publikum, men med en overraskende dybde for dem som prøver seg på høyere vanskelighetsgrad» . Den omtrent 20 timer lange spilletiden sørger for et veltempo eventyr som aldri overstyr sin velkomst. For norske spillere som er vant til å balansere hverdag og spilling, er en slik konsis, men innholdsrik pakke midt i blinken .

En blendende visuell oppvisning i HD-2D

Square Enix sin HD-2D-teknologi fortsetter å imponere. Den buede «rullende» bakgrunnseffekten gir det klassiske fugleperspektivet en slående følelse av vertikal dybde – et visuelt grep som har fått egen ros fra blant andre Famitsu . Dette regnes bredt som en av de flotteste HD-2D-titlene hittil.

Hvor det svikter

En papirtynn fortelling

Historien blir rutinemessig trukket frem som det svakeste leddet. Kotaku listet eksplisitt «trygg historie» under sine «Mislikt»-punkter, og Gamereactor Norge kalte plottet «papirtynt» . Konsensus er at fortellingen rett og slett ikke lever opp til kvaliteten på spillmekanikken.

Repetitiv verdensdesign rundt tidsreiser

Til tross for den sentrale tidsreisemekanikken, beskrives de fire ulike tidsepokene du besøker som «tilnærmet identiske» av Gamereactor. Dette undergraver kjernekonseptet. Publikasjonen kalte den overordnede strukturen «bisarr», og mangelen på gåter i enkelte områder forsterker følelsen av uforløst potensial .

Ujevn vanskelighetsgrad og forvirrende avslutninger

Noen anmeldere peker på vanskelighetsgradstopper som kan føles umotiverte. En videoanmeldelse trekker også frem spillets tre avslutninger. En beskrives som «grusomt utilfredsstillende», en annen som en lykkelig slutt uten reelle svar, og den sanne avslutningen som er «idiotisk vanskelig å låse opp» .

Dommen: Er det verdt å spille?

Den kritiske konsensusen lander på en klar, men nyansert anbefaling. The Adventures of Elliot: The Millennium Tales når ikke mesterverksstatus, men det lykkes der det teller mest for målgruppen. Spillets fremragende kampsystem, utforskning og kunstneriske HD-2D-uttrykk bærer en tittel der fortelling og nivådesign ikke matcher de spilleriske høydepunktene.

Som én anmeldelse oppsummerte det, er dette «et strålende, men ujevnt eventyr» – en ujevn, men til syvende og sist tilfredsstillende tittel. Dette er et spill som fans av actionrollespill, og spesielt de med en svakhet for klassisk Zelda og Final Fantasy Adventure, vil finne usedvanlig underholdende, til tross for sine åpenbare skjønnhetsfeil .