Hva er emosjonsregulering? En oversikt over forskningen

Emosjonsregulering kan oppsummeres som individets evne til – etter at en følelse er aktivert – å benytte indre eller ytre prosesser for å observere, overvåke, vurdere, justere og endre følelsesreaksjoner, slik at man bedre kan tilpasse seg situasjonen. For små barn handler dette ikke bare om å «styre følelsene», men om en utviklingsprosess der de gradvis beveger seg fra felles regulering med voksne til en begynnende selvregulering.

Definisjoner av emosjonsregulering

Forskningslitteraturen tilbyr flere nyanserte definisjoner av emosjonsregulering:

• Thompson: Definerer emosjonsregulering som de ytre og indre prosessene som er ansvarlige for å overvåke, vurdere og modifisere følelsesmessige reaksjoner.

• Eisenberg og kolleger: Beskriver emosjonsrelatert selvregulering som prosesser der individet omdirigerer, kontrollerer, justerer og modifiserer emosjonell aktivering, slik at man kan fungere tilpasningsdyktig i situasjoner som vekker følelser.

• Cole og medforfattere: Fremholder at emosjonsregulering refererer til endringer forbundet med allerede aktiverte følelser. Dette inkluderer endringer i selve følelsen (for eksempel intensitet), eller i andre psykologiske prosesser som hukommelse eller sosialt samspill. De peker på at begrepet kan betegne både «følelser som regulerer» og «følelser som blir regulert».

• Annen forskning: Definerer barns emosjonsregulering som prosessen der barn overvåker og kontrollerer egne følelsestilstander og det emosjonelle uttrykket, for å tilpasse seg ulike sosiale situasjoner eller krav.

Hovedkomponenter i emosjonsregulering

Basert på definisjonene over kan vi identifisere flere sentrale bestanddeler:

• Emosjonell bevissthet og overvåking: Emosjonsregulering forutsetter at individet kan overvåke sin egen følelsestilstand – altså være klar over hvilken følelse man opplever.

• Vurdering: Det innebærer også å vurdere forholdet mellom den følelsesmessige reaksjonen og de kravene situasjonen stiller.

• Modifisering og justering: En kjerneaktivitet er å endre den følelsesmessige reaksjonen, for eksempel ved å regulere følelsens styrke, varighet eller uttrykksform.

• Forvaltning av følelsesuttrykk: For barn er evnen til å kontrollere og justere hvordan følelser uttrykkes, avgjørende for å mestre ulike sosiale sammenhenger.

• Tilpasningsfunksjon: Målet med emosjonsregulering er å sette individet i stand til å handle mer hensiktsmessig i følelsesladede situasjoner, ikke å eliminere følelsene.

Emosjonsregulering er ikke det samme som å fortrenge følelser

Et viktig poeng i litteraturen er at emosjonsregulering verken handler om å undertrykke eller fornekte følelser. Det handler snarere om å forvalte og endre når følelsen oppstår, hvordan den kommer til uttrykk, og med hvilken intensitet.

Videre er emosjonsregulering et bredere begrep enn enkel «følelseskontroll», fordi det også kan innebære endringer i andre psykologiske prosesser, som for eksempel oppmerksomhet, hukommelse eller den sosiale interaksjonen rundt følelsen.

Utviklingsperspektivet: Fra samregulering til selvregulering

For små barn er emosjonsregulering en utviklingsprosess:

• Sped- og småbarn er i stor grad avhengige av at omsorgspersoner hjelper dem med å regulere følelser, en prosess som kalles samregulering.

• Etter hvert som barnet modnes og utvikler kognitive ferdigheter, skjer det et gradvis skifte mot selvregulering, der barnet i økende grad klarer å anvende strategier for å regulere egne følelser.

• Denne overgangen ses i sammenheng med fremveksten av en mer reflekterende reguleringsform, der barnet bevisst kan ta i bruk strategier som å snu oppmerksomheten bort fra noe skremmende eller trøste seg selv.

• Emosjonsregulering anerkjennes dessuten som en nøkkelmekanisme som forbinder tidlige barndomserfaringer med senere positiv utvikling og livsmestring.

Slik kan du formulere deg i en litteraturgjennomgang

Emosjonsregulering er de indre og ytre prosessene som settes i verk for å overvåke, vurdere og modifisere følelsesmessige reaksjoner etter at de er aktivert. Eisenberg og kolleger definerer emosjonsrelatert selvregulering som evnen til å omdirigere, kontrollere, justere og modifisere emosjonell aktivering, slik at individet kan handle tilpasningsdyktig i følelsesmessig krevende situasjoner. Cole og medforfattere utvider perspektivet ved å hevde at emosjonsregulering omfatter endringer knyttet til den aktiverte følelsen – enten i selve følelsen eller i andre psykologiske prosesser som hukommelse og sosialt samspill. Følgelig er emosjonsregulering ikke det samme som å undertrykke følelser, men en prosess der følelsenes styrke, uttrykksmåte og atferdsmessige responser tilpasses de kontekstuelle kravene.

Sentrale kilder og hva de bidrar med

• Thompson (1994)

  • Egner seg for den grunnleggende definisjonen av emosjonsregulering med vekt på «overvåking, vurdering og modifisering» gjennom «indre og ytre prosesser».

• Eisenberg mfl.

  • Nyttig for forståelsen av barns emosjonsrelaterte selvregulering, med vekt på omdirigering, kontroll, justering og tilpasningsfunksjonen.

• Cole mfl. (2004)

  • Bidrar med et utvidet perspektiv som viser at emosjonsregulering kan forandre mer enn selve følelsen – også andre psykologiske prosesser og sosialt samspill påvirkes.

• Litteratur om foreldreskap og barns emosjonsregulering

  • Sentral for å belyse utviklingsforløpet hos små barn, med overgangen fra samregulering med voksne til selvregulering som et kjernepoeng.

Oppsummering

• En samlet forståelse av forskningslitteraturen ser emosjonsregulering som individets kapasitet til å overvåke, vurdere, justere og modifisere følelsesreaksjoner ved hjelp av både indre og ytre prosesser.

• Formålet er ikke å bli kvitt følelsene, men å gi individet mulighet til å uttrykke og forvalte dem på måter som er tilpasset situasjonens krav – noe som fremmer tilpasning og sosialt samspill.

• Litteraturen rommer fortsatt ulike betoninger. Noen definisjoner legger hovedvekt på endring i selve følelsesreaksjonen, mens andre vektlegger forvaltning av emosjonelle uttrykk i sosiale kontekster. I en akademisk oppgave kan det derfor være nyttig å presisere hvilken definisjon man selv legger til grunn.