Slik omgår Saudi-Arabia og UAE Hormuz-krisen

Stengingen avslørte den dramatiske sårbarheten til Gulf-produsentene som er avhengige av Hormuz for eksporten. Mens Saudi-Arabia og UAE hadde bygget omkjøringsrørledninger for flere tiår siden, hadde Kuwait, Qatar og Bahrain ingen alternative ruter i det hele tatt. Krisen gjorde disse rørledningene fra forsikringspoliser til livliner – og utløste et kappløp for å utvide dem.

Saudi-Arabias Petroline-utvidelse

Den 7. juli 2026 meldte Reuters eksklusivt at Saudi-Arabia vurderer å utvide kapasiteten på sin East-West-rørledning til Rødehavet med opptil 2 millioner bpd, ifølge fem kilder nær saken. Det eksisterende systemet, bygget på begynnelsen av 1980-tallet, går omtrent 1200 km fra Abqaiq i Østprovinsen til Rødehavshavnen Yanbu. Dagens kapasitet er 7 millioner bpd, hvorav omtrent 2 millioner bpd går til innenlandske raffinerier på vestkysten, noe som etterlater omtrent 5 millioner bpd for eksport.

Utvidelsen vil legge til 1–2 millioner bpd ny kapasitet, men Reuters understreket at planen fortsatt er under vurdering, og at eventuelle kostnadsestimater, byggeplaner eller endelige investeringsbeslutninger er usikre. En avgjørende del av planen inkluderer foreløpige samtaler med naboland om tilgang til den utvidede ruten.

Hvorfor dette betyr noe for regionen

Kuwait, Qatar og Bahrain har ingen oljeeksportruter som omgår Hormuz – de er helt avhengige av sundet. Kuwait søker aktivt etter alternativer. Den 9. juni 2026 bekreftet konsernsjef Sheikh Nawaf Al-Sabah i Kuwait Petroleum Corp. at selskapet er i samtaler med Saudi-Arabia og UAE om å utvide deres rørledningssystemer til å håndtere kuwaitiske fat. Han spesifiserte ikke hvor langt disse samtalene hadde kommet.

Ved å la naboer sende olje gjennom saudisk territorium til Yanbu, kan Riyadh oppnå betydelig innflytelse over regionale energistrømmer samtidig som de løser en felles eksportflaskehals – et skifte Reuters har beskrevet som et som «vil omforme regionen».

UAEs Fujairah-rørledning: Raskere og lenger fram

UAE har beveget seg raskere enn Saudi-Arabia på sin egen omkjøringskapasitet. Landet opererer allerede Abu Dhabi Crude Oil Pipeline (ADCOP), en 360–400 km lang rute fra Habshan til Fujairah ved Omanbukta, med en kapasitet på omtrent 1,5–1,8 millioner bpd. Denne rørledningen har vært kritisk under krisen, og har gjort det mulig for UAE å fortsette eksporten selv om Hormuz-trafikken stoppet opp.

Den 15. mai 2026 kunngjorde Abu Medias kontor at byggingen av en andre rørledning til Fujairah – West-East Pipeline – var akselerert og forventes å være operativ innen 2027. Den 20. mai uttalte ADNOC-sjef Sultan Al Jaber at prosjektet allerede var 50 prosent ferdig, etter å ha startet byggingen i 2025. Når den er ferdig, vil den nye rørledningen doble UAEs råoljeeksportkapasitet utenom Hormuz.

Saudi-Arabia vs. UAE: En sammenligning

Hva dette betyr for oljeprisen

Det store ubesvarte spørsmålet er hva som skjer når Hormuz åpner igjen samtidig som nye omkjøringsrørledninger også kommer på nett. EIA- og Rystad-estimatene på 7,5–11,7 millioner bpd av stengt eller nylig stengt produksjon representerer et enormt volum fat som kan komme tilbake til markedet hvis eksportbegrensningene letter.

Reuters har beskrevet tilpasningen etter Hormuz som en «potensielt kaotisk rebalanseringsakt». Hvis Hormuz åpner igjen mens både Saudi-Arabias utvidede Petroline og UAEs andre Fujairah-rørledning opererer med høy utnyttelse, kan markedet oppleve en kraftig tilbudsøkning og nedadgående press på prisene.

Kuwait og andre naboland utgjør en ytterligere joker. Hvis flere Gulf-produsenter får tilgang til saudiarabisk omkjøringskapasitet, kan ytterligere fat bli rutet til Rødehavet og bidra til tilbudsøkningen når begrensningene letter.

De tilgjengelige kildene inneholder ikke eksplisitte offisielle uttalelser som erklærer en koordinert priskrig eller et «kappløp mot bunnen» mellom Saudi-Arabia og UAE. Men de strukturelle dynamikkene er tydelige: begge land investerer tungt i samme type infrastruktur, begge har store volumer av stengt produksjon å bringe tilbake, og begge kan finne seg selv i konkurranse om markedsandeler i en verden etter krisen der den globale etterspørselsveksten er usikker.

Et permanent skifte

Analytikere og bransjeansvarlige har bemerket at nye rørledninger alene ikke fullt ut kan erstatte Hormuz-sundet. Vannveiens volum før krisen, på omtrent 17 millioner bpd av olje og petroleumsprodukter, overgår langt den kombinerte omkjøringskapasiteten disse prosjektene kan tilføye. I beste fall kan disse rørledningene redusere avhengigheten av Hormuz snarere enn å eliminere den helt.

Men krisen i 2026 har allerede ført til et permanent skifte. Saudi-Arabias Petroline gikk fra å være en sjelden brukt reserve til kongedømmets viktigste eksportpulsåre i løpet av få dager – i slutten av mars 2026 kjørte den for første gang i historien med full kapasitet på 7 millioner bpd. UAEs andre Fujairah-rørledning, som var planlagt før krisen, ble akselerert og er nå halvveis bygget.

De mest utsatte landene – Kuwait, Qatar og Bahrain – forhandler nå aktivt om tilgang til naboenes rørledninger på en måte som var utenkelig før krisen. Resultatet kan bli et fysisk og geopolitisk forvandlet oljeeksportsystem i Gulfen som varer lenger enn konflikten som skapte det.

Denne artikkelen er faktasjekket ved hjelp av Studio Globals kildesøk- og faktasjekkverktøy. Alle tall og påstander er hentet fra den medfølgende kildelisten og kryssjekket for nøyaktighet.