2. Sterk amerikansk dollar – Dollaren styrket seg kraftig fra mars av, ettersom Fed holdt rentene uendret. Siden gull prises i dollar, gjør en sterkere dollar metallet dyrere for utenlandske kjøpere og presser prisen direkte .
3. Haukete Fed-omprising – Etter FOMC-møtet i juni 2026 forlot markedet forventningene om rentekutt. Høyere renter i lengre tid økte alternativkostnaden ved å holde ikke-renteavkastende gull, og drev investorer mot rentebærende aktiva .
4. Gevinstsikring og momentumreversering – Sluttbrukere og momentum-drevne ETF-investorer som kom inn sent i 2025, strømmet mot utgangene. J.P. Morgan rapporterte at kundenes interesse for gull «tørket inn til en tynn strøm» .
5. Bitcoin-konkurranse – Bitcoins rally over 80 000 dollar omdirigerte spekulative strømmer som tidligere hadde gått til gull, og tynget etterspørselen ytterligere .
6. Avkjølende sentralbankkjøp – Sentralbankenes oppkjøp, som hadde drevet rallyet, begynte å avta, og fjernet en viktig strukturell støtte som hadde absorbert tilbud .
7. USA–Iran-konflikten styrket dollaren – Det geopolitiske oljesjokket fra Hormuz-stredet styrket faktisk dollaren i stedet for å utløse en sikker-havn-flukt til gull. Denne inversjonen av den vanlige gulltesen overrasket mange bullish-investorer .
World Gold Council har advart om at hvis priskonsolideringen fortsetter, kan gull falle så lavt som 3 500 dollar per unse innen utgangen av 2026 .
De fleste storbankene har kuttet sine en gang så bullish mål. Konsensusintervallet for utgangen av 2026 er omtrent 4 800–6 300 dollar/oz, der de fleste spår en oppgang fra dagens nivåer, men få forventer en rask retur til januar-rekordene .
Tross bjørnemarkedet argumenterer flere fremtredende analytikere for at den strukturelle bull-historien fortsatt er intakt:
1. «Base camp»-pause, ikke slutten (Ronnie Stoeferle, Incrementum AG) – Stoeferle kaller dagens korreksjon en «base camp»-pause før neste etappe opp i et sekulært, remonetiseringsdrevet oksemarked. Han hevder de grunnleggende driverne – avdollarisering, sentralbankenes reserverediversifisering og finanspolitiske underskudd – ikke har endret seg .
2. Avdollarisering og sentralbankkjøp (J.P. Morgan, VanEck) – J.P. Morgan og VanEck understreker at sentralbankenes gullkjøp, selv om de er lavere, fortsatt er strukturelt forhøyet. Det langsiktige skiftet bort fra dollarreserver blant fremvoksende økonomiers sentralbanker er en flerårig trend som vil fortsette å støtte gull, uavhengig av Fed-politikken .
3. USAs finanspolitiske underskudd og pengemonetisering – Flere analytikere peker på at USAs underskuddsbane er uholdbar, noe som til slutt tvinger frem pengepolitiske lettelser – en kraftig langsiktig gullkatalysator uavhengig av kortsiktig Fed-haukeskap .
4. UBS: «Normal volatilitet i en opptrend» – UBS-strateger karakteriserte fallet som normal volatilitet i et oksemarked, ikke et strukturelt brudd. De hevet sine 2026-mål selv etter toppen, med henvisning til geopolitisk usikkerhet og reserverediversifisering som fortsatt underbygger etterspørselen .
5. 10 000 dollar-langsiktige mål (ifølge CNBC) – Noen erfarne gullanalytikere sitert av CNBC i mars 2026 holder fortsatt langsiktige mål på 10 000 dollar/oz, og argumenterer for at dagens bjørnemarked er en korreksjon innenfor en flerårlig okse-syklus drevet av omstrukturering av det globale pengesystemet .
6. Citis «strukturelle konsolidering»-tese – Citi-analytikere beskrev gull som i en «strukturell konsolidering» snarere enn en terminal nedgang, og forventer at metallet vil akselerere igjen når Feds politikkbane blir klarere og geopolitisk risiko justeres .
Gulls treårige oksemarked tok slutt da en haukete Fed, en styrket dollar og avtagende sentralbanketterspørsel møttes. Metallet er nå i et bjørnemarked med tekniske signaler som peker mot ytterligere nedside. Selv om storbankenes konsensus spår en oppgang til 4 800–6 300 dollar innen utgangen av 2026, ser de mest forsiktige husene – Deutsche Bank og Macquarie – lite kortsiktig oppside. Langsiktige buller er fortsatt overbevist om at de strukturelle driverne avdollarisering og finanspolitisk press til slutt vil gjøre seg gjeldende igjen, men foreløpig er de makroøkonomiske vindene klart imot gull.