Et kort glimt – og et røntgensignal som varte i ni minutter

Et kort glimt av gammastråler kan få en kosmisk eksplosjon til å virke over nesten før den har begynt. Men 4. juli 2025 oppdaget Einstein Probe at GRB 250704B, også kalt EP250704a, hadde en lang hale: Etter et gammastråleutbrudd på rundt 0,4 sekunder sendte kilden ut myk røntgenstråling i omtrent 560 sekunder. 12

Signalet peker mot en egen, langvarig fase som kan være lett å overse uten observasjoner i myke røntgenstråler. Det gir forskerne et nytt spor å undersøke etter sammenslåinger av kompakte objekter. Én mulig forklaring er en raskt roterende, langlivet magnetar, men observasjonene fastslår ikke hva restobjektet faktisk var. 211

Fra et kort gammastråleglimt til ni minutter med røntgenstråling

GRB 250704B ble klassifisert som et kort gammastråleutbrudd, med en samlet varighet på rundt 0,4 sekunder. Einstein Probes vidvinkelrøntgenteleskop registrerte deretter et langt signal i det myke røntgenområdet, ved energier på 0,5–4 keV. Strålingen varte i omtrent 560 sekunder. 12

Varigheten er ikke det eneste interessante. Ifølge studien passer variasjonene og spekteret dårlig med et enkelt bilde der et hardt gammastråleglimt bare etterfølges av en vanlig etterglød. Forskerne beskriver i stedet røntgenstrålingen som en egen, langvarig fase. Uten dekning i myke røntgenstråler kunne den ha gått ubemerket hen. 2

Oppfølging viser et mer sammensatt etterspill

Observasjoner i flere bølgelengder gir et bredere bilde av hendelsen. En analyse rapporterte langvarig røntgenstråling og et uvanlig platå i optisk og infrarødt lys som holdt seg i omtrent ett døgn, før lysstyrken falt raskt. Forskerne fulgte hendelsen fra radiobølger til gammastråler over nesten to døgn.

En modell som passer med disse observasjonene, er at en millisekundmagnetar fortsatte å drive aktivitet etter utbruddet. En magnetar er en nøytronstjerne som roterer svært raskt og har et ekstremt sterkt magnetfelt. I denne tolkningen henger røntgenstrålingen sammen med energi som frigjøres når magnetaren roterer langsommere, mens platået i optisk og infrarødt lys forklares med etterglød som får tilført energi over tid. Dette er mulige forklaringer basert på modeller – ikke en direkte bekreftelse av at restobjektet var en magnetar. 11

Hva kan dette si om sammenslåtte nøytronstjerner?

Hvis magnetartolkningen stemmer, var restobjektet aktivt lenge nok til å drive stråling etter det korte gammastråleutbruddet. Det gjør hendelsen relevant for spørsmålet om hva som skjer når kompakte objekter smelter sammen: Kan en nøytronstjernerest overleve en stund, eller kollapser den raskt? Et langvarig signal i myke røntgenstråler kan også være et elektromagnetisk spor forskere kan lete etter i framtidige hendelser sammen med gravitasjonsbølger. 211

Nøytronstjernens tilstandsligning beskriver hvordan materie oppfører seg ved ekstrem tetthet, og blant annet hvor mye masse en nøytronstjerne kan bære. Målinger av massen i en sammenslåing og av hva som skjer med restobjektet, kan i prinsippet bidra til å teste ulike beskrivelser av slik materie. Men EP250704a avgjør ikke alene hva slags restobjekt som ble dannet, og gir heller ingen direkte måling av tilstandsligningen. Verdien ligger i at hendelsen viser et signal som kan undersøkes i framtidige observasjoner. 211

Kort oppsummert

Einstein Probe viste at et gammastråleutbrudd på under et halvt sekund kan følges av nesten ti minutter med myk røntgenstråling. Sammen med observasjoner i optisk, infrarødt og radio gir funnet et mer langvarig og sammensatt bilde enn gammastråleglimtet alene. En magnetar er en mulig forklaring – og et interessant spor i jakten på hva som skjer etter sammenslåinger – men foreløpig ikke et fastslått svar. 1211