Dewar og McGetchin: Spor etter månens fortid og et ferskt nedslag

De to funnene belyser ulike sider av månens historie. Dewar-regionen på månens bakside gir et mulig spor etter prosesser dypt inne i månen for rundt 4,2 milliarder år siden. McGetchin-krateret gir forskerne et sjeldent nedslag med kjent tidsrom, slik at de kan undersøke hva som skjer med overflaten både i og rundt et nytt krater. 2

Dewar: et magnetisk spor under overflaten

Forskerne har ikke hentet opp bergarten. De har sammenholdt målinger av tyngdekraft og magnetisme fra romsonder i bane rundt månen. Ved Dewar faller et magnetisk avvik sammen med et avvik i tyngdekraften. Modeller av målingene peker mot en tett, magnetisert bergmasse under overflaten, tolket som størknet vulkansk materiale.

Tolkningen er at bergarten ble magnetisert da månen hadde et magnetfelt skapt av prosesser i sitt eget indre – en såkalt dynamo. Alderen på rundt 4,2 milliarder år og beregninger av feltstyrken bygger på geologiske og magnetiske modeller, ikke på en direkte måling av datidens felt. Ett forskningssammendrag oppgir en modellberegnet nedre grense på over 11 mikrotesla; det er ikke et sikkert tall for hvor sterkt feltet faktisk var.

Det skillet er viktig fordi månesteiner fra Apollo-ferdene har gitt sprikende bilder av hvor sterkt og langvarig magnetfeltet var. En ny analyse av prøvene peker mot at svært sterke felt kan ha forekommet i korte perioder, mens feltet ellers var svakt. Dewar gir en uavhengig type holdepunkt, men kan ikke alene avgjøre om feltet var vedvarende eller varierte kraftig. Bedre målinger og daterte prøver fra månens bakside kan teste både bergartens alder, opprinnelse og magnetisering. 17

McGetchin: et nedslag som merkes utenfor kraterkanten

McGetchin ble dannet en gang mellom 11. april og 22. mai 2024. Under gjennomgang av bilder fra NASAs månesonde Lunar Reconnaissance Orbiter i 2025 la forskeren Robert Wagner merke til en lys flekk med en mørk rand. Sammenligning med eldre bilder viste et nytt krater, omtrent 222 meter bredt og 43 meter dypt – det største nyoppståtte krateret som er identifisert i solsystemet. Den lyse flekken er materiale som ble kastet ut ved nedslaget, ikke selve krateret. 2310

Temperaturmålinger viser også et uvanlig kaldt område rundt krateret. En mulig forklaring er at nedslaget løsnet eller flyttet på regolitten – det løse laget av støv og stein på månen – slik at bakken holder dårligere på varmen. Den målbare virkningen strekker seg dermed lenger enn utgravningen som er synlig på bildene. Fortsatte bilder og temperaturmålinger kan vise hvor lenge kuldeområdet består og hvordan den forstyrrede bakken endrer seg. Krateret og materialet som ble slynget ut, gir dessuten mulighet til å studere bergarter fra under overflaten. Den nøyaktige årsaken til kuldeområdet er fortsatt noe forskerne må undersøke. 12