Det ostindiske kompani: Da et handelsfirma ble et imperium

For en aksjonær i London kunne Det britiske ostindiske kompani bety utbytte. For en bonde i Bengal kunne det bety et nytt skattekrav. For en indisk soldat, en sepoy, kunne det bety arbeidsgiver, offiserer og krig. Selskapet begynte som et handelsforetak, men ble etter hvert en statslignende makt med egne hærer, domstoler og kontroll over millioner av mennesker. 12

1. desember 1600 ga dronning Elizabeth I en gruppe kjøpmenn i London et charter med engelsk monopol på handel i et enormt område øst for Kapp det gode håp. 3 Målet var først og fremst krydder, ikke erobring. Investorene delte risikoen ved lange og farlige sjøreiser – og delte gevinsten dersom skipene kom tilbake.

Da kompaniets skip nådde Surat i 1608, var det imidlertid ikke Europa som bestemte premissene. Tilgang til markedene var avhengig av indisk tillatelse. Thomas Roe forhandlet senere ved hoffet til mogulkeiseren Jahangir, og sikret britene rett til å etablere en handelsstasjon i Surat. 3 India var ingen tom arena som ventet på europeisk dominans. Regionen rommet sterke stater, avanserte finansnettverk og en tekstilproduksjon som var etterspurt verden over. 12

Handelsbyene Madras, Bombay og Calcutta ble kompaniets viktigste kystbaser. Men de var i utgangspunktet fotfester, ikke bevis på at britisk erobring var uunngåelig. 12 Da kompaniet utfordret Mogulriket militært på 1680-tallet, ble det slått og tvunget til å be om tilgivelse. 12

Det som senere gjorde foretaket så mektig, var ikke bare handel. Det var kapital, maritime forbindelser og politisk beskyttelse i hjemlandet. Selskapet fikk permanent aksjekapital i 1657, og etter en periode med konkurranse fra et rivaliserende engelsk kompani ble de to slått sammen i 1709. 12 Det ostindiske kompani var aldri et rent privat selskap i moderne forstand: kongelige privilegier og britisk statsmakt var avgjørende for at det kunne vokse.

Etter mogulkeiser Aurangzebs død i 1707 ble sentralmakten svakere, mens regionale herskere kjempet om innflytelse. Britiske og franske handelsselskaper blandet seg inn ved å tilby soldater og støtte til ulike kandidater. 8 Kompaniets fremmarsj var også avhengig av indiske bankierer, handelsfolk og politiske allierte. 12

Den viktigste militære ressursen var sepoyene: indiske soldater, i stor grad under europeisk kommando. Kompaniets hærer vokste gjennom indisk rekruttering og ble i økende grad finansiert av inntekter hentet ut i India. 4 Makten som erobret India, var dermed i stor grad bemannet og betalt av indere selv.

Vendepunktet kom i Bengal. I 1756 tok Bengalens nawab, Siraj ud-Daulah, kontroll over Calcutta etter konflikt om kompaniets befestninger og særrettigheter. Robert Clive vendte tilbake med en styrke, men også med en konspirasjon. 12 Ved Plassey 23. juni 1757 unnlot flere av nawabens ledere, blant dem Mir Jafar, å støtte ham. Mektige finansinteresser hadde bidratt til å muliggjøre kuppet. Siraj ud-Daulah tapte, og Mir Jafar ble innsatt som nawab. 12

Plassey var derfor ikke bare en britisk slagseier. Det var også et palasskupp, drevet frem av allianser, løfter og økonomiske interesser – med Bengal som den som bar kostnadene.

Seieren ved Buxar i 1764 befestet kompaniets stilling. Kompaniets styrker beseiret en koalisjon som omfattet Bengalens tidligere hersker, Awadh og mogulkeiseren. 8 Året etter ga keiser Shah Alam II selskapet diwani: retten til å kreve inn skatter og andre inntekter i Bengal, Bihar og Orissa. 8 Et handelskompani kunne nå bruke skatteinntekter til å kjøpe varer for eksport og holde egne soldater i felt. 14 Inntekter finansierte erobring, og erobring åpnet for nye inntekter.

Så kom sultkatastrofen i Bengal i 1769–1770. Mislykket regn og avlingssvikt var viktige årsaker, men høye skattekrav og sviktende nødhjelp forverret katastrofen. Millioner døde; det ofte gjentatte anslaget på ti millioner døde er omstridt. 12 Hungersnøden kan ikke forklares med været alene. Den blottla et styresett som hentet ut inntekter, men ikke tok tilsvarende ansvar for befolkningen det styrte.

Kompaniets makt strakte seg langt inn i hverdagsøkonomien. Agenter presset tekstilprodusenter gjennom restriktive kontrakter, mens monopoler på nødvendighetsvarer som salt ga nye inntekter. 12 Selskapet deltok også i transport og handel med slavegjorte mennesker over Det indiske hav. 12 Senere rammet britisk industrikonkurranse og keiserlige handelsordninger indisk tekstilproduksjon, selv om omfang og tidspunkt varierte mellom regionene. 12

I Storbritannia vendte kompaniets ansatte hjem med store formuer og politisk innflytelse. De fikk det nedsettende tilnavnet «nabober». Men privat rikdom betydde ikke at selskapet var økonomisk trygt. Kriger, gjeld og finansielle sjokk tvang det til å be myndighetene om hjelp i 1772. 12 Det var en grunnleggende selvmotsigelse: Selskapet var enormt mektig i Asia, men avhengig av staten hjemme. Aksjonærene krevde avkastning, parlamentet fryktet sammenbrudd, mens inderne som ble berørt av styret ikke hadde noen tilsvarende stemme i noen av institusjonene.

Regulating Act fra 1773 styrket parlamentets tilsyn, og Pitts India Act fra 1784 opprettet et statlig kontrollorgan for politiske spørsmål. 12 Warren Hastings, den første generalguvernøren i Bengal, ble senere stilt for riksrettslignende tiltale for sin opptreden i India, men frikjent i 1795. 8 Saken tvang britene til å diskutere om erobring kunne rettferdiggjøre overgrep. Den stanset likevel ikke ekspansjonen.

Kompaniets krise fikk også følger på andre siden av Atlanteren. Tea Act i 1773 skulle hjelpe selskapet med å selge te i de britiske koloniene i Nord-Amerika. Motstanden mot monopol og beskatning kulminerte da demonstranter kastet kompaniets te i havnen i Boston. 12 Forsøket på å redde et imperialt selskap bidro dermed til konflikten som skulle koste Storbritannia de amerikanske koloniene.

I India møtte kompaniet hard og vedvarende motstand. Mysore under Haidar Ali og Tipu Sultan utfordret kompaniets hærer; Tipu Sultan døde under forsvaret av Seringapatam i 1799. 4 Maratha-maktene ble beseiret gjennom flere kriger, med et avgjørende nederlag i 1818. Punjab ble annektert i 1849 etter kriger mot sikhene. 4 Kompaniet utvidet dessuten sin makt inn i Burma, mens tilbaketoget fra Kabul i 1842 viste hvor katastrofal imperial overmot kunne bli. 4

Erobring var ikke den eneste metoden. Gjennom såkalte subsidiære allianser ble indiske herskere tvunget til å holde britiskkontrollerte styrker og gi fra seg selvstendighet i utenrikspolitikken. 8 På landsbygda innførte Bengal Permanent Settlement i 1793: statens inntektskrav ble fastsatt overfor zamindarer, eller jordeiere og skatteformidlere. Ordningen styrket godseiernes posisjon uten å sikre bøndenes rettigheter. Andre steder ble det etablert andre skatteordninger, rettet mot dyrkere eller landsbyfellesskap. 12 Fellesnevneren var presset om å skaffe inntekter.

Te knyttet samtidig kompaniet til Kina. For å finansiere tekjøp lot det indisk opium bli solgt på auksjon til private handelsmenn, som smuglet stoffet inn i Kina til tross for kinesiske forbud. 12 Avhengighet og sølv som strømmet ut av landet bidro til en alvorlig konflikt. I 1839 slo den kinesiske kommissæren Lin Zexu ned på handelen i Kanton. Storbritannia gikk til krig, og Nanking-traktaten i 1842 åpnet havner for handel og avsto Hongkong. 12 Opiumskrigen var en krig ført av den britiske staten, men opium dyrket i kompaniets India var sentralt i handelssystemet som lå bak. 12

På dette tidspunktet var handelsforetaket allerede på vei bort. Parlamentet opphevet mesteparten av kompaniets handelsmonopol i India i 1813, og avsluttet den gjenværende kommersielle rollen i 1833. Selskapet fortsatte å administrere britiske områder, men var ikke lenger en handelsvirksomhet i opprinnelig betydning. 12

Styret forandret samfunn, ikke bare grenser. Domstoler, oppmålinger, engelskspråklig utdanning, jernbane og telegraf gjorde administrasjonen mer omfattende. 8 Reformene omfattet blant annet forbudet mot sati i 1829 – enkebrenning, en praksis som også ble motarbeidet av indiske reformforkjempere som Rammohan Roy. 8 Men reformene eksisterte side om side med rasehierarki, misjonærpress og en britisk forestilling om at indere ikke var skikket til å styre seg selv. 2

Under generalguvernør Dalhousie ble Doktrinen om bortfall brukt til å annektere fyrstedømmer når kompaniet nektet å anerkjenne en adoptert arving. Jhansi var blant statene som ble rammet. 11 Awadh ble annektert i 1856 under påstand om vanstyre. 11 Fyrster mistet troner, jordeiere mistet innflytelse, og soldater så hjemregionene sine bli slukt av kompaniets territorium. 2

I Bengal-hæren bygget misnøyen seg opp. Lønn, avansement, pensjoner og tjenestevilkår var kilder til konflikt, sammen med frykt for religiøs innblanding. 2 Nye geværpatroner, som soldatene trodde var smurt med fett fra ku og gris, ble et uutholdelig symbol for både hinduistiske og muslimske sepoyer. 2 Patronene var gnisten. Den oppsamlede mistilliten var kruttet.

1. mai 1857 gjorde sepoyer i Meerut opprør og marsjerte mot Delhi. Der ble Bahadur Shah Zafar opprørets symbolske hersker. Opprøret spredte seg over store deler av Nord- og Sentral-India. 1 Rani Lakshmibai, Nana Sahib og Begum Hazrat Mahal trådte frem som ledere, men de kjempet ikke nødvendigvis for det samme målet. Mange indere støttet også britene. 11 Dette var langt mer enn et militærmytteri, men heller ikke en samlet nasjonal frigjøringskrig.

Volden var brutal på begge sider. Opprørere drepte britiske sivile, også kvinner og barn. Britiske styrker svarte med henrettelser, ødeleggelse av landsbyer og nådeløse represalier. 1 Med forsterkninger og indiske allierte gjenerobret britene Delhi og slo ned de viktigste sentrene for motstand innen 1858. 1

Kompaniet overlevde kampene, men mistet retten til å styre. I 1858 overførte parlamentet makten i India til den britiske kronen. 12 Selskapet fortsatte som et finansielt skall frem til den formelle oppløsningen i 1874. 12

Fallet betydde ikke frigjøring for India. Storbritannia fjernet mellomleddet – selskapet – og overtok imperiet det hadde bidratt til å skape.

Arven etter Det ostindiske kompani handler ikke bare om grådighet. Den handler om institusjonene som ga grådigheten lov til å operere, alliansene som holdt systemet oppe, og menneskene som betalte prisen. Et charter lovet handel. Resultatet ble et imperium. Selskapet forsvant. Konsekvensene gjorde det ikke.