Farmasisjefer advarer: Europa kan havne i en «langsom agoni»

Uttrykket «langsom agoni» er ikke en påstand om at europeisk legemiddelindustri allerede har brutt sammen. Det er Mario Draghis advarsel, som styrelederne i AstraZeneca, GSK, Novo, Novartis, Roche, Sanofi, Boehringer Ingelheim, Chiesi og Ipsen har tatt opp i et åpent brev. Deres poeng er at Europa kan havne i en selvforsterkende nedadgående spiral: Når nye medisiner får begrenset og sen tilgang til markedet, blir kontinentet også mindre attraktivt for forskning, kliniske studier og produksjon – mens USA og Kina trekker til seg investeringer i stor skala. 5

Tallene selskapene peker på

Styrelederne viser til at Europas andel av global forskning og utvikling innen legemidler har falt fra 43 prosent i 1990 til 31 prosent, og fortsatt er på vei ned. Europas andel av kommersielle kliniske studier skal samtidig ha blitt halvert på ti år, til 9 prosent. Ifølge brevet har Kina passert Europa både på studier, legemiddelpatenter og utvikling av nye medisiner. 5

De peker også på at det ifølge deres beregning ble annonsert mer enn 600 milliarder amerikanske dollar i farmasiinvesteringer i USA og Kina de to foregående årene. 5

For pasientene handler saken først og fremst om tilgang. Selskapene sier at om lag 40 prosent av nygodkjente behandlinger aldri når europeiske pasienter, og at det i snitt tar nær 600 dager før de øvrige blir tilgjengelige. EFPIAs nyeste tilgangsundersøkelse oppga en median på 532 dager for 168 sentralt godkjente medisiner – fra 56 dager i Tyskland til 1 201 dager i Romania. 513

Dette er også bakgrunnen for tidligere advarsler fra bransjen. Reuters har rapportert om utsatte europeiske lanseringer og en nedgang på 35 prosent i lanseringer av nye legemidler. Selskaper har sagt at de kan utsette lanseringer eller redusere investeringer dersom pris- og refusjonsvilkårene ikke bedres. 21

Kritikken: Medisiner behandles som en utgiftspost

Kjernen i argumentet er at europeiske helsesystemer, etter selskapenes syn, først og fremst behandler medisiner som en kostnad som skal presses ned. De kritiserer faste eller vilkårlige budsjettrammer, utgifter som ikke inflasjonsjusteres til tross for økende pasientbehov, og refusjonsordninger som i for liten grad verdsetter gevinster som færre sykehusinnleggelser og flere friske år i arbeidslivet. 5

Det er et bransjestandpunkt, og det innebærer en reell politisk avveiing. Raskere og høyere betaling for medisiner med dokumentert nytte kan bedre tilgang og gjøre Europa mer attraktivt for investeringer. Samtidig øker det de kortsiktige utgiftene for offentlige helsebudsjetter og forutsetter troverdige vurderinger av klinisk merverdi.

Dette ber de nasjonale myndighetene om

Styrelederne oppfordrer europeiske regjeringer til å:

• øke og skjerme investeringene i innovative medisiner, og behandle dem som strategisk helseinfrastruktur fremfor en valgfri budsjettpost 5
• modernisere metodevurdering, prising og refusjon slik at beslutninger tas raskere og tar hensyn til samlet verdi for pasienter, helsetjeneste og økonomi – ikke bare innkjøpsprisen 5
• redusere forskjellene mellom land i tiden det tar før pasienter får tilgang, og styrke diagnostikk, forebygging og bruk av behandlinger anbefalt i faglige retningslinjer. 5

EU blir bedt om å gjøre studier raskere

På EU-nivå ønsker selskapene enklere og raskere prosesser for kliniske studier fra start til slutt. De ber også om et sterkt og forutsigbart vern av immaterielle rettigheter, kombinert med pragmatiske digitale regler. 5

Et sentralt krav er større finanspolitisk fleksibilitet for medlemsland som investerer i helse og innovative medisiner. Begrunnelsen er at gevinster som bedre helse, lavere sykehusbruk og økt produktivitet ofte kommer over flere år, ikke innenfor ett årlig budsjett. 5

Tyskland illustrerer konflikten

Tyskland er blitt et tydelig eksempel på spenningen mellom kostnadskontroll og industriens investeringsargumenter. Landets reform for å bremse kostnadene i helseforsikringen fikk endelig godkjenning i 2026, til tross for protester fra legemiddelindustrien om at tiltakene kan virke avskrekkende på investeringer. 2

Reformen mer enn doblet den obligatoriske produsentrabatten på de fleste merkevarebaserte reseptlegemidler, fra 7 til 15,5 prosent, ifølge omtalen av lovgivningen. For myndighetene er slike rabatter et grep for å håndtere akutte budsjettpress. For produsentene innebærer de lavere forventet avkastning og dermed, hevder de, svakere insentiver til å investere og lansere i markedet. 2

Lovet gevinst – men ikke en garanti

Styrelederne anslår at dersom Europa tetter gapet i kliniske studier mot Kina og USA, kan det utløse 53 milliarder euro og 82 000 arbeidsplasser. Det er imidlertid et industristøttet økonomisk anslag, ikke et garantert resultat. Gevinsten avhenger av at Europa faktisk tiltrekker seg flere studier og beholder den tilhørende forskningen, sykehusaktiviteten og verdikjeden. 5

Tallene de viser til, underbygger at Europas relative posisjon og pasienttilgang er under press. Men forslagene om høyere legemiddelutgifter og sterkere immaterialrettsvern er politiske anbefalinger, ikke løsninger som i seg selv er uavhengig bevist.