Spor i tenner fra Sulawesi peker mot betelnøttbruk for 25 000 år siden

Tenner fra to forhistoriske jeger-sankere på den indonesiske øya Sulawesi kan være det hittil eldste kjente beviset på regelmessig bruk av et psykoaktivt stoff. Forskerne kombinerer slitasjemønstre i tennene, kjemiske spor og laboratorieforsøk, og konkluderer med at personene trolig sugde på hele betelnøtter for opptil 25 000 år siden. 12

To mennesker, flere tusen år fra hverandre

Levningene stammer fra to personer som levde i ulike perioder. Den ene, omtalt som en mann, døde for omtrent 25 000 til 16 000 år siden. Den andre levde for rundt 7 600 til 6 300 år siden. Begge anslås å ha vært mellom 40 og 50 år da de døde. 8

Tennene hadde dype, avrundede furer og svært kraftig slitasje. Forskerne tolker merkene som resultatet av at harde, hele betelnøtter ble holdt i munnen og sugd på over lang tid – ikke at personene tygde en ferdig betelblanding slik det ofte gjøres i dag. 12

I tannvevet fant analysene arekolin, det viktigste psykoaktive alkaloidet i frøet fra arekapalmen. Frøet er vanligvis kjent som betelnøtt. Sammen med det særegne slitasjemønsteret peker funnet mot gjentatt inntak, ikke én enkelt eksponering. 14

Psykoaktiv virkning også uten kalk

I dagens betelpreparater blandes nøtten ofte med lesket kalk, altså kalsiumhydroksid. Kalken gjør at arekolin tas raskere opp i kroppen. I de gamle funnene var det imidlertid ingen indikasjon på bruk av lesket kalk. Det kan tyde på en enklere og eldre praksis: å suge på hele nøtter. 15

Det betyr ikke at virkningen nødvendigvis uteble. I forsøkene forskergruppen rapporterer om, frigjorde hele betelnøtter arekolin når de ble utsatt for kunstig spytt. Stoffet aktiverte relevante menneskelige reseptorer i et laboratoriesystem. Det viser at langvarig suging kan ha gitt en fysiologisk aktiv dose også uten kalk. 14

Virkningen kan likevel ha vært annerledes enn fra en moderne betelblanding med kalk: Kalk ser ut til å gi raskere og sterkere opptak, mens hele nøtter trolig frigjorde stoffet mer gradvis. 15

Mulig lindring – og alvorlige tannskader

Forskerne foreslår at betelnøttene delvis kan ha blitt brukt mot tannpine. Tanken er plausibel fordi arekolin har smertelindrende egenskaper, og begge personene hadde sterkt skadede tenner. Men tannfunnene kan ikke fastslå hva de faktisk ønsket å oppnå ved å bruke nøttene. 18

Tennene viser samtidig en bitter dobbelthet. De slipende nøttene ser ut til å ha bidratt til ekstrem slitasje, tannkjøttsykdom og, i enkelte tenner, eksponering av pulpakammeret – den innerste delen av tannen. Et stoff som muligens lindret smerte, kan dermed også ha forverret munnskadene ved gjentatt bruk. 1

Den forsiktige, men viktige tolkningen er at jeger-sankere i istiden kan ha forstått at et naturlig stoff kunne påvirke sanseopplevelsen og lindre smerte. Funnene støtter regelmessig bruk av betelnøtter og er forenlige med smertelindring, men de beviser ikke direkte at nøttene ble brukt til å behandle infeksjoner. 1

Flytter tidslinjen for rusbruk

Før dette funnet har fermentert byggøl fra for rundt 13 000 år siden ofte vært omtalt som det eldste beviset på bruk av et psykoaktivt stoff. Dersom tolkningen fra Sulawesi holder, skyves den regelmessige bruken rundt 12 000 år lenger tilbake – til istidens jeger-sankere, før jordbrukssamfunnene. 1

Funnene utfordrer også tidligere modeller for betelnøttbruk. Starten har gjerne vært plassert i neolittisk tid eller bronsealderen, om lag 3 500 år tilbake. Materialet fra Sulawesi antyder at praksisen kan være opptil 25 000 år gammel, og at dagens beteltygging med kalk er en senere teknologisk videreutvikling av en langt eldre vane. 1

Dette vet forskerne – og dette er fortsatt åpent

Det mest overbevisende ved studien er at tre typer bevis peker i samme retning: uvanlige tannfurer, arekolin i de gamle tennene og forsøk som viser at spytt kan frigjøre arekolin fra intakte nøtter. 14

Forskerne kan derfor med rimelighet tolke funnene som gjentatt suging på hele betelnøtter og eksponering for et psykoaktivt stoff. Hvor sterk virkningen var, hvilken sosial betydning vanen hadde, og om smertelindring var hovedmotivet, er fortsatt tolkninger – ikke direkte observasjoner. 1