DeepSeek-ingeniør frykter at KI erstatter fagfolkene som bygger den

Shengyu Liu, DeepSeek-ingeniøren som er kjent på nett som «interestingLSY», beskriver essayet I Have No Choice but to Bury My Talent in Yesterday som langt mer enn en spådom om bedre kodeverktøy. Det handler om hvordan det er å bygge teknologi som kan nærme seg selve håndverket som gir ens eget arbeid mening – og om hvem som bør få kontroll over den mest avanserte KI-en.

Lius offentlige profil oppgir at han arbeider med maskinlæringssystemer samt design og optimalisering av kjerner hos DeepSeek. Med «kjerner» siktes det her til svært lavnivå programvare som brukes for å få mest mulig ytelse ut av blant annet GPU-er, grafikkprosessorer som også er sentrale i trening og drift av KI-modeller. 7

Fra assistent til mulig faglig likemann

Lius viktigste uro er ikke bare at KI automatiserer rutinepreget programmering. Han beskriver en rask utvikling: Først hjalp systemene ingeniører med å finne dokumentasjon og feilsøke. Senere ble de i stand til å lese GPU-nær kode, forstå hvordan en programvareoperasjon er implementert og hvilke ytelsesbegrensninger den har, og foreslå – eller gjennomføre – optimaliseringer. 1 11

For en ingeniør som optimaliserer kjerner, er nettopp slike detaljer selve kjernen i faget: spesialisert og tidkrevende vurdering av ytelse på lavt nivå. Liu frykter at stadig bedre modeller til slutt kan gjøre den delen av ingeniørarbeidet han verdsetter høyest.

Poenget hans er heller ikke nødvendigvis at alle mister jobben umiddelbart. En ingeniør kan fortsatt være ansatt, men gå fra å være den som skaper og løser problemene til å overvåke automatiserte agenter. Det er denne opplevelsen av å måtte legge sitt eget talent bak seg som ligger i essayets tittel. 1 3

Dette er samtidig en personlig vurdering av retningen teknologien kan ta, ikke dokumentasjon på at KI allerede kan erstatte spesialister på GPU-optimalisering selvstendig i alle reelle produksjonsmiljøer.

Advarer mot maktkonsentrasjon rundt AGI

Liu kobler frykten for automatisering til spørsmålet om eierskap og tilgang. Han skriver at han ikke ønsker at Anthropic skal kontrollere verdens mest avanserte KI eller AGI – kunstig generell intelligens, altså en hypotetisk KI med bred menneskelignende problemløsningsevne.

For å understreke alvoret brukte han en bevisst ekstrem sammenligning: Han skrev at innsatsen kunne sammenlignes med at Hitler fikk atomvåpenteknologi før de allierte. 2 9

Sammenligningen er Lius retorikk, ikke en faktabasert parallell mellom Anthropic og Nazi-Tyskland. Det underliggende argumentet er at ett privat selskap med et avgjørende forsprang på svært kapabel KI kan få en ekstraordinær og for svakt ansvarliggjort økonomisk og geopolitisk maktposisjon.

Lius foretrukne motvekt er at KI i frontlinjen skal være åpen og rimelig nok til å være bredt tilgjengelig. Han framstiller DeepSeeks orientering mot åpen kildekode som et alternativ til lukkede vestlige KI-laboratorier – og som en del av grunnen til at han selv valgte å jobbe der. 1 3

Det er et normativt argument for åpenhet, ikke en avklart konklusjon om sikkerhet. Bredere tilgang kan spre kontrollen, men kan også gjøre sterke kapabiliteter lettere tilgjengelige for ondsinnede eller uforsvarlige aktører.

Mistillit til Anthropic og OpenAI

Lius mistillit til Anthropic og OpenAI er både politisk og kommersiell. Han stiller spørsmål ved om selskaper som utvikler proprietære KI-systemer i frontlinjen – og støtter politikk som kan begrense rivalers tilgang til avansert datakraft – kan være nøytrale forvaltere av AGI.

Dette er Lius vurdering. Rapporteringen som foreligger, fastslår ikke at Anthropic eller OpenAI fungerer som ukontrollerte herskere over AGI, og heller ikke at modellen Liu foretrekker, med mer åpen tilgang, er tryggere. Striden gjelder i bunn og grunn hvilke risikoer som bør veie tyngst: maktkonsentrasjon, rask spredning av kapabiliteter, konkurransevridning eller katastrofalt misbruk.

Del av en større KI-konflikt mellom USA og Kina

Essayet ble kjent i en periode med skjerpet offentlig konflikt mellom amerikanske og kinesiske KI-interesser.

Anthropic har anklaget DeepSeek, Moonshot og MiniMax for omfattende, uautorisert destillering ved hjelp av output fra Claude for å forbedre egne modeller. Selskapet oppga at aktiviteten omfattet over 16 millioner Claude-utvekslinger via rundt 24 000 svindelkontoer. Dette er Anthropics påstander, ikke rettslig avgjorte funn i denne sammenhengen.

Samtidig har Anthropics toppsjef Dario Amodei tatt til orde for å bremse tempoet i forbedringen av KI-modeller i frontlinjen, med argumentet om at sikkerhetsarbeid, tilsyn og risikostyring trenger mer tid. Han har også oppfordret til å videreføre begrensninger på eksport av de mest avanserte KI-brikkene og utstyret som brukes til å produsere dem, til Kina. Amodei mener et kinesisk KI-forsprang vil innebære alvorlige risikoer for USA og verden.

Kinesiske myndigheter og statsstøttede medier har avvist denne framstillingen. Utenriksdepartementet i Kina kritiserte Amodeis oppfordring til å begrense Kinas KI-kapasitet, mens Global Times omtalte forslaget om lavere utviklingstempo som en «kaldkrigsoppskrift» for å bevare USAs teknologiske overtak.

Kritikken retter seg også mot selve kappløpet

Debatten kan ikke enkelt deles inn i «vestlige sikkerhetsforkjempere» og «kinesiske akselerasjonister». Jacob Coxon, som tidligere arbeidet hos både Anthropic og OpenAI, sa opp i Anthropic og forlot KI-bransjen i september 2026. Han begrunnet det med at begge selskapene kappes mot selvforbedrende superintelligens uten å handle ansvarlig, og kalte løpet «et spill med livene våre». 17

Coxons kritikk er annerledes enn Lius. Coxon er først og fremst opptatt av faren ved å bygge stadig kraftigere KI for raskt, mens Liu vektlegger risikoen for at et lukket amerikansk laboratorium får dominere teknologien. Begge utfordrer likevel forestillingen om at dagens teknologiske kappløp automatisk er legitimt eller ufarlig.

Det uløste spørsmålet

Lius essay gjør en personlig bekymring for egen fagkompetanse til et større spørsmål om styring. Dersom KI kan overta høyt spesialiserte menneskelige ferdigheter, hvem fastsetter da reglene for hvordan den tas i bruk? Hvis noen få selskaper kontrollerer de mest kapable systemene, hvordan skal makten deres begrenses? Og hvis teknologien åpnes bredt, hvordan håndterer samfunnet misbruk og spredning?

Det finnes ingen enighet om svaret. Liu mener åpenhet og rimelig tilgang er nødvendig som motvekt mot privat maktkonsentrasjon. Anthropic argumenterer for mer gradvis utvikling, sterkere sikkerhetskontroller og restriksjoner som skal bevare et amerikansk forsprang. Kinesiske kritikere tolker de samme restriksjonene som teknologisk innringing.

Lius særlige bidrag til debatten er perspektivet fra en som selv bygger systemene midt i konflikten: Den første store KI-forstyrrelsen kan ramme ikke bare vanlig kontorarbeid, men også ekspertfaget til menneskene som trener teknologien til å bli stadig bedre.