Iran-krigen setter Gulfs nesten 4 000 milliarder dollar til USA i spill

Krigen mot Iran handler ikke bare om høyere oljepriser. For statene i Gulfen kolliderer stans i eksport og dyrere sikkerhetstiltak med store planer for økonomisk omstilling hjemme – og med nesten 4 000 milliarder dollar i lovnader om investeringer i eller økonomisk utveksling med USA under president Donald Trumps «America First»-agenda. Dermed blir avstanden større mellom politiske milliardløfter og den faktiske økonomiske og politiske evnen til å følge dem opp. 94

Løftene til USA møter en ny økonomisk virkelighet

Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater (FAE) står for nesten 4 000 milliarder dollar av de nær 6 000 milliardene dollar i forpliktelser fra utenlandske myndigheter knyttet til «America First»-initiativet, ifølge Peterson Institute for International Economics (PIIE). Men summen er ikke en ferdig pengesekk som kan overføres umiddelbart: Den omfatter både investeringer og handels- og kjøpsavtaler, går ofte over mange år og har ulik grad av konkretisering og tidsfrister. 74

I en krigssituasjon blir dette skillet avgjørende. PIIE mener konflikten reiser spørsmål om ikke bare landenes evne, men også deres vilje til å innfri forpliktelsene når kapital og politisk oppmerksomhet må omdirigeres til mer akutte behov hjemme. 9

Presset kommer blant annet fra:

• høyere utgifter til forsvar og beskyttelse av kritisk infrastruktur
• reparasjoner og investeringer i mer robuste energi-, transport- og handelssystemer
• svakere utenlandske direkteinvesteringer og dyrere finansiering
• behovet for å holde fast ved innenlandske programmer for omstilling og sysselsetting. 1

For Saudi-Arabia er avveiningen særlig viktig. Landets økonomiske strategi er avhengig av vedvarende investeringer i nasjonale omstillingsprosjekter. Når handlingsrommet blir trangere, kan kapital til prosjekter og arbeidsplasser hjemme veie tyngre enn skjønnsmessige investeringer i utlandet. Det behøver ikke bety et brudd med Washington, men viser den praktiske økonomien i å håndtere krigsrisiko og egne innenlandske forpliktelser.

IMFs nedjusteringer viser hvor hardt sjokket rammer

Det internasjonale pengefondet (IMF) har endret vekstanslagene kraftig etter at konflikten forstyrret energiinfrastruktur og skipsfart.

I sin regionale oppdatering i april anslo IMF veksten i Midtøsten, Nord-Afrika, Afghanistan og Pakistan til 1,4 prosent i 2026, selv i et referansescenario der handel og produksjon normaliseres innen midten av året. Det var 2,3 prosentpoeng lavere enn anslaget fra oktober 2025. Fondet opplyste at direkte berørte oljeeksportører i Gulfen fikk nedjusteringer på opptil 15 prosentpoeng.

Senere rapportering om IMFs julioppdatering satte veksten for den bredere regionen Midtøsten og Sentral-Asia til bare 0,7 prosent i 2026 – 1,2 prosentpoeng under aprilprognosen. Utsiktene bygget på at Hormuzstredet skulle begynne å åpne igjen i midten av juli, og at trafikken skulle være tilbake på nivået før krigen innen mars 2027. Det understreker hvor avhengig en oppgang er av at energistrømmene faktisk kommer i gang igjen.

De nasjonale anslagene illustrerer at eksponeringen er svært ulik:

• Qatar: Prognosen for 2026 ble kuttet med 14,7 prosentpoeng, til et BNP-fall på 8,6 prosent, blant annet som følge av omfattende infrastrukturskader og høy avhengighet av gasseksport.
• Saudi-Arabia: IMF-anslaget ble redusert fra 4,5 til 1,7 prosent. Landet har større motstandskraft enn enkelte naboer gjennom alternativ eksportinfrastruktur, men møter likevel lavere vekst og krigsrelatert press på statsfinansene.
• De forente arabiske emirater: Vekstanslaget ble redusert fra 5,6 til 1,7 prosent i samme rapporterte oppdatering.
• Irak: IMF anslo en økonomisk nedgang på 6,8 prosent i 2026, før en mulig oppgang dersom energiproduksjon og transport normaliseres.

En mulig oppgang i 2027 må derfor tolkes varsomt. Den kan først og fremst gjenspeile at produksjon og handel henter seg inn fra et svært svakt 2026-nivå, ikke at de underliggende økonomiske sårbarhetene er løst.

Hormuz gjør høye energipriser til tapte inntekter

Hormuzstredet står sentralt i den økonomiske skaden. Omtrent en firedel til 30 prosent av verdens olje og rundt 20 prosent av verdens flytende naturgass passerer gjennom stredet, ifølge IMF. Når skipstrafikken blokkeres eller blir utrygg, kan eksportland miste salgsvolumer selv om referanseprisene på energi stiger.

Derfor slår krigen ulikt ut mellom produsentene. Stater med alternative transportruter kan opprettholde deler av eksporten. Irak og Kuwait, som har få muligheter til å omgå Hormuz, er langt mer utsatt for inntektstap når stredet er stengt.

Irak er det tydeligste eksempelet. Reuters rapporterte at produksjonen fra landets viktigste sørlige oljefelter tidlig i forstyrrelsene falt rundt 70 prosent, til 1,3 millioner fat per dag, fordi eksporten gjennom Hormuz ikke kunne gå normalt. Da lagrene fyltes opp, ble produksjonen redusert ytterligere.

Konsekvensene for statsbudsjettet er store, fordi olje er bærebjelken i Iraks offentlige finanser. Columbia Universitys Center on Global Energy Policy beregnet at IMF før krigen ventet at Irak ville få 79 milliarder dollar i oljeeksportinntekter i 2026, basert på gjennomsnittlig eksport på 3,5 millioner fat per dag. Med prisforutsetningene fra før krigen ville hver måned med nær null eksport bety om lag 6,6 milliarder dollar i tapte inntekter.

Iraks sårbarhet ble ikke skapt av krigen

Konflikten avdekket en eksisterende svakhet: Irak har begrenset vern mot avbrudd i oljeinntektene. Når hovedruten for eksport stenges, rammes statens inntekter, produksjonen, importen og evnen til å opprettholde offentlige utgifter samtidig.

IMFs anslag om en nedgang på 6,8 prosent er knyttet til svikt i oljeproduksjon og eksportlogistikk, mens prognosen for oppgang i 2027 forutsetter at systemene normaliseres. En bedring er dermed mulig, men den vil ikke i seg selv redusere den strukturelle avhengigheten av hydrokarboninntekter eller skape en mer diversifisert eksportøkonomi.

En strategisk test for Washington og Gulfen

Investeringsløftene har også et problem med etterprøvbarhet. De enorme tallene har vært politisk verdifulle, men lange tidshorisonter og mangelfulle detaljer på prosjektnivå gjør det vanskelig å skille sikker gjennomføring fra brede kommersielle ambisjoner. PIIE har omtalt de større «America First»-løftene som preget av usikkerhet. 114

Denne usikkerheten kan bli et forhandlingskort. Sør-Koreas løfte om 350 milliarder dollar i USA-investeringer ble koblet til tollforhandlinger: Washington truet med å øke tollen på enkelte sørkoreanske varer til 25 prosent fra 15 prosent, med henvisning til forsinkelser i gjennomføringen av avtalen. Saken er ikke en direkte modell for Gulf-statene, og den dokumenterer ikke at tilsvarende tiltak er planlagt mot dem. Den viser likevel at investeringsløfter kan brukes som pressmiddel i bredere handels- og sikkerhetsforhold.

For regjeringene i Gulfen utfordrer krigen dessuten en grunnleggende strategisk antakelse: om tett samarbeid med USA gir pålitelig beskyttelse av energiinfrastruktur og skipsfart. Dersom ledere mener at sikkerhetsforholdet likevel etterlater dem utsatt for eskalering eller gjengjeldelse, kan de prioritere større strategisk selvstendighet og mer frihet i forvaltningen av statlige investeringsfond. Da vil investeringsbeslutninger i mindre grad kunne styres av politisk press fra Washington.

Varigheten avgjør om løftene kan innfris

Det avgjørende er hvor lenge forstyrrelsene varer. En varig normalisering av skipsfarten gjennom Hormuz, energieksporten og investortilliten vil styrke det finansielle handlingsrommet og gjøre en oppgang i 2027 mer sannsynlig. En langvarig konflikt vil i stedet tvinge fram hardere prioriteringer mellom forsvar, gjenoppbygging, innenlandsk omstilling og investeringer i utlandet.

Gulf-statenes forpliktelser overfor USA er ikke forsvunnet. Men krigen har endret hva de betyr: De er ikke lenger bare diplomatiske kunngjøringer eller kommersielle ambisjoner. Nå avhenger de av regionens evne til å gjenopprette handelsruter, beskytte kritisk infrastruktur og finansiere økonomisk motstandskraft på hjemmebane. 9