Iran går fra indirekte innflytelse til direkte tvangsmakt

Iran ser ut til å føre en mer direkte og åpent statsstyrt regional strategi. I stedet for først og fremst å bruke partnere og press som kan benektes, har Teheran kombinert missil- og droneangrep med press rundt Hormuzstredet og trusler mot energiinfrastruktur i Gulfen. Formålet synes å være å gjøre en fortsatt konflikt dyrere for USA, regionale regjeringer og verdens energimarkeder – samtidig som Iran beholder nok kontroll til at nedtrapping kan brukes som forhandlingskort. 68

Fra indirekte press til direkte gjengjeldelse

Den tydeligste endringen er hvor synlig Irans egen rolle har blitt. Reuters rapporterte at Iran skjøt ballistiske missiler mot to amerikanske marineskip tidlig i september. Amerikanske styrker angrep deretter tre iranske fartøy. Iran varslet samtidig at nye angrep kunne bli møtt raskere og mer smertefullt. 4

Tidligere meldinger beskrev iransk missilild mot det Teheran omtalte som amerikanske mål i Jordan, Bahrain, Kuwait og Irak, etter en ny bølge med amerikanske angrep. 9 Dette setter iranske statlige kapasiteter – ikke bare tilknyttede væpnede grupper – i sentrum for avskrekking og gjengjeldelse.

Direkte angrep kan raskt vise rekkevidde og besluttsomhet, men de er også vanskeligere å benekte. Dermed får motparten lettere identifiserbare militære mål, og veien til en rask eskalering blir kortere.

Hormuzstredet som forhandlingskort

Hormuzstredet er blitt den økonomisk viktigste delen av Teherans strategi. Før krigen gikk om lag en femtedel av verdens olje- og LNG-forsendelser gjennom denne vannveien. 8 Iran har skjerpet restriksjonene på passasje siden de amerikansk-israelske angrepene 28. februar, mens USA og Iran offentlig har bestridt hvem som kontrollerer ruten. 68

Iranske myndigheter har knyttet sjøtransporten til politiske betingelser. Mohsen Rezaei, sekretær for Det øverste nasjonale sikkerhetsråd, sa at en slutt på den regionale krigen var blant Irans vilkår for å åpne stredet igjen. Han sa også at Iran og Oman var blitt enige om en transittkorridor gjennom en fastsatt sentral kanal. 2

Dette peker mot kontrollert forstyrrelse, snarere enn en ren og varig stenging. Teheran kan bruke adgang, ruteføring og restriksjoner som forhandlingspress, samtidig som begrenset kommersiell trafikk kan tillates. Iran har senere sagt at landet vil kunngjøre en ny begrenset sone i Gulfen og kart for en ny skipskorridor. Skip som går inn i sonen, kan bli ført opp på en sanksjonsliste. 3

Sjøpresset skader også Iran

Press på Hormuzstredet kan påvirke energipriser, forsikring, sjøtransport og Gulf-statenes politiske vurderinger. Men forstyrrelsene begrenser også Iran. Reuters rapporterte i september at Iran i rundt sju uker ikke hadde sendt vesentlige mengder råolje gjennom stredet. 15

Her ligger den sentrale avveiningen i strategien: Jo mer effektivt Iran forstyrrer vannveien, desto høyere internasjonal kostnad kan landet påføre. Men den økonomiske byrden for Iran øker også, samtidig som motparten får sterkere insentiver til å angripe iranske maritime styrker eller utvikle alternative ruter.

En hardere sikkerhetsstruktur

Lederskiftet har styrket sikkerhetspolitikkens betydning. Mohsen Rezaei ble i august utnevnt til sekretær for Det øverste nasjonale sikkerhetsråd, etter Mohammad Baqer Zolqadr. Rådet samordner Irans sikkerhets- og utenrikspolitikk. Reuters beskrev Rezaei som en fremtredende hardliner og en nær alliert av øverste leder Mojtaba Khamenei. 12

Rezaei har dessuten blitt en sentral offentlig stemme i Hormuz-kampanjen. Han har formulert betingelser for gjenåpning av stredet og beskrevet både den foreslåtte korridoren og den begrensede sonen. 23 Dette beviser ikke i seg selv at beslutningsprosessen er fullt samordnet, men det viser at maritim tvangsmakt fremmes gjennom Irans øverste sikkerhetsinstitusjoner.

Regimets politiske handlingsrom begrenses fortsatt av krigens kostnader på hjemmebane. Reuters rapporterte om en årlig inflasjon på 66 prosent i måneden før meldingen i slutten av august, og at myndighetene fryktet at ytterligere økonomisk press kunne utløse uro. 1 En mer konsentrert sikkerhetspolitikk betyr derfor ikke nødvendigvis større innenlandsk motstandskraft.

Slik kan den nye doktrinen se ut

Det tilgjengelige grunnlaget peker mot en hybrid strategi:

• Direkte militær gjengjeldelse: Missiler og droner kan nå amerikanske og regionale mål uten å være avhengig av mellomledd. 49
• Økonomisk tvangsmakt: Restriksjoner for skipsfarten og trusler mot energinteresser i Gulfen øker kostnadene langt utenfor slagmarken. 368
• Betinget nedtrapping: En transittkorridor og vilkår for gjenåpning gir en mekanisme for å bytte maritim tilgang mot politiske innrømmelser. 213
• Vedvarende regionalt press: Iran kan fortsatt ha nytte av forbindelser til allierte aktører, men de siste hendelsene viser større vekt på virkemidler som den iranske staten selv kontrollerer.

Hovedfaren: Eskalering uten en stabil avtale

Diplomatiet har ikke skjermet konflikten mot ny konfrontasjon. En midlertidig våpenhvile inngått i juni brøt senere sammen, ifølge Reuters, mens forhandlingene stod fast samtidig som USA økte det økonomiske presset. 18

Faren er ikke bare at Hormuzstredet kan bli helt stengt. Et angrep på et skip, et angrep mot energiinfrastruktur i Gulfen eller en ny utveksling med amerikanske styrker kan gjøre kalibrert press om til en bredere regional eskalering. Irans reviderte strategi viser at landet fortsatt kan påføre høye kostnader. Svakheten er at bruk av denne innflytelsen i økende grad utløser direkte militære og økonomiske mottiltak. 4615