Slik skal Yaras CO₂ fra Nederland lagres under norsk havbunn

Yara International har åpnet et anlegg for karbonfangst og -lagring (CCS) ved ammoniakk- og gjødselfabrikken i Sluiskil i den nederlandske provinsen Zeeland. EU-kommisjonen omtaler det som Europas største kommersielle CCS-prosjekt. Det særpregede er hele kjeden: CO₂ fanges i Nederland, fraktes over Nordsjøen med skip og lagres permanent under norsk havbunn. 1

For Norge er dette mer enn et industriprosjekt i utlandet. Northern Lights får rollen som transport- og lagringsledd, og prosjektet demonstrerer hvordan utslippskilder i andre europeiske land kan kobles til lagring på norsk sokkel.

Opptil 800 000 tonn CO₂ i året

Anlegget er dimensjonert for å fange og flytendegjøre opptil 800 000 tonn CO₂ årlig fra ammoniakkproduksjonen ved Yara Sluiskil, et av Europas største gjødselanlegg. 12

CO₂-en skal ikke brukes videre ved fabrikken. Planen er i stedet en grensekryssende verdikjede:

1. CO₂ fra ammoniakkproduksjonen fanges og flytendegjøres i Sluiskil.
2. Northern Lights transporterer den flytende CO₂-en med skip fra Nederland til Norge.
3. CO₂-en injiseres i et geologisk reservoar omtrent 2 600 meter under den norske havbunnen, for permanent lagring. 23

Yara og Northern Lights forventer å lagre rundt 12 millioner tonn CO₂ over 15 år. Det samsvarer i grove trekk med en maksimal årlig kapasitet på 800 000 tonn. 310

Et europeisk prosjekt med norsk lagring

Ved åpningen deltok Yaras konsernsjef Svein Tore Holsether, statsminister Jonas Gahr Støre, Nederlands statsminister Rob Jetten og EUs klimakommissær Wopke Hoekstra. 4

Betydningen ligger ikke bare i fangstanlegget ved én fabrikk. Prosjektet viser en kommersiell modell der en industriaktør uten et nærliggende lagringsreservoar kan bruke sjøtransport for å nå permanent geologisk lagring i et annet land. EU-kommisjonen omtaler dette som den første komplette grensekryssende verdikjeden for fangst, transport og permanent lagring av CO₂. 14

Modellen kan være særlig aktuell for industriprosesser med konsentrerte CO₂-strømmer, der full elektrifisering ikke nødvendigvis er enkel. Det internasjonale energibyrået IEA peker på karbonfangst, -utnyttelse og -lagring som ett mulig virkemiddel blant annet for sement og lavutslippshydrogen, sektorer der utslippskuttene kan være krevende.

Betydelig for fabrikken, lite i det store utslippsbildet

Ved full kapasitet er 800 000 tonn i året en betydelig reduksjon fra ett enkelt industrianlegg. Yara oppgir at volumet tilsvarer rundt 0,5 prosent av Nederlands samlede utslipp. 8

Men målt mot Europas samlede behov er prosjektet begrenset. EU-regler pålegger olje- og gassprodusenter å bidra til 50 millioner tonn årlig injeksjonskapasitet innen 2030. Sammenlignet med dette utgjør 800 000 tonn om lag 1,6 prosent.

Også globalt er avstanden til behovet stor. En analyse fra IEA Greenhouse Gas R&D Programme anslår at global CO₂-lagringskapasitet må øke rundt 20 ganger – fra omtrent 50 millioner tonn til 1 milliard tonn – innen 2030 i oppdateringen av IEAs netto-null-veikart.

Sluiskil er dermed først og fremst et bevis på at industriell fangst, skipstransport og lagring på tvers av landegrenser kan settes i kommersiell drift. Det er ikke bevis på at CCS alene kan bringe Europa eller verden inn på en bane i tråd med Parisavtalen. IEAs scenario for netto nullutslipp innen 2050 bygger på tiltak i hele energisystemet, ikke på én teknologi.

Hvorfor CCS fortsatt er omstridt

Karbonfangst og -lagring har lenge skapt konflikt i klima- og energipolitikken.

Argumentet for

Tilhengerne mener permanent lagring kan kutte utslipp fra eksisterende industriprosesser der lavutslippsalternativer er få, dyre eller ennå ikke modne i stor skala. For ammoniakk- og gjødselproduksjon gir Sluiskil et mulig spor for lavere utslipp uten å legge ned et stort europeisk industrianlegg. 12

De peker også på at CO₂-en i dette prosjektet etter planen skal ende i permanent geologisk lagring, ikke i ordinær kommersiell bruk. 12

Argumentet mot

Kritikere frykter at karbonfangst kan bli brukt som begrunnelse for å videreføre utvinning og bruk av fossil energi, framfor å kutte utslippene raskt. De stiller også spørsmål ved om kostbare CCS-investeringer trekker penger og politisk oppmerksomhet bort fra fornybar kraft, energieffektivisering og direkte elektrifisering. Reuters har omtalt skepsis knyttet til høye kostnader og svak kommersiell gjennomføring historisk, mens tilhengere mener teknologien har en avgrenset, men viktig rolle i industrien. 2

Et særlig stridstema er økt oljeutvinning (enhanced oil recovery), der fanget CO₂ injiseres i oljefelt for å få ut mer olje. Dersom dette fører til mer forbrenning av fossilt brensel, kan det svekke klimaargumentet. Prosjektinformasjonen for Yara beskriver imidlertid transport til permanent lagring under norsk sokkel; den sier ikke at disse volumene skal brukes til økt oljeutvinning. 12

Hovedpoenget

Yara Sluiskil blir en viktig prøve på om Europa kan bygge fungerende og kommersiell CO₂-infrastruktur på tvers av landegrenser. Prosjektet kobler en stor industriell utslippskilde til en definert rute for skipstransport og permanent lagring, og kan gi en modell for andre utslippskilder uten tilgang til lokal lagring. 13

Samtidig må størrelsesforholdene holdes fast: Opptil 800 000 tonn årlig kan ha stor betydning ved én ammoniakkfabrikk, men er bare en liten andel av Nederlands utslipp og av lagringskapasiteten EU sier at det trengs. Det sterkeste argumentet for Sluiskil er derfor ikke at CCS kan erstatte rask utbygging av ren energi og brede utslippskutt, men at målrettet, permanent lagring kan være ett av flere verktøy for industriutslipp som er spesielt vanskelige å fjerne. 8