Hvorfor trapper Putin opp krigen i Ukraina – og hva kan skje nå?

Den sterkeste forklaringen i den tilgjengelige rapporteringen er politisk, ikke bare militær: Vladimir Putin ser ut til å vurdere det som farligere for sin egen posisjon å avslutte krigen uten en seier han kan vise til – først og fremst kontroll over Donbas – enn å akseptere flere tap, økonomisk belastning og økende uro i befolkningen. Samtidig er flere av vurderingene om Russlands framtidige operasjoner etterretningspåstander, ikke uavhengig bekreftede fakta.

Hvorfor innenlandsk uro ikke har endret Putins beregning

Det er flere tegn til at krigen skaper større belastning i Russland. Rapporteringen beskriver uro over drivstoffmangel, ukrainske droneangrep, internettbrudd og muligheten for en ny mobilisering. En meningsmåling omtalt av The Economist viste at 55 prosent sa at kolleger og slektninger følte seg urolige, opp fra 40 prosent året før. 2

Presset har likevel ikke ført til at Putin har valgt å avslutte krigen. Logikken som tilskrives ham, er at den personlige politiske kostnaden ved å fortsette fortsatt er lavere enn kostnaden ved å godta et resultat han ikke kan framstille som en seier. The Economist har beskrevet krigen som en felle Putin selv har skapt: Utsiktene til et resultat han kan kalle triumferende, blir svakere, samtidig som det blir stadig vanskeligere å finne en vei ut. 9

Den omtalte planen: 300 000 nye soldater

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har sagt at Kyiv tror Russland kan mobilisere ytterligere 300 000 soldater etter det russiske parlamentsvalget i september. Reuters presenterte dette som en ukrainsk vurdering, ikke som en bekreftet russisk mobiliseringsordre. 17

Ifølge rapporteringen skal økningen i så fall skje gjennom en ny innkalling eller mobilisering. Påstanden er ikke et bevis på at mobiliseringen vil finne sted, og heller ikke et sikkert anslag på hvor mange soldater som til slutt vil nå fronten. Den illustrerer likevel hvor mye personell Kyiv mener Moskva kan trenge for å opprettholde offensiven og erstatte store tap.

Hvorfor Donbas fortsatt står sentralt i forhandlingene

Putin har avvist et ukrainsk forslag om å stanse langtrekkende angrep og sagt at Russland vil erobre hele Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja. Det gir lite rom for en avtale som ganske enkelt fryser dagens frontlinje. 22

Det samme målet kommer til uttrykk i rapporteringen fra slagmarken. Russiske styrker har forsøkt å trenge inn i og omringe Kostjantynivka, en strategisk inngangsport mot Kramatorsk og Slovjansk og en viktig del av det Donbas som fortsatt er under ukrainsk kontroll. Dersom byen faller, kan det åpne framrykkingsruter mot Ukrainas siste store støttepunkter i regionen.

Reuters, som siterte personer med tilknytning til Kreml, skrev at Putin ser full kontroll over Donbas som en nødvendig seier, og at ukrainske angrep på russiske oljeraffinerier og havner har styrket hans besluttsomhet om å fortsette krigen. Kildene uttalte seg anonymt. Opplysningene beskriver derfor en vurdering av hvordan Kreml tenker, ikke et offentlig bekreftet strategidokument. 21

Ukrainske angrep og russisk mangel på soldater former strategien

Ukraina har brukt langtrekkende våpen mot russisk oljeinfrastruktur, havner og andre mål med militær betydning. The Economist skrev at angrep på raffinerier hadde bidratt til bensinrasjonering i mer enn et dusin russiske regioner. 3 Putin har også erkjent drivstoffmangel og bedt om raskere utbygging av Russlands produksjon av luftvern mot ukrainske droner. 22

Dette bidrar til å forklare hvorfor Moskva kombinerer flere former for press i stedet for å satse på et raskt gjennombrudd på bakken. Russland forsøker å oppnå gradvise territorielle gevinster, samtidig som missiler og droner brukes mot ukrainske byer og infrastruktur. Tidligere rapportering har beskrevet en strategi som ikke bare handler om å ta land, men også om å svekke Ukrainas evne til å fungere og gjøre motstand. 10

Resultatet er en kostbar strategi: Personell kan brukes til å opprettholde presset langs fronten, mens langtrekkende angrep skal påføre kostnader langt bak den. Ingen av delene viser imidlertid at Russland raskt kan nå sine territorielle mål.

Den bredere eskaleringsfaren: hybridpress mot Europa

Den mest umiddelbare europeiske bekymringen i materialet er aktivitet under terskelen for åpen krig med NATO. Amerikanske og europeiske tjenestepersoner har knyttet Russland til, eller advart om, sabotasje, attentater, krenkelser av luftrom, GPS-forstyrrelser, cyberangrep, inngrep mot kritisk infrastruktur under vann, bruk av migrasjon som pressmiddel og politisk påvirkning.

Polen og de baltiske landene har styrket sikkerheten rundt infrastruktur etter advarsler om mulig sabotasje eller falske flagg-operasjoner som kan være ment å teste NATOs reaksjon. Annen rapportering har også omtalt bekymring for at russiske operasjoner kan ramme europeisk forsvarsindustri og forsyningsruter som støtter Ukraina. Påstander om konkrete planer bør imidlertid skilles fra hendelser som er bekreftet.

Slike metoder gir Moskva mulighet til å legge press på Ukrainas støttespillere uten umiddelbart å gå til et konvensjonelt angrep. Samtidig øker risikoen for feilberegning: En operasjon som skulle være skjult eller kunne benektes, kan skade sivile, ramme kritisk infrastruktur eller utløse et svar Russland ikke hadde planlagt.

Er et direkte russisk angrep på NATO nært forestående?

Advarslene må ikke overdrives. En NATO-tjenesteperson sa 30. august at Russland trapper opp hybridaktiviteten, men at alliansen ikke ser noen umiddelbar fare for et angrep. Finlands president Alexander Stubb sa på samme måte at han ikke trodde Russland ville risikere å angripe et NATO-land.

Dette skillet er viktig. Vestlige myndigheter kan se en økende risiko for sabotasje, cyberangrep og andre former for press uten å konkludere med at Moskva har besluttet å invadere NATO-territorium. Rapporteringen underbygger bekymring for eskalering og testing av alliansen, men ikke et bekreftet, nært forestående angrep.

Hva atomrapporteringen viser – og ikke viser

Russisk atomretorikk har historisk fungert som en advarsel mot sterkere vestlig innblanding. Kildene som er tilgjengelige her, bekrefter imidlertid ikke uavhengig den konkrete nylige testen av et atomkapabelt missil som omtales i spørsmålet. De viser heller ikke at Russland har tatt en nært forestående beslutning om å bruke atomvåpen.

Den mest holdbare konklusjonen er derfor snevrere: Atomtrusler og atomkapable våpensystemer øker innsatsen i konflikten og kan brukes som pressmiddel, men de bør ikke framstilles som bevis på nært forestående atombruk uten sterkere og uavhengig bekreftet rapportering.

Konklusjonen

Putins tilsynelatende strategi er å fortsette å øke presset til Russland kan sikre et resultat han kan framstille som en seier – særlig i Donbas – eller til kostnadene ved å fortsette blir klart høyere enn kostnadene ved å stanse. Uro i befolkningen, drivstoffmangel og ukrainske angrep gjør krigen mer krevende for Russland, men den tilgjengelige rapporteringen tyder så langt på at dette har ført til tilpasning og opptrapping, ikke kompromiss. 1221

De viktigste kortsiktige risikoene er derfor kumulative: en større russisk mobilisering, hardere angrep mot Ukraina og flere hybride operasjoner mot europeisk infrastruktur og forsyningsnettverk. Samtidig må myndighetenes advarsler skilles fra bekreftede intensjoner: NATO sier foreløpig at alliansen ikke ser noe umiddelbart konvensjonelt angrep, og materialet som er gjennomgått, bekrefter verken en ny atomvåpentest eller en nært forestående beslutning om atombruk.