Iran–Israel–USA-krigen etter seks måneder: våpenhvile uten varig fred

Seks måneder etter at Israel og USA startet Operation Roaring Lion 28. februar, fremstår konflikten som uløst – ikke avsluttet. Den første offensiven ga Israel og USA et kraftig militært og politisk sjokk mot Iran, men Iran beholdt evnen til å slå tilbake. Samtidig ble skipsfarten i regionen et sentralt pressmiddel, mens diplomatiet ikke klarte å etablere en bindende og varig avtale.

Flere konkrete tall som er nevnt i spørsmålet – blant annet påstanden om «over 200» missiler og droner, 11 drepte, 140 skadde og statusen til den iranske marinen – kan ikke bekreftes uavhengig gjennom den sterkeste tilgjengelige rapporteringen.

Hvorfor startet krigen?

Israel beskrev operasjonen som et preventivt svar på det landet omtalte som en eksistensiell iransk trussel. Det gjaldt særlig Irans atomprogram, missilstyrker, militære kommandostruktur og uttalte fiendtlighet mot Israel.

Det israelske forsvaret har sagt at den felles operasjonen skulle fjerne en trussel mot Israel, regionen og resten av verden. 8 Reuters rapporterte at angrepene ble fremstilt som preventive, og at de kom mens muligheten for en diplomatisk løsning på atomkonflikten allerede var i ferd med å svekkes. 5

Irans øverste leder, Ali Khamenei, ble drept i de første angrepene, ifølge iranske statlige medier sitert av Reuters. 4

Irans svar og omstridte militære påstander

Iran svarte med missil- og droneangrep mot Israel, amerikanske styrker og mål i flere land i regionen. Reuters rapporterte senere at Iran avfyrte langtrekkende missiler, og at et iransk angrep skadet flere titall mennesker i nærheten av Israels atomanlegg. 3

Det nøyaktige antallet iranske utskytinger og tallet på drepte og skadde som er nevnt i spørsmålet, bør likevel behandles som rapporterte påstander – ikke som uavhengig fastslåtte totalsummer.

Det finnes heller ikke tilstrekkelig, uavhengig dokumentasjon til å bekrefte president Donald Trumps påstand om at den iranske marinen var ødelagt, eller det rapporterte motsvaret fra admiral Shahram Irani. De motstridende uttalelsene bør derfor først og fremst forstås som en del av krigens informasjons- og propagandakamp.

En regional krig med store sivile følger

Uroen spredte seg langt utover de direkte partene i konflikten. Risikoen økte for amerikansk personell, Israel, Gulfstatene, sjøtrafikken og energiinfrastrukturen.

De humanitære konsekvensene er alvorlige, men tallene er omstridte. Overvåkingsgruppen Human Rights Activists News Agency (HRANA), som BBC siterte, oppga at 1 407 mennesker var drept i Iran, inkludert 214 barn. Samtidig er det vanskelig å kontrollere dødstall uavhengig mens krigen pågår. 6

Hormuzstredet fikk en stadig viktigere rolle. Det smale sjøområdet mellom Iran og Oman er en hovedrute for olje- og gasseksport fra Gulfen. Å få stredet åpnet igjen ble derfor et sentralt amerikansk mål og en del av rammeverket fra juni. 16

Olje, gass og presset på Irans økonomi

Trusler mot trafikken gjennom Hormuz gjorde globale olje- og LNG-leveranser mer sårbare. Det ga Iran et betydelig pressmiddel overfor land som er avhengige av eksport fra Gulfen.

Kildene støtter bildet av økonomiske vanskeligheter i Iran, forsterket av krigen og sanksjonene. Det er derimot ikke tilstrekkelig pålitelig dokumentasjon til å fastslå inflasjon, produksjonstap eller sivile økonomiske belastninger med presisjon. Påstander om hvor kraftig prisene har steget, bør derfor vurderes med varsomhet.

Hvorfor brøt diplomatiet sammen?

Pakistan og Qatar bidro til et foreløpig 14-punkts amerikansk-iransk rammeverk. Det trådte i kraft 18. juni og la opp til stans i kamphandlingene, gjenåpning av Hormuzstredet og 60 dager med forhandlinger fram mot en endelig avtale. 27

Svakheten lå i at de vanskeligste spørsmålene ble utsatt: begrensninger på atomprogrammet, sanksjonslettelser, kontroll og verifikasjon, missilpolitikken og Israels rolle.

Reuters advarte allerede da om at det ville bli langt vanskeligere å gjøre rammeverket om til en varig avtale. 2 Ordningen utløp senere mens forhandlingene gikk i stå. 6

Tyrkia, Egypt og Saudi-Arabia kunne legge til rette for kontakt og arbeide for regional nedtrapping, men ingen av landene var i stand til å bygge bro over den grunnleggende uenigheten mellom USA, Iran og Israel.

Israel vil fortsatt kunne angripe på egen hånd

Israels energiminister Eli Cohen har sagt at Israel vil angripe Iran på nytt dersom landet forsøker å gjenoppbygge atom- eller ballistiske missilkapasiteter – også dersom Teheran inngår en avtale med Washington. 5

Det viser at Israel ikke anser en amerikansk-iransk avtale alene som en tilstrekkelig sikkerhetsgaranti. Det er særlig viktig fordi det rapporterte rammeverket fra juni ikke begrenset Irans ballistiske missilprogram. 12

I praksis hevder Israel dermed fortsatt å ha rett til å håndheve sine sikkerhetskrav ensidig.

Hva kan skje videre?

USAs linje har vekslet mellom trusler om nye militæraksjoner og betinget tilbakeholdenhet – dersom Iran raskt går med på å begrense atomprogrammet og åpne Hormuzstredet. 1

Teheran fremstiller på sin side både diplomatiet og landets gjenværende militære kapasitet som tegn på at Iran ikke ble beseiret.

Israels erklærte vilje til å handle alene betyr at selv en ny avtale mellom USA og Iran først og fremst kan redusere, ikke fjerne, risikoen for en ny krig. Det mest sannsynlige kortsiktige utfallet er derfor en ustabil og presset pause, formet av økonomiske sanksjoner, avskrekking og sporadisk diplomati – snarere enn en omfattende fredsavtale.