Akselererer universet fortsatt? Yonsei og Southampton i strid om supernovaene

En uenighet om selve kosmologiens målebånd

Striden mellom forskere ved Yonsei-universitetet og University of Southampton handler om et grunnleggende spørsmål: Akselererer universets ekspansjon fortsatt, eller skyldes deler av det observerte signalet en systematisk skjevhet i målingene av type Ia-supernovaer?

Type Ia-supernovaer brukes som såkalte standardlys. Astronomer sammenligner den observerte lysstyrken med den forventede egentlige lysstyrken for å beregne avstander i universet. Dersom supernovaenes lysstyrke likevel varierer systematisk med alderen på stjernepopulasjonen som produserte eksplosjonene, kan avstandsmålingene gi et feil bilde av hvordan ekspansjonshastigheten har utviklet seg.

Det etablerte synet er fortsatt at universet akselererer. Men spørsmålet om hvor godt supernovaene er korrigert for alder, masse, støv og andre egenskaper ved vertsgalaksene, er fortsatt omstridt. 813

Yonseis påstand fra 2025

I en studie publisert i november 2025 hevdet Yonsei-gruppen at det finnes en sterk sammenheng mellom den standardiserte lysstyrken til type Ia-supernovaer og alderen på stjernepopulasjonen i vertsgalaksen. Ifølge forskerne kan galaksenes endrede alder med økende rødforskyvning ha introdusert en betydelig systematisk forskyvning i supernovaavstandene.

Etter å ha korrigert for denne aldersbiasen fant gruppen ingen overbevisende tegn til at universet akselererer i dag. De foreslo i stedet at ekspansjonen kan ha gått over i en fase der den avtar.

En slik konklusjon ville få store konsekvenser for standardmodellen ΛCDM. I denne modellen forklares den sene akselerasjonen vanligvis med den kosmologiske konstanten Λ, den enkleste formen for mørk energi. En overgang til avtakende ekspansjon ville kunne bety at mørk energi utvikler seg eller svekkes over tid – eller at både supernovamålingene og teoriene om tyngdekraft må vurderes på nytt.

Southampton svarer: To sentrale problemer

I juni 2026 publiserte en Southampton-ledet gruppe en motanalyse. Teamet inkluderte nobelprisvinnerne Adam Riess og Brian Schmidt, som var blant forskerne bak den opprinnelige oppdagelsen av den akselererende ekspansjonen. Gruppen konkluderte med at universet fortsatt akselererer. 18

1. Galaksealder er ikke det samme som progenitoralder

Yonsei bruker alderen på stjernepopulasjonen i vertsgalaksen som en indikator – eller proxy – for alderen på stjernen eller den hvite dvergen som til slutt eksploderte.

Southampton-gruppen mener at dette blander sammen to ulike størrelser. En galakse inneholder stjerner med mange forskjellige aldre, og gjennomsnittsalderen for hele galaksen sier derfor ikke direkte hvor gammel den konkrete supernovaens progenitor var. 18

Dermed følger det heller ikke automatisk at utviklingen i galaksealder med rødforskyvning tilsvarer en like stor utvikling i alderen på supernovaenes progenitorer.

2. En korreksjon for vertsgalaksens masse

Southampton hevder også at Yonsei ikke tok med den vanlige korreksjonen for vertsgalaksens masse, ofte kalt «mass step». Denne korreksjonen brukes i moderne supernova-analyser fordi supernovaenes lysstyrke henger sammen med egenskaper ved miljøet de oppstår i, og disse egenskapene også er knyttet til stjernenes alder.

Da Southampton la inn massekorreksjonen i de samme dataene, fant gruppen en langt svakere sammenheng mellom galaksealder og det såkalte Hubble-residualet – forskjellen mellom den målte og den forventede lysstyrken etter standardisering. Konklusjonen var at alderskorreksjonen ikke er stor nok til å fjerne signalet om kosmisk akselerasjon.

Yonsei slår tilbake

Yonsei har ikke akseptert at Southampton-analysen løser saken. I en nyere analyse hevder gruppen at motanalysen kombinerte supernovaer over et for bredt rødforskyvningsintervall, omtrent z = 0,04 til z = 0,42.

I dette intervallet endres gjennomsnittsalderen til vertsgalaksene med rundt 3 milliarder år. Yonsei mener at når objekter med så ulike aldre slås sammen før regresjonsanalysen, kan alderssammenhengen kunstig se flatere ut enn den egentlig er. 2

Gruppen peker også på en matematisk kobling mellom to størrelser:

• stigningen i forholdet mellom alder og lysstyrke, og
• hvor mye progenitorenes alder utvikler seg med rødforskyvningen.

Selv om progenitoralderen utvikler seg mindre enn gjennomsnittsalderen i vertsgalaksen, kan en brattere sammenheng mellom alder og lysstyrke fortsatt gi en betydelig samlet korreksjon. Yonsei stiller dessuten spørsmål ved om Southampton-analysens behandling av galaksemasse og støv kan ha dempet alderssignalet kunstig. 35

Hva er den egentlige uenigheten?

Dette er derfor ikke bare en konflikt mellom «akselerasjon» og «bremsing». Hovedspørsmålet er om supernovadataene er korrigert godt nok for forskjeller i stjernepopulasjoner og galaksemiljøer.

Southampton-gruppen mener at:

• galaksealderen ikke kan brukes direkte som alder på progenitoren,
• massekorreksjonen fjerner en stor del av den tilsynelatende aldersavhengigheten, og
• den gjenværende effekten er for liten til å endre den kosmologiske konklusjonen.

Yonsei mener at:

• galaksealder er en forsvarlig proxy fordi den henger sammen med stjernepopulasjonene,
• et bredt rødforskyvningsintervall undervurderer stigningen mellom alder og lysstyrke, og
• alderskorreksjonen kan være betydelig selv om progenitorenes aldersutvikling er mindre enn galaksenes. 2

Før større, mer ensartede datasett er analysert uavhengig, har ingen av sidene levert en endelig omveltning av den etablerte kosmologien.

Hva forteller DESI oss?

Resultatene fra Dark Energy Spectroscopic Instrument, DESI, gir viktig kontekst, men avgjør ikke supernovastriden alene. DESI måler baryoniske akustiske oscillasjoner, eller BAO – et kosmisk «avtrykk» fra det tidlige universet som kan brukes til å kartlegge forholdet mellom avstand og rødforskyvning på en annen måte enn supernovaer.

Når DESI-data kombineres med målinger av den kosmiske mikrobølgebakgrunnen og ulike supernovautvalg, har enkelte analyser funnet en preferanse for modeller der mørk energi endrer seg over tid. I én kombinasjon av DESI og mikrobølgebakgrunnen var preferansen fremfor ΛCDM oppgitt til 3,1 sigma. Når supernovadata legges til, varierer styrken på signalet med hvilket datasett som brukes.

Dette er likevel ikke et uavhengig bevis på at universet nå bremser. BAO-målingene beskriver universets avstandshistorie, mens tolkningen som «utviklende mørk energi» avhenger av modellvalg og hvilke datasett som kombineres. Nyere analyser beskriver dessuten preferansen som svak eller ikke avgjørende, og enkelte finner ingen statistisk signifikant fordel fremfor ΛCDM. 17

Hvordan kan striden avgjøres?

Et særlig tydelig testforslag er å sammenligne supernovaer i vertsgalakser med så like stjernealdre som mulig, men ved forskjellige rødforskyvninger. Da blir man mindre avhengig av en stor, teoretisk bestemt alderskorreksjon.

Andre viktige fremskritt vil være:

• større supernovautvalg med jevnere og mer ensartet utvelgelse,
• spektroskopiske målinger av vertsgalaksene,
• bedre skille mellom alderen på hele stjernepopulasjonen og alderen på den faktiske progenitoren,
• uavhengige tester av effektene fra masse, støv og lokalt miljø, og
• nye observasjoner fra Vera C. Rubin-observatoriet og Nancy Grace Roman Space Telescope.

Den foreløpige konklusjonen

Den mest nøkterne oppsummeringen er at kosmisk akselerasjon fortsatt er den etablerte tolkningen. Den nye striden handler først og fremst om hvor store systematiske feil alderen og miljøet til type Ia-supernovaene kan ha skapt.

Southampton mener Yonsei har overvurdert disse korreksjonene. Yonsei svarer at motanalysen undervurderte alderssammenhengen, blant annet fordi den brukte et for bredt rødforskyvningsintervall og ikke tok tilstrekkelig hensyn til koblingen mellom progenitoralder og lysstyrke. 18

DESI-resultatene holder samtidig døren åpen for at mørk energi ikke er helt konstant. Det er imidlertid langt fra det samme som å ha vist at universet allerede har gått fra akselerasjon til bremsing. Svaret må komme fra bedre supernovamålinger og uavhengige kosmologiske tester.