Derfor tilspisses konflikten mellom Tyrkia og Israel – med Syria som brennpunkt

Striden mellom Recep Tayyip Erdoğan og Benjamin Netanyahu har gått langt utover gjensidige anklager om Gaza. Mot slutten av august hadde konflikten utviklet seg til en bredere kamp om hvem som skal sette sikkerhetsrammene i Syria etter Assad – og om USA klarer å hindre rivaliseringen i å ende i et militært sammenstøt.

Den umiddelbare utløsende hendelsen var Israels angrep 18. august mot flybasen Abu al-Duhur nordvest i Syria. Israel sa at angrepet skulle hindre en tyrkisk militær utplassering som kunne endre maktbalansen i regionen. Tyrkia og Syria avviste fremstillingen, mens USAs Syria-utsending kalte operasjonen en «unødvendig eskalering». 125

Fra Gaza-ordkrig til sikkerhetskrise i Syria

Den politiske konflikten har fortsatt Gaza som utgangspunkt. Erdoğan har anklaget Israel for å begå folkemord i Gaza og omtalt sionismen som en terroristisk, ekstremistisk, okkuperende og morderisk ideologi. Israelske myndigheter har svart med anklager om antisemittisme, blodanklager og autoritært styre. Netanyahu har kalt Erdoğan en «antisemittisk diktator». 4

Ankara trappet deretter opp retorikken ytterligere. Tyrkiske myndigheter sammenlignet israelske institusjoner med Joseph Goebbels’ nazistiske propagandaapparat og beskrev Netanyahus regjering som en folkemordsorganisasjon og en «løgnmaskin».

Slike utspill gjør kompromiss vanskeligere. Begge lederne fremstiller ikke lenger bare den andre regjeringen som en rival, men som en grunnleggende trussel.

Ordkrigen fikk en militær side da Israel angrep Abu al-Duhur. Reuters meldte om åtte angrep mot rullebanen og lageranlegg ved basen nær Aleppo. Netanyahus kontor sa at Syria var nær ved å bryte en sikkerhetsmessig status quo med Israel ved å tillate tyrkisk tilstedeværelse. Ankara kalte påstandene «uholdbare», mens Damaskus avviste at det var inngått en avtale om en slik utplassering. 12

Hvorfor Abu al-Duhur er så viktig

Syria er den farligste arenaen fordi Tyrkia og Israel har motstridende mål for landets sikkerhetspolitikk.

Tyrkia er blitt en viktig støttespiller for president Ahmed al-Sharaas regjering etter Assad og forsøker å sikre seg innflytelse og strategisk dybde i Syria. USA har sagt at landet arbeider med en ordning for å hindre sammenstøt mellom Tyrkia, Israel og Syria etter angrepet.

Israel forsøker på sin side å hindre en rivaliserende militærmakt i å etablere infrastruktur eller utplassere styrker lenger sør i Syria. Israelske myndigheter ser et tyrkisk militært fotfeste som en mulig ny front nær områder Israel kontrollerer i sør.

Uenigheten handler derfor ikke bare om én flybase. Den handler om hvordan Syrias sikkerhet skal organiseres etter Assad, og hvem som skal ha innflytelse over den regionale maktbalansen. 217

Striden om hvorvidt USA var varslet på forhånd, økte risikoen ytterligere. Tom Barrack, USAs ambassadør i Tyrkia og spesialutsending for Syria, sa at Israel ikke hadde gitt Washington forhåndsvarsel. Han antydet at angrepet kan ha vært ment å «lokke» Tyrkia til å svare. Israelske myndigheter avviste denne fremstillingen. Dermed ble episoden også en konflikt om hvordan en eskalering skulle håndteres – ikke bare om etterretningen som lå bak angrepet. 57

Tyrkia legger juridisk og diplomatisk press

Konfrontasjonen har også flyttet seg inn i det internasjonale retts- og diplomatifeltet. 21. august sa Tyrkia at landet ville be Interpol utstede en rød notis mot Netanyahu som del av en tyrkisk straffesak knyttet til Israels stans av aktivister som forsøkte å frakte humanitær hjelp til Gaza. 3

En rød notis er en internasjonal anmodning om å lokalisere og midlertidig pågripe en person med tanke på en mulig utleveringsprosess. Den er ikke i seg selv en internasjonal arrestordre.

Tiltaket økte likevel det politiske presset ved å gjøre Netanyahus handlinger til del av en formell, grenseoverskridende juridisk kampanje. Det kom samtidig som Israel igjen fordømte Erdoğan, og knyttet den juridiske konflikten direkte til ledernes bredere personlige feide. 34

Rivaliseringen kan spre seg utover Syria

Konfrontasjonen i Syria inngår i en større regional konkurranse. Tyrkia og Israel posisjonerer seg også mot hverandre i det østlige Middelhavet, der Hellas og Kypros har en strategisk rolle.

Analytikere beskriver rivaliseringen som stadig mer strukturell. Den påvirker Syria, maktforholdene i Middelhavet, Washingtons diplomati i regionen og andre regionale transport- og innflytelseskorridorer. 17

Det gjør utviklingen mer risikabel. Et militært samarbeid mellom Israel, Hellas og Kypros kan i Ankara bli oppfattet som et forsøk på å begrense Tyrkia. Samtidig kan tyrkiske initiativer i Syria eller rundt Kypros i Israel tolkes som tegn på en større regional utfordring.

Jo tettere disse konfliktområdene blir koblet politisk, desto større er faren for at en lokal hendelse får følger langt utenfor stedet der den oppstår. 17

Hvorfor en direkte krig fortsatt ikke er mest sannsynlig

Til tross for den harde retorikken og den militære signalgivningen, peker tilgjengelig informasjon ikke mot en nært forestående, planlagt krig mellom Tyrkia og Israel. Begge landene har forbindelser til Washington, og USA forsøker å etablere kanaler som skal hindre at styrkene deres kolliderer i Syria. 5

Den mer sannsynlige faren er en utilsiktet konfrontasjon: et nytt angrep mot et område som antas å huse tyrkisk personell, en militær utplassering som blir feiltolket, eller et gjengjeldelsestrekk som sprer seg fra Syria til det østlige Middelhavet.

Angrepet mot Abu al-Duhur viste problemet tydelig. Selv om begge parter kan foretrekke avskrekking fremfor krig, kan motstridende versjoner, lav tillit og usikker kommunikasjon gjøre en eskalering vanskelig å kontrollere.

Foreløpig er Erdoğan–Netanyahu-konflikten best forstått som en voksende strategisk rivalisering, ikke som en nært forestående bilateral krig. Gaza er fortsatt kilden til den mest eksplosive politiske retorikken. Men Syria er blitt det sentrale militære brennpunktet – og stedet der ord lettest kan utvikle seg til en direkte sikkerhetskrise.