Iran etter seks måneder med krig: Økonomisk krise mens fastlåst konflikt fortsetter

Seks måneder etter at USA og Israel innledet angrepene mot Iran 28. februar, er landet verken slått eller økonomisk stabilt. Tilgjengelig rapportering peker mot en fastlåst konflikt der militært press, sanksjoner og økende nød blant befolkningen forsterker hverandre.

Det tydeligste målet på krisen er prisen på det mest grunnleggende. Offisielle iranske tall viste en årlig matinflasjon på 128 prosent i juli, mens konsumprisene var 87,9 prosent høyere enn tolv måneder tidligere. Inflasjonen målt over en tolvmånedersperiode var 66 prosent. 1

Krigens viktigste slagmark er blitt økonomisk

Konflikten handler ikke lenger bare om slitasje på slagmarken. 24. august lanserte Washington «Operation Economic Outcast», en sanksjonskampanje rettet mot iranske nettverk for militære innkjøp samt handel med olje og petrokjemiske produkter. Målet er å begrense inntektene og forsyningslinjene som gjør det mulig for Teheran å finansiere krigen og holde resten av økonomien i gang. 3

Iranske ledere har selv erkjent hvor utsatt økonomien er blitt. Presidenten har sagt at utenrikshandelen har falt med 35 prosent som følge av sanksjonene og blokaden. Regjeringen har samtidig pekt på inflasjon og krigens økonomiske følger som sentrale problemer. 17

Presset rammer både statens finanser og husholdningenes kjøpekraft. Begrensninger på oljesalg, bankvirksomhet og handel gjør importerte varer dyrere og vanskeligere å få tak i. Når valutaen samtidig svekkes, presses prisene ytterligere opp.

Matprisene endrer hverdagen

Matinflasjon er ikke bare et nasjonalt nøkkeltall. Den viser hvor raskt kostnadene for en vanlig handlekurv øker – og i Iran har økningen vært spesielt dramatisk.

Ifølge rapportering basert på iranske statistikkdata var matprisene mer enn 128 prosent høyere enn året før i juli. Det betyr at den samme handlekurven kostet omtrent 2,28 ganger så mye som i juli året før. Olje og fett, meieriprodukter samt kjøtt og fjærkre var blant kategoriene som ble hardest rammet. 12

Konsekvensen er at lønningene raskt rekker til mindre. Når mat, husleie og strøm allerede tar en større del av inntekten, har familiene færre muligheter til å håndtere et nytt fall i valutaens verdi eller nye forsyningsproblemer.

Dermed blir den økonomiske krisen også en politisk risiko. Virkningene merkes på markedsplassen og ved kjøkkenbordet – ikke bare i statistikken.

En svekket toman forsterker sjokket

Den iranske valutaen har fortsatt å falle på det åpne markedet. Dollaren steg fra rundt 186 500 toman til om lag 204 000 toman på under to uker, ifølge rapportering publisert 25. august. 3

En svakere toman gjør importert mat, medisiner, maskiner og andre varer dyrere i lokal valuta. Den svekker også tilliten til den økonomiske styringen. Både privatpersoner og bedrifter kan da søke mot mer stabile verdier, samtidig som det blir vanskeligere å forutse prisene.

Valutafall og inflasjon skaper dermed en ond sirkel: Høyere importkostnader driver prisene opp, mens forventninger om enda høyere priser legger mer press på valutaen. Sanksjoner og forstyrret handel gjør denne spiralen vanskeligere å bryte.

Teherans svar: en «motstandsøkonomi»

Irans ledelse fremstiller større selvforsyning som svaret på presset utenfra. Strategien legger vekt på innenlandsk produksjon, økonomisk vekst, finansiell motstandskraft og en gradvis reduksjon av dollarens rolle i iranske transaksjoner.

En slik strategi kan på sikt bidra til å holde økonomisk aktivitet i gang, men den løser ikke problemene her og nå. Det krever investeringer, fungerende handelsruter, tilgang på teknologi og nok utenlandsk valuta til å kjøpe varer som ikke kan produseres i Iran. Nettopp disse områdene er rammet av sanksjoner, lavere oljeinntekter og krigen.

Iran har likevel vist en viss evne til å tåle langvarig økonomisk press. Landet har en relativt variert økonomi sammenlignet med mange andre store oljeeksportører, og flere tiår med sanksjoner har bidratt til innenlandsk produksjon og alternative handelsforbindelser. 16

Men motstandskraft er ikke det samme som økonomisk bedring. En økonomi kan fortsette å fungere samtidig som husholdningene blir fattigere og staten får mindre handlingsrom.

Diplomati rundt Hormuz – uten en løsning i sikte

Samtidig forsøker regionale aktører å dempe presset rundt Hormuzstredet, en avgjørende sjøvei for energihandelen. Qatar har drøftet med Iran et midlertidig skipskorridor gjennom stredet og et mulig felles prosjekt for å fjerne miner.

Forslagene viser hvor viktig det er å få sjøtrafikken i gang igjen, men de utgjør ikke i seg selv en ferdig avtale. Forhandlingene er fortsatt avhengige av bredere politiske og sikkerhetsmessige avklaringer.

Hvorfor regimet står overfor større politisk risiko

Det avgjørende spørsmålet er ikke bare om Iran kan fortsette å kjempe. Det er også om myndighetene kan opprettholde befolkningens lydighet når matprisene stiger, valutaen faller, handelen krymper og krigsrelaterte forstyrrelser fortsetter.

Iranske tjenestepersoner og analytikere har advart om en kombinasjon av inflasjon, energimangel, krigsskader, svak økonomisk aktivitet og forstyrret handel. Presset kan bidra til nye uroligheter og gi mer næring til anklager om korrupsjon eller vanstyre. 1

Det tilgjengelige materialet viser ikke at misnøyen har utviklet seg til én samordnet bevegelse som kan velte regimet. Iran har fortsatt statlige institusjoner, tvangsmakt og en økonomi som ikke har brutt sammen.

Men regimets politiske feilmargin blir mindre. Hvert nytt sjokk gjør det vanskeligere for Teheran å hevde at strategien beskytter befolkningens levestandard.

Hva fastlåsingen betyr

Situasjonen bør først og fremst forstås som en farlig fastlåst konflikt, ikke som en klar seier for noen av sidene. Iran har unngått kapitulasjon, mens USA har lagt større vekt på økonomisk isolasjon og økonomisk krigføring. Resultatet er et omfattende press uten en avklart slutt.

For Iran blir hovedtesten om innenlandsk produksjon og alternative handelsforbindelser kan kompensere for tapte inntekter og dyrere import. For befolkningen handler det viktigste om matprisene og valutaen kan stabiliseres. For regimet er faren at økonomisk nød gjør militær utholdenhet til politisk sårbarhet.

Etter seks måneder kan krigens mest betydningsfulle virkninger derfor bli målt mindre i et avgjørende gjennombrudd på slagmarken enn i hva folk fortsatt har råd til – og hvor lenge myndighetene kan absorbere misnøyen som følger.