USA legger press på Israel på to fronter

Utviklingen 26. august viste et uvanlig synlig amerikansk press mot Israel på to separate, men strategisk sammenkoblede områder: vold fra israelske bosettere på Vestbredden og framtiden til våpenhvilen og avvæpningsplanen for Gaza.

Fellesnevneren var en bekymring for at tiltak som blir framstilt som sikkerhetspolitikk, samtidig kan undergrave diplomatiske planer støttet av USA.

En uvanlig direkte beskjed i Tel Aviv

En amerikansk delegasjon skal ha irettesatt en høytstående israelsk tjenestemann på grunn av det som ble omtalt som en alvorlig og økende voldsbølge fra bosettere på den okkuperte Vestbredden. Ifølge rapporten advarte delegasjonen Israel mot å betrakte amerikansk støtte som garantert, og kritiserte vold, plyndring og angrep på palestinere og palestinsk eiendom. Besøket skal også ha vært knyttet til et israelsk sikkerhetsmøte som Washington hadde bedt om. 16

Den tilgjengelige kilden er imidlertid en rapport om møtet, ikke et offentlig referat eller en offisiell uttalelse. Den nøyaktige ordlyden bør derfor behandles med forsiktighet. Det bredere bildet – at bekymringen i USA har økt – støttes av annen rapportering og av offentlig press fra amerikanske lovgivere.

Israelske advarsler før møtet

To dager tidligere holdt statsminister Benjamin Netanyahu en sikkerhetsvurdering ved den israelske hærens sentralkommando. Forsvarsminister Israel Katz, hærsjef Eyal Zamir og flere sentrale militære og etterretningsledere deltok. 7

Møtet kom etter advarsler fra Israels egen sikkerhetsledelse. Generalmajor Avi Bluth, som leder sentralkommandoen, skal ha sagt at det som i rapporteringen omtales som «nasjonalistisk kriminalitet» – i praksis angrep fra bosettere – kunne utløse en større opptrapping på Vestbredden. Han advarte også om at soldater stadig ble trukket bort fra oppgaver knyttet til bekjempelse av terrorisme for å håndtere slike hendelser. 36

The Jerusalem Post rapporterte separat at Zamir advarte om en risiko for en «eksplosjon» i området. 2 Betydningen av møtet var dermed at bosettervold ikke bare ble behandlet som et spørsmål om lov og orden eller politikk, men som en direkte del av Israels sikkerhetsvurdering.

Qusra gjorde kritikken konkret

Den amerikanske kritikken ble allerede tidligere uvanlig offentlig etter en beleiring av palestinske hjem i Qusra, blant dem et hjem tilhørende en palestinsk-amerikansk familie. Ambassadør Mike Huckabee kalte hendelsen en «forferdelig terrorhandling» og sa at USAs ambassade hadde presset israelske styrker til å gripe inn.

Huckabee har vært en tydelig støttespiller for Israel og bosetterbevegelsen. Derfor var ordbruken særlig bemerkelsesverdig. Reuters rapporterte senere at han advarte bosettere mot å ta eiendom som tilhører palestinske amerikanere, og at de involverte kunne bli møtt med amerikanske sanksjoner.

Qusra-saken ga den større diplomatiske konflikten et konkret tyngdepunkt: Var Israel villig og i stand til å forhindre angrep på palestinere, beskytte amerikanske borgere og stille de ansvarlige til ansvar?

Press fra Senatet

Den 26. august ba 45 av Senatets 47 demokratiske medlemmer Netanyahu håndtere det de kalte en økning i volden fra bosettere på Vestbredden. I brevet ba senatorene israelsk politi og militære styrker gi klare instrukser om å forebygge og gripe inn i voldelige konfrontasjoner, uavhengig av hvem som sto bak. De ba også om etterforskning av dødsfallene til ni amerikanere som er blitt drept på Vestbredden siden januar 2022. 1

Brevet var ikke det samme som en samlet amerikansk regjeringsposisjon, og det kan ikke uten videre slås sammen med den rapporterte delegasjonen i Tel Aviv. Det viste likevel at Vestbredden hadde blitt en viktig sak i Washington – ikke bare i israelske sikkerhetsdiskusjoner.

Hva FN-rapporteringen viser

FN hadde tatt opp økende angrep fra israelske bosettere mot palestinere og palestinsk eiendom i FNs sikkerhetsråd. 13 Amerikanske lovgivere og flere medier beskrev volden som kraftig økende, mens enkelte kilder viste til rekordnivåer eller et «all-time high».

Materialet som er tilgjengelig her, inneholder ikke et fullstendig underliggende datasett og fastslår ikke en statistisk konklusjon som alle vil akseptere. Den mest forsiktige tolkningen er derfor at FN-rapporteringen bekreftet vedvarende bekymring for en opptrapping. De sterkeste påstandene om et historisk toppnivå bør fortsatt tilskrives kildene, ikke presenteres som et ubestridt faktum.

Samtidig kom advarselen fra Gaza

Samme dag advarte Nickolay Mladenov, høyrepresentant for Gaza i det USA-ledede Board of Peace, FNs sikkerhetsråd om at en svikt i våpenhvileprosessen mellom Israel og Hamas kunne bli et «punkt uten retur». En full gjenopptakelse av krigen ville ifølge Mladenov bety at det ikke lenger fantes noe veikart å vende tilbake til, ingen administrasjon som kunne settes inn og lite igjen å bygge opp. 19

Mladenov kritiserte også fortsatte israelske angrep. Argumentet hans var at angrep som ikke svarer på en umiddelbar trussel, eller som skjer utenfor avtalens ordning for koordinering og konfliktdemping, kan svekke prosessen og gjøre det vanskeligere å få Hamas til å legge ned våpnene.

Det uttalte sluttmålet for Board of Peace er fortsatt full avvikling av våpen i Gaza og en overgang fra styre gjennom væpnede grupper til sivilt styre. 17 Mladenovs kritikk av Israel var derfor ikke en støtte til Hamas. Poenget var at militære operasjoner kan gi begrensede, kortsiktige sikkerhetsgevinster, men samtidig påføre våpenhvilen og avvæpningsprosessen større strategiske kostnader.

Uenighet om rekkefølgen

Israels rapporterte standpunkt er at den israelske hæren skal fortsette å arbeide for demilitarisering av Gaza med alle nødvendige midler. Netanyahu skal også ha avvist en israelsk tilbaketrekning før Hamas er fullstendig avvæpnet, ifølge rapporteringen om Board of Peace-forslaget.

Det skaper en grunnleggende praktisk konflikt:

• Israels vektlegging: Det militære presset må fortsette til Hamas’ våpen og militære kapasitet er fjernet.
• Board of Peace’ vektlegging: Fortsatte angrep kan undergrave våpenhvilen, hindre en overgangsadministrasjon i å komme på plass og fjerne de politiske forutsetningene for en etterprøvbar avvæpning.

Board of Peace har samtidig kritisert Hamas for avstanden mellom det gruppen har forpliktet seg til og situasjonen på bakken. Ifølge rapporteringen har Hamas formelt akseptert en prosess som skal føre til avvæpning og overføring av styringsansvar, men analytikere advarer om at gjennomføringen fortsatt er usikker.

Hvorfor kontrollmekanismer blir avgjørende

Det sentrale spørsmålet er ikke bare om Hamas har gitt et formelt løfte. Det handler også om avtalen inneholder praktiske prosedyrer for å kontrollere at våpen faktisk blir avviklet, løse tvister, håndtere påståtte brudd og starte prosessen på nytt etter en krenkelse.

Slike mekanismer er avgjørende fordi begge sider kan beskrive fortsatt maktbruk som defensiv, samtidig som de anklager motparten for å bryte avtalen. Uten en troverdig måte å bekrefte etterlevelse og håndtere brudd på, kan hver enkelt hendelse bli en grunn til å forlate veikartet – i stedet for et problem avtalen er laget for å håndtere.

Washington Institute beskrev Hamas’ aksept som et politisk gjennombrudd, men understreket samtidig at det var betydelig usikkerhet knyttet til gjennomføringen.

Den større betydningen

Utviklingen 26. august tydet på at Washington i økende grad ser angrep fra bosettere på Vestbredden og israelske angrep i Gaza som spørsmål med følger langt utover Israels umiddelbare sikkerhetspolitikk.

På Vestbredden advarte israelske offiserer om at bosettervold kunne utløse en bredere palestinsk opptrapping. I Gaza advarte Board of Peace om at fortsatt militær maktbruk kunne ødelegge rammeverket som skal gjøre det mulig å avvæpne Hamas.

Det felles budskapet var strategisk, ikke bare retorisk: Amerikansk støtte fritar ikke Israel fra kostnadene ved handlinger som destabiliserer områdene, setter amerikanske borgere i fare eller svekker diplomatiske avtaler. Samtidig finnes det ingen avklart løsning. Israel prioriterer fortsatt håndheving mot Hamas, mens amerikanske tjenestemenn og lovgivere presser på for tilbakeholdenhet, ansvarliggjøring og at den diplomatiske prosessen må bevares.