Dollaren mister andel av verdens reserver – men ingen arvtaker er klar

Dollaren møter sin mest langvarige utfordring som reservevaluta på flere tiår. Men tallene viser ikke at et sammenbrudd er nært forestående. Den største risikoen kan i stedet ligge i et misforhold: Sentralbanker sprer eksponeringen på flere valutaer og aktiva, uten at én enkelt arvtaker kan tilby samme likviditet, åpenhet og tilgang på trygge verdipapirer som dollaren.

Det er nettopp dette Barry Eichengreen har trukket frem. Økonomen og pengehistorikeren ved University of California, Berkeley, sier at han nå er mer bekymret for et brått tillitstap enn for en langsom svekkelse – fordi alternativene kanskje ikke er klare til å absorbere skiftet.

Dollarens andel av reservene har falt over tid

Det tydeligste tegn på endringen er dollarens fallende andel av sentralbankenes offisielle valutareserver. Federal Reserve oppga at dollaren utgjorde rundt 58 prosent av de oppgitte globale reservene i 2024, mot over 70 prosent rundt årtusenskiftet.

De nyeste tallene fra IMFs COFER-database – en oversikt over valutareserven­es sammensetning – viser samtidig hvorfor utviklingen må tolkes med varsomhet. Dollarandelen økte fra 56,42 prosent i fjerde kvartal 2025 til 57,13 prosent i første kvartal 2026. Euroens andel falt fra 20,38 til 20,03 prosent, mens kinesiske yuan, også kalt renminbi, økte svakt fra 1,95 til 1,99 prosent. 2

Langsiktig går utviklingen altså i retning av større spredning, men kvartalstallene beveger seg ikke jevnt nedover. Valutakursene kan også endre den rapporterte andelen selv om sentralbankene ikke gjør store omplasseringer. IMF har spesielt advart om at slike verdsettelseseffekter kan påvirke sammenligningen betydelig. 812

Dette er ikke en overtakelse fra euroen eller yuanen

At dollarens andel faller, betyr ikke automatisk at en annen valuta har overtatt rollen. Euroen er fortsatt en klar nummer to i de offisielle reservene, mens yuanens andel fortsatt er under 2 prosent. 2

IMFs COFER-statistikk følger blant annet amerikanske dollar, euro, renminbi, japanske yen, britiske pund, australske og kanadiske dollar, sveitsiske franc og en kategori for andre valutaer. 9 Sammensetningen passer bedre med et mer oppsplittet reservesystem enn med at én ny valuta er i ferd med å bli den neste dollaren.

Det er en viktig forskjell. En reservevaluta må være mer enn en valuta som brukes på handelsfakturaer. Den trenger normalt dype og likvide finansmarkeder, forutsigbare institusjoner, bred konvertibilitet og store mengder aktiva som internasjonale investorer kan kjøpe og selge i betydelig volum. Tallene viser diversifisering – ikke en ny valuta med tilsvarende rekkevidde.

Eichengreens advarsel handler om tempo, ikke bare retning

Eichengreens poeng er mer presist enn den velkjente påstanden om at dollaren en dag vil miste dominansen. Han frykter et brudd i utviklingen: Tilliten kan svekkes raskt, samtidig som alternative valutaer fortsatt er for begrensede til å ta over på en ryddig måte.

I et intervju omtalt av Kitco sa Eichengreen at han var blitt «mye mer bekymret» for en brå endring der tilliten til dollaren forsvinner før alternativene har rukket å ta steget opp. Han knyttet endringen i egen vurdering til 2. april 2025, da Trump-administrasjonen kunngjorde sitt tollprogram.

Datoen er en ekspertvurdering, ikke et bevis på at tollkunngjøringen utløste en flukt fra dollarreserver. Men den peker på mekanismen som står på spill: En reservevalutas status avhenger også av tillit til forutsigbar politikk, rettsstaten, sentralbankens uavhengighet og finansmarkedets funksjon. Politiske beslutninger som får disse grunnpilarene til å virke mindre pålitelige, kan få betydning selv om dollarens nettverkseffekter fortsatt er sterke.

Regional avdollarisering er reell – men den globale betydningen er begrenset

Landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) har i økende grad fremmet oppgjør i nasjonale valutaer. Russlands president Vladimir Putin sa i oktober 2025 at gjensidige oppgjør mellom SUS-landene «nesten i sin helhet» ble gjennomført i nasjonale valutaer. En senere uttalelse fra SUS’ eksekutivråd anslo andelen til 96 prosent i 2024–2025. 18

Tallene er viktig dokumentasjon på regionale forsøk på å redusere avhengigheten av vestlige valutaer. De bør likevel ikke leses som uavhengig reviderte bevis på et globalt skifte i reservevaluta. At land i en regional handelsblokk gjør opp i lokale valutaer, skaper ikke i seg selv et universelt brukbart reserveaktivum eller gjenskaper den dollarbaserte finansielle infrastrukturen som brukes over hele verden.

Hva kan gjøre gradvis diversifisering til et tillitsjokk?

Det viktigste varselsignalet vil ikke være et enkelt kvartal med lavere dollarandel. Det vil være en kombinasjon av svekket institusjonell tillit og få reelle alternativer.

Et brått sjokk kan bli mer forstyrrende dersom reserveforvaltere konkluderer med at:

• amerikansk politikk er blitt langt mindre forutsigbar;
• Federal Reserves uavhengighet er i tvil;
• markedet for amerikanske statsobligasjoner er blitt mindre pålitelig eller likvid; eller
• dollaraktiva innebærer vesentlig større politisk risiko eller sanksjonsrisiko.

Selv da er det ikke sikkert at sentralbankene vil flytte reservene samlet over i euro, yuan eller gull. Det mest sannsynlige utfallet på kort sikt er en bredere kurv av valutaer og aktiva. Det kan gradvis redusere avhengigheten av dollaren, men samtidig gjøre det globale systemet mer fragmentert.

Derfor er Jackson Hole-møtet i 2026 interessant

Federal Reserve-sjef Kevin Warsh skal holde sin første hovedtale under Jackson Hole-symposiet 28. august. Symposiet arrangeres fra 27. til 29. august 2026, og årets offisielle tema er «Financial Innovation: Implications for Payments and Policy».

Møtet er relevant fordi betalingsteknologi, stablecoins, tokenisering, grensekryssende oppgjør og beslutninger om digitale sentralbankpenger kan påvirke hvor enkelt dollaren fortsatt kan være den foretrukne valutaen for prising og betaling. Men én tale kan ikke avgjøre en reservevalutas status. Troverdig pengepolitikk, åpne kapitalmarkeder, likvide og trygge aktiva og institusjonell tillit er mer grunnleggende.

Konklusjonen

Tallene peker mot en gradvis svekkelse av dollarens posisjon som reservevaluta – ikke et nært forestående sammenbrudd. Andelen har falt fra over 70 prosent rundt år 2000 til 57,13 prosent i første kvartal 2026, men dollaren ligger fortsatt langt foran både euroen og yuanen. 2

Den sterkeste versjonen av Eichengreens advarsel er derfor et scenario med lav sannsynlighet, men stor skade: Dollaren kan bli rammet av et brått tillitsjokk før noe alternativ er i stand til å erstatte den. Verden kan være på vei mot et mer diversifisert pengesystem – men diversifisering er ikke det samme som en klar arvtaker.