Hva kan Bessents «strengeste sanksjoner» mot Iran føre til?

Scott Bessent skal etter planen holde pressekonferanse mandag 24. august klokken 14.00 EDT. Der ventes USAs finansminister å konkretisere Donald Trump-administrasjonens varslede økonomiske offensiv mot Iran.

Bessent har omtalt strategien som en kombinasjon av den eksisterende blokaden og «de strengeste sanksjonene i historien». Han har samtidig antydet at sterkere økonomisk press kan redusere behovet for nye, omfattende amerikanske militæroperasjoner. 12

Det viktigste forbeholdet er at sanksjonspakken ennå ikke er offentliggjort. Omfanget, den juridiske utformingen og hvilke aktører som faktisk skal rammes, er derfor fortsatt uklart.

Hva kan sanksjonene rette seg mot?

Ut fra Bessents offentlige uttalelser er det særlig kanalene som holder Iran koblet til verdensøkonomien, som kan bli mål:

• iransk oljeeksport og inntektene den gir
• rederier, tankskip og maritime mellomledd
• banker, betalingssystemer og andre finansielle kanaler
• forsikringsselskaper og råvarehandlere
• utenlandske selskaper eller regjeringer som gir Teheran en økonomisk «livline»

Det mest inngripende virkemiddelet vil være sekundærsanksjoner. Det innebærer straffetiltak mot ikke-iranske selskaper og institusjoner som fortsetter å gjøre forretninger med Teheran. Ifølge omtalen av planen ber Washington allierte velge mellom samarbeid med USA og fortsatt handel med Iran. 5614

Dermed vil presset ikke bare ramme iranske virksomheter. Tilgang til det amerikansktilknyttede finanssystemet og markedet kan også bli brukt mot Irans handelspartnere.

Kina blir den avgjørende testen

Kina er den viktigste mulige målskiven. Landet kjøper mer enn 80 prosent av Irans oljeeksport sjøveien, ifølge Reuters-data. Kinesiske raffinerier, oljehandlere, banker, rederier og betalingsløsninger blir derfor sentrale dersom USA forsøker å kutte Irans gjenværende oljeinntekter.

Beijing har ikke sluttet seg til Washingtons sanksjonsstrategi. Reuters har meldt at Kina mener sanksjoner ikke vil bidra til å løse konflikten, samtidig som Kina og Pakistan har støttet nye fredssamtaler. 1

Oljehandelen viser allerede tegn til at risikoen påvirker markedet. Tilbudet av iransk råolje til kinesiske kjøpere har falt, mens prisene har steget etter at den amerikanske blokaden begrenset leveransene, ifølge Reuters’ kilder i handelen. Kinesiske, statlig kontrollerte rederier skal også ha unngått både Hormuzstredet og Bab al-Mandab på grunn av den økte sikkerhetsrisikoen.

Washington står dermed overfor et vanskelig valg. Begrenset håndheving kan være for svakt til å endre Teherans beregninger. Aggressiv håndheving mot Kina-tilknyttet handel kan derimot utløse en konfrontasjon med Beijing, forstyrre ytterligere oljeforsyninger og gjøre diplomatisk mekling vanskeligere.

Hva kan skje med Irans økonomi?

Et strengere sanksjonsregime vil legge ytterligere press på en økonomi som allerede er rammet av omfattende restriksjoner og en marineblokade. Iran kan få dårligere tilgang på hard valuta, dyrere import, mer ustabile banktjenester og større behov for å kanalisere handel gjennom uformelle eller lite transparente nettverk.

Det betyr likevel ikke nødvendigvis at myndighetene raskt gir etter politisk. Økonomisk isolasjon kan svekke statens ressurser, men den kan også velte kostnadene over på sivile, styrke svartebørsnettverk og gjøre det lettere for ledelsen å fremstille presset utenfra som et angrep på Irans suverenitet. Tilgjengelig rapportering støtter forventningen om større økonomiske belastninger, men fastslår ikke at sanksjonene raskt vil føre til et regimesammenbrudd. 212

Iranske myndigheter har allerede avvist premissene for de nye tiltakene. Utenriksminister Abbas Araghchi har kalt sanksjoner «økonomisk terrorisme». Teheran krever forhandlinger basert på gjensidig respekt, rettferdighet og nasjonal verdighet – ikke en avtale som fremstår som resultatet av tvang. 2

Den største eskaleringsfaren ligger fortsatt i Hormuz

Sanksjonsplanen kommer mens skipstrafikken gjennom Hormuzstredet allerede er kraftig redusert. Reuters meldte at trafikken nærmet seg full stans etter angrep på skip og amerikanske trusler om å opprettholde blokaden på ubestemt tid.

Før krigen gikk det i gjennomsnitt rundt 18 millioner fat olje gjennom stredet hver dag. Ifølge Reuters’ analyse falt strømmen kraftig i juli og lå fortsatt langt lavere i august.

Iranske tjenestemenn har truet med gjengjeldelse dersom naboland deltar i USAs økonomiske kampanje. Mohsen Rezaei har sagt at Iran kan ramme oljeruter utenfor selve stredet, i tillegg til trafikken gjennom Hormuz, dersom Gulf-land slutter seg til sanksjonene.

Det øker risikoen for at konsekvensene sprer seg langt utover Irans egen oljeeksport. Angrep på tankskip, alternative rørledninger eller infrastruktur i Gulfen kan gi høyere oljepriser, dyrere frakt og forsikring – og en større risikopremie på energiforsyninger fra Midtøsten. Reuters har meldt at oljemarkedet i økende grad priser inn en langvarig Hormuz-forstyrrelse, ikke bare et kortvarig sjokk.

Den praktiske virkningen av nye sanksjoner kan derfor i stor grad avgjøres til sjøs. Når iransk eksport allerede er sterkt begrenset av blokaden, kan flere finansielle straffetiltak ha mindre umiddelbar effekt på den fysiske oljetilførselen. Til gjengjeld kan de ramme selskapene og landene som forsøker å omgå restriksjonene hardere.

Diplomati er svekket, men ikke umulig

Det midlertidige rammeverket fra juni førte ikke til en varig avtale. Den 60 dager lange våpenhvileperioden ble ikke forlenget, og USA og Iran er uenige om hvem som har ansvaret for sammenbruddet og hvilke vilkår som må være på plass for å åpne Hormuz igjen. Iran har sagt at stredet vil forbli stengt til Washington opphever blokaden, fjerner oljesanksjonene, frigir frosne midler og avslutter militæroperasjonene.

Kina og Pakistan er fortsatt relevante fordi begge har støttet en diplomatisk løsning. Pakistan har undersøkt muligheten for å få i gang nye samtaler mellom USA og Iran etter et initiativ fra Kina. Pakistanske tjenestemenn har samtidig sagt at angrep mot Saudi-Arabia og andre Gulf-land må stanse før det kan bli fremgang.

En sanksjonspakke med unntak, forhandlingsmuligheter eller overvåket skipsfart kan bevare en åpning for diplomati. En kampanje som behandler alle større iranske handelspartnere som motstandere, kan derimot gjøre mekling vanskeligere og styrke Teherans argument om at Washington krever kapitulasjon, ikke en forhandlet løsning.

Dette bør følges med på etter kunngjøringen

Det er gjennomføringen – ikke formuleringen «de strengeste sanksjonene i historien» – som vil vise hvor kraftig pakken faktisk blir. De viktigste spørsmålene er:

1. Er tiltakene nye, eller strammer de hovedsakelig inn eksisterende sanksjoner? De juridiske hjemlene og håndhevingsmekanismene vil vise hvor mye ekstra press som faktisk skapes.
2. Rammes Kina-tilknyttet oljehandel direkte? Dette blir trolig den tydeligste testen på hvor mye friksjon Washington er villig til å akseptere med Beijing.
3. Hvor omfattende blir sekundærsanksjonene? Antallet og typen selskaper, banker, forsikringsselskaper og rederier som står i fare for å bli rammet, avgjør rekkevidden.
4. Finnes det humanitære eller diplomatiske unntak? Slike unntak kan begrense belastningen på sivile og bevare rom for samtaler, men kan samtidig svekke sanksjonenes tvangskraft.
5. Hvordan svarer Iran til sjøs? Nye angrep, trusler mot alternative transportruter eller begrensninger på navigasjonen kan raskt gjøre sanksjonskunngjøringen til en bredere energikrise.

Det strategiske utfallet vil avhenge av håndhevingen, ikke av retorikken. Washington forsøker å erstatte eller begrense omfattende krigføring med økonomisk isolasjon. Men om strategien lykkes, vil i stor grad avgjøres av Kinas svar, Irans evne til å omgå restriksjonene og om presset fører til forhandlinger – eller til en større konfrontasjon rundt Gulfen.