Hvorfor Trumps NATO-allierte nektet å gå inn i Iran-krigen

Striden mellom Donald Trump og de europeiske NATO-landene handlet ikke bare om støtte til fri ferdsel på havet. Trump tolket Italias og Tysklands avslag på å delta i den amerikansk-israelske krigen mot Iran – eller å bidra til å åpne Hormuz-stredet med makt – som et tegn på at allierte ikke oppfylte sine forpliktelser overfor USA.

På NATO-toppmøtet i Ankara sa han at alliansens medlemmer var blitt «testet». Trump stilte spørsmål ved hvorfor USA skulle fortsette å bruke store beløp på en allianse dersom partnerne ikke ville stille opp sammen med Washington i en krise. 89

De europeiske regjeringene trakk imidlertid et tydelig skille mellom alliansesolidaritet og deltakelse i en krig de ikke selv hadde startet. Italia, Tyskland, Frankrike og Storbritannia avviste å gjøre en operasjon i Hormuz til et NATO-oppdrag. De støttet trygg skipsfart og diplomatiske initiativer, men ville ikke trekkes inn i en USA-ledet blokade av iranske havner mens kampene pågikk. 21

Hva Trump sa om Italia og Tyskland

Trump sa at Italia og Tyskland hadde «sviktet» etter at de nektet å støtte USAs kampanje mot Iran. Han presenterte avgjørelsen som en prøve på om NATO-partnerne ville stå ved USAs side – ikke som en avgrenset uenighet om én maritim operasjon. 89

Han advarte også om at NATO kunne få «en svært dårlig fremtid» dersom allierte ikke svarte positivt på kravene om militær hjelp i Hormuz-stredet. Presset inngikk i en bredere kampanje der Trump har truet med å redusere USAs militære tilstedeværelse i Europa og gjentatte ganger kritisert allierte han mener bidrar for lite til den kollektive sikkerheten. 714

Italia ble det mest personlige konfliktpunktet. Statsminister Giorgia Meloni nektet å la italienske baser bli brukt til amerikanske militæroperasjoner i krigen mot Iran. Trump sa at avgjørelsen hadde skadet forholdet mellom dem, samtidig som han beskrev Meloni som en «hyggelig person». 15

Meloni fastholdt at Italia hadde fulgt en klar linje siden konfliktens begynnelse, og sa at hun ikke angret på den. Standpunktet hennes speilet et syn som flere europeiske regjeringer delte: Å være forpliktet til den vestlige alliansen innebar ikke automatisk at nasjonalt territorium eller nasjonale styrker måtte stilles til disposisjon for en ekspanderende krig mot Iran. 35

Tyskland og Storbritannia satte grenser

Tyske myndigheter avviste at NATO skulle få en rolle i selve konflikten. Forsvarsminister Boris Pistorius sa: «Dette er ikke vår krig; vi startet den ikke.» Berlin fremhevet diplomati og motsatte seg militær deltakelse så lenge krigen pågikk.

Storbritannias linje var mer aktiv, men fortsatt nøye avgrenset. Statsminister Keir Starmer sa at britene arbeidet sammen med partnere om en plan for å åpne Hormuz-stredet, men at landet ikke ville bli trukket inn i den bredere krigen. Storbritannias mulige bidrag ble beskrevet som strengt fredelig og defensivt, og avhengig av sikkerhetsforhold som ikke gjorde oppdraget til eskalerende stridshandlinger. 22

Frankrike la seg på en lignende linje. President Emmanuel Macron hadde sagt at eventuell fransk militær deltakelse måtte være «utelukkende defensiv». Paris arbeidet derfor sammen med London om et separat maritimt initiativ, fremfor å aktivere NATO som allianse. 417

Dette betydde ikke at de europeiske landene ville yte Washington ingen hjelp eller at de ønsket å se bort fra sikkerheten til skipstrafikken. Poenget var at de nektet å behandle en valgfri militæroperasjon mot Iran som en automatisk NATO-forpliktelse.

NATO koordinerer – men leder ikke oppdraget

NATOs senere involvering har vært bevisst begrenset. Supreme Headquarters Allied Powers Europe, NATOs øverste militære hovedkvarter i Europa, var vertskap for en videokonferanse på forsvarssjefnivå. Der diskuterte interesserte allierte mulige nasjonale bidrag til fri ferdsel i Hormuz-stredet. NATO understreket samtidig at møtet ikke opprettet et NATO-oppdrag. 19

I praksis fungerer alliansen som et forum og en koordinator. Enkeltland kan vurdere egne bidrag, men operasjonen gjennomføres ikke under NATO-kommando og presenteres ikke som en samlet allianseintervensjon. Reuters beskrev ordningen som en måte å bruke NATOs koordinerende styrker på uten å gjøre oppdraget i farvannet til en formell NATO-operasjon.

Strukturen gjør det mulig å diskutere eskorte, logistikk og maritim sikkerhet, samtidig som regjeringene kan opprettholde sine politiske og juridiske innvendinger mot å delta i krigen mot Iran.

Frankrike og Storbritannias separate maritime koalisjon

Frankrike og Storbritannia har arbeidet med en koalisjon av land som er villige til å beskytte handelsskip. Det foreslåtte oppdraget skal være defensivt, med eskorter og andre tiltak som kan gi rederier trygghet og gjenopprette fri ferdsel når kampene er over eller sikkerhetssituasjonen er stabilisert. 2022

Initiativet har fått bred internasjonal deltakelse. Frankrike og Storbritannia samlet 51 land til et toppmøte i april, med fokus på fri ferdsel, folkeretten, økonomisk stabilitet og energisikkerhet. 17

Dette initiativet er bevisst forskjellig fra Trumps forslag om å blokkere iranske havner. NATO-allierte sa at de ikke ville støtte blokaden, og foretrakk i stedet en løsning som kunne settes inn etter at de aktive krigshandlingene var avsluttet. 21

Derfor er Hormuz-stredet så viktig

Hormuz-stredet er et strategisk trangt sjøområde for energi­eksport og internasjonal skipsfart. Reuters har rapportert at rundt en femtedel av verdens oljeforsyning normalt passerer gjennom stredet. En langvarig forstyrrelse kan påvirke energipriser, fraktkostnader, forsikring og transportmarkedene. 21

Krisen har også vært preget av motstridende offentlige påstander om hvorvidt passasjen faktisk er åpen. Trump sa at stredet var i drift, mens Teheran hevdet at den maritime blokaden fortsatt gjaldt.

Usikkerheten er viktig selv når skip ikke blir utsatt for direkte angrep. Rederier, forsikringsselskaper og energihandlere trenger tillit til at fartøy kan passere trygt og forutsigbart. En formell åpning er ikke det samme som en stabil handelsrute.

Hvorfor Iran må samtykke til en varig løsning

En marineeskorte kan beskytte enkelte skip, men kan ikke alene etablere et varig regime for skipsfart. Iran kontrollerer den ene siden av stredet og har fortsatt mulighet til å true eller hindre trafikken. Diplomater vurderte derfor at enhver langsiktig maritim ordning måtte ha Teherans samtykke.

Det er bakgrunnen for at den europeiske planen legger vekt på diplomati og forholdene etter konflikten. En tvungen gjenåpning uten en avtale med Iran kunne blitt en ny front i krigen, snarere enn et middel for å normalisere skipsfarten. Reuters rapporterte at Irans avvisning av det foreslåtte initiativet gjorde et gjennombrudd lite sannsynlig.

Det praktiske problemet er derfor like mye politisk som militært: Landene som blir bedt om å stille med eskorter, ønsker at konflikten skal stanse, mens Iran har avvist en ordning landet oppfatter som knyttet til den USA-ledede innsatsen.

Hva konflikten sier om Trumps NATO-strategi

Konfrontasjonen om Hormuz viser Trumps bredere måte å presse allierte på. Han har behandlet nektet deltakelse i amerikanske militæroperasjoner som et tegn på utilstrekkelig lojalitet til alliansen, og brukt muligheten for redusert amerikansk støtte eller færre amerikanske tropper i Europa som pressmiddel. 714

De europeiske regjeringene har på sin side forsøkt å bevare samarbeidet uten å godta premisset om at NATO må delta i enhver amerikansk operasjon. De sier ikke at maritim sikkerhet er uviktig. De mener at NATOs rammeverk for kollektivt forsvar ikke automatisk omfatter en krig som er startet utenfor alliansens normale oppdrag.

Foreløpig er kompromisset prosessuelt, ikke strategisk: NATO kan legge til rette for samtaler, mens Frankrike, Storbritannia og andre villige land utvikler en separat, defensiv koalisjon. Om dette kan gjenopprette normal skipsfart, avhenger mindre av hvilket alliansemerke operasjonen får enn av en våpenhvile, troverdige sikkerhetsforhold og Irans vilje til å godta vilkårene.